Naboer i frykt og forventning

Naboer behandler vi med respekt, og vennlighet når det blir ekstra nødvendig. Det så vi under annen verdenskrig da Den røde armé dreiv ut Nazi-Tyskland og til slutt frigjorde Øst-Finnmark. 18. oktober 1944 rykket Den røde armé inn i Norge. 611 soldater ble drept og 1501 såret. Dette kan du lese om i «Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917-2014», redigert av Sven G. Holtsmark. Det første verket, «Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814-1917», med Jens Petter Nielsen som redaktør, kom i fjor. Begge bøkene er forsynt med rikelig billedmateriale som utfyller fagartiklene. Billedredaktør Petia Mankova har utført et uvanlig godt arbeid.

Begge bindene åpner for ny forskning som viser at naboskapet mellom våre to land slett ikke tyder på at Norge alltid har vært David og Russland Goliat; Norge har til tider ligget i forkant hva gjelder nyskapning innen det vitenskapelige området og ikke minst demokratisk utvikling. Fridtjof Nansen (1861–1930) blir ansett som en helt i Russland. Han bidro sterkt til en åpen dørs politikk, skapte felles plattform for arktisk forståelse og dermed også for betydningen av nært samarbeid. Nansen kunne til tider være heller tvilende til urfolkenes overlevelse. Professor i rettsvitenskap, Øyvind Ravna, har i «Gjennom Sibir med Nansen» (Orkana Forlag 2014:246), vist til at han mente den innfødte «er som morfinisten, ja for en flaske vodka selger han igjen de varer som han netop har fått på borg hos kjøpmanden».

De to bøkene om naboskapet løfter fram hvordan samer har utgjort et lim mellom nabostatene. Mens Norge helt opp til vår tid har forsøkt å utslette kveners og samers identitet, forsøkte Stalin faktisk å etablere en nasjonspolitikk som tok hensyn til det etniske mangfoldet. Men med de store utrenskningene på 1930-tallet ble også urfolk hardt straffet. Dette burde ha kommet bedre fram.

Den kalde krigen fikk ødeleggende følger for det som under 250 år med pomorhandel hadde utviklet seg i svært positiv retning. Ett er at næringslivet blomstret, noe annet er kulturlivets betydning.

Litteraturen har vært et brobyggende arbeid til gjensidig forståelse. Knut Hamsun blir i Russland sett på som en av deres forfattere, og han var da selv ikke fremmed for at alt han skreiv, burde gis ut her. De store russiske forfatterne har ikke minst litteraturhistorikeren Geir Kjetsaa (1937–2008) gitt oss store kunnskaper om. Denne litteraturen er universell, men den gror ofte ut fra regionalt og lokalt materiale. Ballett, musikk og film forteller det som offisielle protokoller ikke makter. Midt på 1990-tallet gikk forfattere i Barentsregionen i gang med et omfattende samarbeid. Det resulterte i en bok som på norsk fikk tittelen «Der veiene tar til» (Orkana Forlag 1999).

Forfattere fra de fire statene samt tre av minoritetene var representert med dikt, fortellinger og noveller, og ga uttrykk for det kulturelle mangfoldet. Slikt burde ha vært fanget opp.

Knut Erik Jensen har med sine filmer og tv-reportasjer bidratt sterkt til gjensidig forståelse mellom Norge og Russland. Slikt arbeid blir underkommunisert her, mens de (stor-) politiske hendelsene blir omtalt i det vide og det brede.

Putins regime vekker bekymring i vestlig opinion. Når dette blir skrevet, har 1700 flyktninger, mange av dem syrere som lenge har bodd i Russland, krysset grensen ved Storskog. Denne boka kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan få normalisert forholdene mellom Norge og Russland. Folk-til-folk-samarbeid på alle områder må styrkes. Skolene bør derfor skaffe seg de to verkene for å få innsikt i at godt naboskap bygger på gjensidig respekt. Lærerne kan gå foran, elever er som regel nysgjerrige.