Krenkelse i skolen - mobbingens bakteppe

Krenkelse i skolen - mobbingens bakteppe
Av Jostein Alberti-Espenes
192 sider. Gyldendal 2012.

Hvorfor blir det mer mobbing i skolen? spør Jostein Alberti-Espenes i boka «Krenkelse i skolen – mobbingens bakteppe». Han angriper antimobbeprogrammene, som han mener heller har økt mobbingen. Alberti-Espenes vil bruke ordet «krenkelse» og beskriver hvordan krenkelse foregår i skolen (ikke minst fra lærerne). Svaret ligger i arbeidet med læringsmiljøet, hevder han, før han til slutt gir noen betraktninger om håndtering av krenkelse og konflikt.

I Norge har to program dominert mobbetenkningen i skolen: Olweus og Zero. Alberti-Espenes sin kritikk kan oppsummeres i noen punkter:

1. Programmene fokuseres så mye på det negative at man mister kraften som ligger i å fremme det positive.

2. Årsak til mobbing defineres i en psykologisk beskrivelse av mobberne og forutsetter ondsinnet handling. Dette gjør det til et individuelt problem i stedet for at man ser det i en større sammenheng.

3. Alberti-Espenes advarer mot å bruke disse beskrivelsene på små barn. Han går gjennom spørreskjema som skal kartlegge mobbing og viser hvor meningsløst dette ville være å svare på for voksne.

4. Programmene (særlig Olweus) krever for mye plass og penger og overtar deler av skolens møteplasser. Det skjematiske gjør lærere om til instrumenter for programmene i stedet for selvstendige pedagoger.

5. Undersøkelser viser at mobbing fra lærere kan være et like stort problem som mobbing mellom elever. Dette har ikke antimobbeprogrammene tatt tak i, og kan heller ikke – fordi de baserer opplegget på at læreren er både etterforsker, anklager og dommer.

6. I stedet for mobbing vil Alberti-Espenes bruke begrepet krenkelse. Dette stemmer med opplæringsloven paragraf 9 a. Når krenkelse blir et overordnet begrep, vil definisjonen ligge hos den som opplever det.

Alberti-Espenes beskriver situasjoner i skolemiljøet som fører til krenkelse. Han ser blant annet på strukturen i skolen, fraværende voksne, språkbruk og straffereaksjoner. Dette er nyttig lesning for lærere. Når mobbing bare er noe som elever gjør og lærere skal reagere på, har man snublet i starten. Med ordet krenkelse gjør Alberti-Espenes spørsmålet om læringsmiljøet til hovedsaken.

Alberti-Espenes bruker et begrenset tilfang av litteratur og forskning, og han baserer seg mye på egen erfaring. Det er synd han ikke trekker inn mer fra den rikholdige litteratur om krenkelse og mobbing fra for eksempel vårt naboland Sverige. Da ville han funnet mye støtte i sitt oppgjør med de norske antimobbeprogrammene.

Når Alberti-Espenes skriver om måter å møte krenkelse, konflikt og mobbing på, blir han kort og generell. Han bruker det engelske ordet «restaurativ(?) justice». En oversettelse som nå brukes er «gjenopprettende prosess» og «gjenopprettende rettferdighet». Konfliktrådene er en bærer av denne tradisjonen i Norge. De megler daglig i alvorlige saker som vold, mobbing – og med gode resultater. De har utviklet nye metoder. Justismyndighetene gir konfliktrådene stadig flere oppgaver i alvorlige saker. Men undervisningsmyndighetene har mistet kontakten med det kanskje viktigste konflikthåndteringsmiljøet i Norge. På 1990-tallet tok konfliktrådene initiativ til det som noe misvisende ble kalt «skolemegling». Dette har ikke blitt fulgt opp fra undervisningsmyndighetene, og har flere steder ikke blitt et helhetlig program, men bare blitt forstått som elevmegling. Når Alberti-Espenes angriper antimobbeprogrammene så kraftig, burde han ha arbeidet mer med å presentere alternativer som dette.