Illustrasjonsbilde. Personen på bilde er ikke den samme som den som omtales i saken. Foto: Ryan Aréstegui, Free images
Illustrasjonsbilde. Personen på bilde er ikke den samme som den som omtales i saken. Foto: Ryan Aréstegui, Free images

Når overgriperen begynner på din skole

Overgrepet hadde skjedd og skapte mye problemer. Det ble enda verre da overgriperen året etter begynte på hennes skole.

Publisert

Den spedlemmede unge kvinnen forteller med litt lav stemme om det som startet for to og et halvt år siden. De traff hverandre på en sommerleir i en ungdomsorganisasjon og fikk god kontakt.

– Jeg ble forelsket i ham. Den høsten skulle jeg begynne på videregående. Linjen jeg ville inn på og kom inn på, lå i en annen by enn der jeg vokste opp. Jeg måtte flytte på hybel.

La oss kalle henne Kristine, det er ikke hennes riktige navn. Hun vokste opp i en by i Vestfold. På ungdomsskolen ble hun mobbet. Hun hadde problemer med å ta til seg nok næring. Problemene var ikke så store at foreldrene la merke til dem.

– Da hadde de nok ikke latt meg flytte på hybel, om de hadde visst at jeg slet med maten.

 

Hybeltilværelse 

De ble kjærester. Som oftest så var det bare de to. Han bodde et stykke unna hybelen hennes, men kom på besøk med jevne mellomrom.

– Det var bare vi to som var sammen. Han var veldig kontrollerende og ville ikke at jeg skulle være sammen med andre. I hvert fall ikke guttevennene mine. Jeg fikk bare lov til å være sammen med mine to nærmeste venninner, forteller Kristin.

Når hun ser tilbake, skjønner hun at hun lot seg manipulere. Hun ble ikke kjent med noen nye og hadde nesten ingen andre nære venner i den nye byen.

– Jeg er en veldig konfliktsky person og gjør alt jeg kan for å unngå at andre skal bli sinte eller at det skal bli en ubehagelig situasjon.

 

Kjærestene hadde sex én gang

– Jeg ville ikke, men lot meg overtale og lot det skje. Det var noe jeg ikke var klar for og som jeg ikke ønsket å gjenta før jeg eventuelt følte meg klar for det.

De var sammen i fire måneder. Så skulle de på et arrangement sammen tidlig på morgenen. Gutten bodde et stykke unna, og det ville være vanskelig for ham å komme seg til bussholdeplassen tidsnok til at de rakk arrangementet.

– Det var jeg som foreslo at han skulle overnatte. Det var da det skjedde.

Kristine slår blikket ned, og det lange håret kaster skygger nedover kinnene. Hun trekker pusten.

– Jeg sa nei, jeg dyttet og begynte å gråte. Han bare fortsatte å forgripe seg.

Da han reiste seg opp for å hente kondom, satte Kristine seg gråtende opp i sengen og ropte ut:

– Faen, jeg sa jo NEI!

Da stoppet han.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Han var angrende, og jeg turte ikke be han gå. Alene i en fremmed by der jeg ikke hadde noen nære, verken familie eller venner, følte jeg ikke at jeg hadde noe annet valg enn å være på hybelen min.

- Jeg kunne ikke anmelde ham. Han var 15 år og jeg 16 år. Hvis jeg ikke ble trodd, var det jeg som hadde forbrutt meg mot noen under seksuell lavalder. Den sjansen torde jeg ikke ta.

Hun kom seg gjennom helga på et vis. På mandag gikk hun på skolen som vanlig. Bittmerket på halsen der tennene hans hadde gått gjennom huden skjulte hun under et skjerf. Blåmerkene på hoftene var det ingen som så, og merkene på håndleddene var lett å dekke med en langermet genser.

– Han gjorde det slutt noen dager senere, han syntes jeg hadde blitt så rar.

Kristine forsøkte å holde fasaden og leve som ingenting hadde skjedd. Utad virket det som ingen la merke til det, men når kroppen ikke får næring eller søvn blir etter hvert dagene tunge å komme igjennom. Av selve hendelsen hadde hun bare vage minner.

– Det var som jeg ikke var der da det skjedde. Hodet mitt var helt frakoblet.

 

Les også: Ina ble voldtatt av en medelev

 

Angstskrik

Ukene gikk. En tullelek med noen av guttene på skolen der de kilte henne, utløste en voldsom reaksjon.

– Angstskrikene mine fikk medelever til å reagere. De hentet en lærer. Heldigvis fikk jeg raskt hjelp. En flink lærer sendte meg til helsesøster og skolepsykologen. Jeg var så avmagret at det sto om livet.

Livreddende behandling ble satt i gang. Noe som førte til fravær fra skolen når hun var på behandling. Noen netter var vanskelige å komme igjennom, og det førte til at hun kom for seint på skolen. I tillegg til anoreksi led hun av flashback og posttraumatisk stresslidelse.

– Jeg og læreren hadde gjort en avtale. Hun noterte ikke når jeg kom for seint eller hadde fravær. En del av avtalen var at jeg skulle levere oppgaver til avtalt tid, det kunne også gjøres elektronisk.

Skoleåret gikk, og sakte, men sikkert kom Kristine seg igjennom. Neste år skulle by på noen overraskelser.

– Jeg fikk nye lærere, og de gikk fort lei av at jeg var syk. Selv om jeg hadde dobbel legeerklæring, tok de meg ikke på alvor.

 

Fraværet øker

Den tidligere kjæresten begynte også på samme skole som henne.

– Panikken for å møte på han var også forstyrrende. Jeg fikk timeplanen han hadde, sånn at jeg kunne vite hvor han oppholdt seg. Men i kantina eller andre fellesområder kunne jeg se han. Han prøvde ikke å ta kontakt med meg, men for meg var det grusomt å se han og bli minnet på det som hadde hendt. I og med at jeg ikke hadde anmeldt han, var det ingen andre ting skolen kunne gjøre.

I tillegg var høye lyder og uro forstyrrende for Kristine. Noe det var en del av i klassen.

– Jeg var åpen overfor klassen og mine nærmeste venner om hvordan jeg hadde det. Noen av lærerne var forståelsesfulle, mens andre virket lei av hele meg.

Til tross for at Kristine hadde legeerklæring, kom det dumpende et varsel, to uker før eksamen.

– Det sto at jeg hadde overskredet fraværsgrensa og at jeg ikke kunne få gå opp til eksamen. Det var veldig fortvilende. Jeg følte meg ubrukelig og at skolen ikke brydde seg om jeg klarte meg eller ikke. 

Livet som Kristine, med profesjonell hjelp, hadde prøvd å stable på beina, sto i fare. Hun hadde fått seg lærlingplass og fått seg kjæreste, alt gikk ikke på skinner, men det begynte å falle litt mer på plass.

– Heldigvis engasjerte foreldrene mine seg, og etter noen runder fikk jeg lov til å ta eksamen. Ikke den beste oppladningen, men jeg fikk en firer.

 

Selvskading

I dag er hun godt i gang med læra og føler at hun har kontroll på sykdommen. Arrene på armen vitner om at det har kostet.

– Ja, jeg har drevet med selvskading. Jeg føler at jeg er på riktig vei, og hjernen fungere mye bedre når den får mat. Jeg har fått friskmelding fra anoreksien, men jeg har fått påvist benskjørhet. Så jeg har en lang liste over ting jeg ikke kan gjøre, sånn som å ri, ake og sykle.

Høye lyder og roping påvirker henne ennå, men livet i ny by med nye venner har gitt henne håp om et bedre liv.

 – En del av meg forduftet den kvelden han voldtok meg, det kan jeg aldri få tilbake.

 

Powered by Labrador CMS