Endelig begynner man å innse at det ikke
er et spørsmål om å være pedagogisk dyktig
eller faglig dyktig, men at det gjelder her som for vår
eminente hobbyfilosof Ole Brumm: Ja takk, begge deler.
For ikke lenge siden var det i avisene
referert resultater av lærerstudentenes matematikkprøver.
Et sørgelig kapittel. En avis hadde gjengitt fire oppgaver
hvor et flertall av studentene hadde bommet. Vi ga disse fire
oppgavene til fire 12-åringer. I løpet av to minutter
hadde to av dem løst alle riktig, de to siste trengte ett
minutt til.
Dette var ikke norske elever. Men så er
da også spørsmålet: Hvor mange norske elever på
dette trinnet har lærere med vekttall 20 i matematikk? Og
samtidig kan man spørre: Hvor mange lærere i det hele
på 1.-7. trinn har matematikk på dette nivået,
kontra for eksempel norsk, heimkunnskap eller engelsk? Det finnes
sikkert statistikk som viser dette, og den ville vært meget
interessant å få på trykk i Utdanning!
Det er sannsynlig at en lærer som selv
synes matematikk er et ork, uten bevisst å ville det,
formidler denne holdningen til et flertall av sine elever. Når
de så kommer opp i ungdomsskolen, skal det jammen en dyktig
lærer til for å snu tendensen. Selv om det heldigvis
skjer.
Forleden møtte jeg en ung dame som
nå gikk på lærerhøyskolen. Vi begynte å
prate sammen, og hun fortalte meg da at hun ikke kunne fordra
matematikk da hun kom til ungdomsskolen. Der fikk hun imidlertid en
lærer med både faglig og pedagogisk tyngde, og hun snudde
helt om, så mye at hun studerte både matematikk og
økonomi etter videregående skole. Nå ville hun inn i
småskolen. Lykkelige er de elever som får en slik
lærer!
Nå er ikke kunnskapsmangelen høy
bare i dette faget. Engelsklærere med tre-fire feil på
tavlen, geografilærere som påstår at USA har 52
stater, lærere som ikke vet forskjell på og/å og som
tror at pi er en popsang med Madonna, er dessverre å
finne i klasserommet. Også nysgjerrige småtasser har krav
på riktige svar på sine problemstillinger! Jeg mener ikke
at vi skal være allvitende i vår internettilværelse,
bare såpass at vi kan svare på sentrale ting også
utenom våre egen fag. Egentlig er jo dette ting som hører
hjemme på videregående skole.
Hva gjør man så for å få
lærere til å utdanne seg innen de fag hvor mangelen er
størst? For å unngå skrekkeksempler som dem over,
må den lønnsheving som er påbegynt, fortsettes for
å sikre at man før søkere av en viss minstekvalitet,
godt over hva den er i dag.
Dessuten tror jeg ikke man kan komme utenom en viss
lønnsdifferensiering med premiering av de faglærere som
enhver tid er mangelvare, for øyeblikket matematikk og
naturfag.
Det er absolutt et tankekors at en teknologisk
oljenasjon som vår nå ligger blant de laveste i verden
på statistikken over utdannete realister. Ved en vesentlig
heving av lønnsnivået per time for lærere med slike
fag vil man nok etter noen år se resultater.
Lønnsnivået må naturligvis til enhver tid gjenspeile
det reelle behovet for lærere, slik at samme metode kan komme
i bruk for for eksempel heimkunnskapslærere dersom det skulle
oppstå en manko her.
Å lære seg å finne stoff og
samarbeide er svært viktig i et samfunn som vårt. Men det
er også reell kunnskap! Det kan være nyttig å huske
gamle Tom Lehrer, matematikeren og underholderen, som på et av
sine show uttalte at det viktigste med moderne matematikk ikke var
å få riktig svar, men å vite hva man gjorde!
Man må være forsiktig med å
svekke viktig allmennkunnskap. En elev som ikke vet hva E-stoffer
eller radioaktivitet er, kan være et like lett bytte for
dårlig begrunnede påstander i tabloidpressen som en elev
som ikke har forstått nazismens vesen vil være det for
nynazister. I gamle dager eksisterte det et såkalt
dannelsesnivå, som naturligvis har forandret seg over tid. Men
det er der fortsatt og bør vel representere et minstemål
også for dagens pedagoger?