Landets statsminister og partilederen i Høyre finner grunn til å stemple skoler landet over som dårlige, skriver Jens Garbo, politisk rådgiver i Utdanningsforbundet. Illustrasjon: Tone Lileng
Landets statsminister og partilederen i Høyre finner grunn til å stemple skoler landet over som dårlige, skriver Jens Garbo, politisk rådgiver i Utdanningsforbundet. Illustrasjon: Tone Lileng

Skadelig skråsikkerhet fra statsministeren

Statsminister Erna Solberg uttalte seg nylig om kvaliteten på norske skoler. Hun er bekymret over at en av fem skoler har et dårlig læringsmiljø og leverer dårlige resultater.

Publisert

Jens Garbo, politisk rådgiver i Utdanningsforbundet

 

– For de dårligste ungdomsskolene betyr det at elevene får mindre læring tilsvarende et helt undervisningsår, enn elevene på de beste skolene får, sa statsministeren den 23. mai til NRK radio og på nrk.no, med henvisning til publiseringen av skolebidragsindikatorundersøkelsen i slutten av mai. 

Som mangeårig lærer, skoleleder og rådgiver med utdanning som arbeids- og interessefelt, blir jeg slått av den skråsikkerheten som her utvises. Landets statsminister og partilederen i Høyre finner grunn til å stemple skoler landet over som dårlige. Og hun legger til, «dette må vi gjøre noe med» og varsler at dette må bli en viktig sak under høstens kommunevalg, slik at folk kan få stemt på partier «som vil høyne kvaliteten i skolen».

 

Ekstra påfallende blir dette når det fra forskerhold advares mot å bruke resultatene som grunnlag for å rangere skoler som henholdsvis dårlige og gode (SSB-notat 2016/35). Det sier de både fordi det hefter usikkerhet ved tallene og fordi tallene bare måler en utvalgt del av skolenes samlede oppdrag.

Og likevel skjer nettopp det. I år som i fjor og årene før det. Det gjentakende, negative budskapet legger seg som en forstemmende byrde på landets lærere. Det truer deres motivasjon og skaper tvil om hvorvidt vi har politikere som oppriktig respekterer dem.

 

Da bli det presserende for meg å slå fast at det er grunn til å være stolt av norsk skole. Vi holder oss med dristige og store ambisjoner for hva som skal kjennetegne den. Ambisjoner som i disse dager forsterkes og fornyes gjennom den pågående fagfornyelsen.

Skolen skal være en arena som hjelper barn og unge til å stikke ut en klok kurs for egen livsreise. De skal møysommelig utvikle evnen til å være ansvarlige kapteiner for sin seilas gjennom livets utfordringer, som enkeltpersoner, i ulike familiefellesskap og som yrkesaktive og samfunnsborgere.

 

Vi ønsker en skole som både er en fristende og krevende oase av praktisk og teoretisk kunnskap og på samme tid en arena for sosialt fellesskap i lek og alvor, estetiske og kulturelle opplevelser, kritisk tenkning og kreativitet. Vi ønsker en skole som møter alle elever der de er, inkluderer alle og gir dem likeverdige utviklingsmuligheter. Dette er nesten svimlende ambisiøst og risikabelt. Det krever møysommelig arbeid over mange år. Viktige aspekter ved dette lar seg aldri presist måle. Likevel sier Stortinget at dette er skolens overordnede oppdrag. Det er nærmest noe vakkert over denne store og skjøre ambisjonen.

Dette tør jeg si, uten minste tvil, at norske lærere slutter opp om og respekterer. For mange av dem er dette årsaken til at de ble lærere. Dette komplekse og store oppdraget motiverer lærere landet over, hver eneste dag.

Er det noe norske elever fortjener og trenger, er det lærere som fortsatt tror på dette og anstrenger seg for å skape en skole med en høy himmel av varierte ambisjoner og mål hvelvet over seg. Er det noe disse lærerne trenger, er det politikere som viser at de respekterer hele dette komplekse oppdraget og lytter til lærernes og skoleledernes egne budskap om hva som trengs for å lykkes. Det er bare å melde seg.