Kvalitet er ikke bare fag

I norsk skole har vi en sterk tradisjon der man knytter kvalitet i skolen rundt den teoretiske dimensjonen. Det vil si de tradisjonelle fagene som for eksempel norsk, matematikk og engelsk.

Dagens skole innebefatter så mye mer enn de tradisjonelle teoretiske fagene, skolen skal også utvikle elevenes evner til å forstå, lære å lære, lære å gjøre, lære å leve sammen, lære å være. (Unesco). Unesco vil med disse punktene utvikle elevers internasjonale forståelse. Disse kvalitetene blir ikke testet og publisert slik kvalitetssystemene er i dag.

De faglige resultatene i de internasjonale undersøkelsene, Pisa, Timms og Pirls, viser at Norge ligger under gjennomsnittet i fagene, norsk, matematikk og engelsk, sammenlignet med mange andre europeiske land. De nasjonale prøvene bekrefter dette. Den siste tiden har vi kunnet registrere mange innlegg i media om årsaksforholdene, ei 17-årig jente i videregående mener at skolen uansvarliggjør elvene. En tysk utvekslingselev hevder at datamaskinene tar for mye av oppmerksomheten. En lærer i grunnskolen mener at skolen står ovenfor en håpløs oppgave i å gjøre undervisningen spennende nok i konkurranse med data, iPod og andre tekniske innretninger som er vanlig blant ungdom i dag. Disse leserinnleggene er alle fra den siste tids debatt om kvaliteten i skolen.

Statsminister Jens Stoltenberg har den siste tiden hatt møter med fremtredende skoleforskere om det arbeidet og erfaringene de har gjort seg om norsk skole. De har listet opp fem punkter som de mener er årsaker og forklaringer på noen av de resultatene vi nå ser. I hovedsak dreier innholdet seg om at elever får for liten tid til faglige ting, læreren må ha en mer sentral rolle, vi ser en oppløsning av faste strukturer, for sein innsats i forhold til spesialundervisning og at en tredjedel ikke fullfører videregående opplæring. Møtet har statsministeren hatt på bakgrunn av resultatene i Pisa, Timms og Pirls, samt Nasjonale prøver.

De innleggene og punktene vi har sett over forsøker å forklare noen av årsaksforholdene rundt de dårlige resultatene i norsk skole. Jeg vil videre prøve å tolke disse innleggene og punktene, og prøve å skrive noe om hva disse forholdene gjør med norsk skole.

Min første tanke er at vi ser en sammenheng mellom de innleggene som elever og lærere har kommet med og de fem punktene som forskerne har satt opp. Vi ser at det første punktet hos forskerne, for lite tid til faglige ting, samsvarer godt med innleggene i forhold til andre ting som tar fokuset vekk fra det faglige. Nå sier ikke jeg at datamaskinen ikke hører hjemme i undervisningen, men at man i enkelte sammenhenger ser at dette stjeler fokus. Elever mener at ansvarsfølelsen blant elevene er på vei bort, noe som man kan også se i sammenheng med det forskerne har funnet ut.

Det er fristende å se dette i sammenheng med det samfunnet vi lever i dag. Vi lever i et samfunn der ting stadig skifter i et stadig økende tempo. ”Det postmoderne samfunn” kjennetegnes ved stadige forandringer, som bryter ned det tradisjonelle. I denne sammenheng vil det handle om at den tradisjonelle skolen vil måtte ta innover seg at vi lever i en tid der den tradisjonelle måten å drive undervisning på ikke alltid ”fenger” i konkurranse med for eksempel andre medier. I tillegg har vi hatt en formidabel omlegging av hvordan skolen i det daglige drives, kalt ”Paradigmeskiftet i skolen” (Fevolden og Lillejord). I det ligger det at det som før var en aktivitet som foregikk innenfor klasserommets fire vegger, undervisningen, nå har blitt en aktivitet som mange flere vil ha en mening om.

I tillegg blir den enkelte skole ansvarlig for resultatene som den produserer. I disse dager kan man også kjøpe undervisning i form av pedagogisk programvare som nesten garanterer at barnet ditt skal kunne klare å bli en god leser, noe som den norske skolen ifølge nasjonale og internasjonale tester har problemer med. Dette kan resultere i at skolen, i dagens samfunn, må forholde seg til å ikke ha eneretten på tillit til å utvikle elevene til å bli ”…. gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn” (Lov om grunnskolen §1 Føremål) 

Min tolkning er at det er et godt samsvar mellom det som forskere sier om norsk skole og det som elever, foreldre og lærere erfarer. Vi lever i en tid der den tradisjonelle skolen slik tidligere generasjoner kjenner den er i stadig forandring, i takt med tiden.

Momentene som jeg beskrevet over, mener jeg sier noe om kvalitetsarbeidet i skolen. Er resultatene vi ser i tester i samsvar med intensjonene i læreplanene? På bakgrunn av den virkelighetsbeskrivelsen vi ser i avisinnleggene og rapportene fra skoleforskerne, er det nærliggende å tolke at vi har en utfordring i skolen når det gjelder kvaliteten på læringsutbyttet som elevene sitter igjen med. Hva må vi gjøre for å snu denne negative trenden? I den forbindelse er det viktig å ta med seg at de flinkeste norske elevene er like flinke som de flinkeste elevene i Finland. Problemet i Norge er at vi har så stor spredning i resultatene, samt store kjønnsforskjeller i fordel jentene.

De internasjonale testene som jeg har nevnt over, skal kartlegge de grunnleggende ferdighetene i norsk, matematikk og engelsk. De konsentrerer seg dermed om de faglige resultatene, de sier ingenting om andre ferdigheter som for eksempel muntlig aktivitet eller samarbeid, som det viser seg at norske elever skårer bra i. Spørsmålet blir da om hva vi i norsk skole definerer som kvalitet i skolen, er det nødvendigvis bare de faglige resultatene? Dette er ikke et forsøk på å bortforklare de resultatene vi finner i Pisa, Timms og Pirls, og som Nasjonale prøver bekrefter, men heller som en bevisstgjøring overfor skolen, foreldre og elever om hva som er kvalitet i skolen.

Ulf P. Lundgren sier noe om kvalitet og hvordan politikere definerer kvalitet. Han mener at jo mer politikere snakker om kvalitet i skolen, jo mer forvirrete blir de; ”Jo oftere politikerne sier ”kvalitet”, jo mer usikre er de på hva de snakker om. Ingen kan påstå at de er mot kvalitet. Dermed får ordet en rekke retoriske fordeler. Og trenden er internasjonal… Kvalitet brukes som et slags mantra i skoledebatten over hele kloden. Det er et sikkert tegn på at politikerne egentlig famler i blinde”(Professor i pedagogikk, Ulf P. Lundgren til Aftenposten 16.08.03) Dette er et bilde på at det kan være vanskelig for enhver å definere kvalitet i skolen, hvis ikke skoleeier selv kan gjøre det.

Fevolden og Lillejord sin bok om ”Kvalitetsarbeid i skolen” tar opp spørsmålet om hva som er god kvalitet, og utvider kvalitetsperspektivet i forhold til resultatene fra de internasjonale testene med det som kvalitetsutvalget definerer som ”Skolens grunnpilarer”. Lære å forstå, lære å lære, lære å gjøre, lære å leve sammen, lære å være. Kanskje dette kan være en måte å se på skolens mandat på, der man utvider perspektivet fra rene faglige resultater til å se på ”hele” elevens utviklingsmuligheter. Det mangfoldet av ulike ferdigheter og egenskaper hos elever kan vanskelig fanges opp slik Nasjonale prøver og internasjonale tester er i dag. Dette vil også være et bidrag til debatten om hva som er kvalitet i skolen. Hva er kvalitet for den enkelte skole? Her vil vi neppe få noe entydig svar, men det er viktig at man bevisst på hvem som skal være med å definere kvalitet. Her kommer jeg til et punkt som også vil dra inn hvordan reformer i skolen har blitt drevet fram de siste hundre år, som også Fevolden og Lillejord skriver om i sin bok. Jeg velger derimot å forholde meg til spørsmålet om hvem som skal være med å definere kvalitet.

Skolen har etter hvert blitt en organisasjon der flere aktører vil være med å definere hva kvalitet er. Disse aktørene er i hovedsak skoleeier, skoleledere, lærere, elever og foreldre. For å definere hva kvalitet er må disse aktørene ha innsikt i hvordan undervisningen drives, helt fra elev/foreldrenivå og opp til skoleeiernivå. Kort sagt vi må ”prate det samme språket” når vi skal definere kvalitet. Ifølge Fevolden og Lillejord, bør de ulike aktørene stille seg spørsmålet: ”Tenk deg, hvis du var elev i dagens skole, og bak et slør av uvitenhet var tvunget til å velge, hva vil du da si er det viktigste du trenger å lære i skolen i dag”? Her vil man måtte ta utgangspunkt i den enkelte aktørs ståsted, og det ville vært spennende å høre hva de enkelte aktørene kom med av innspill. Hovedpoenget er at en slik metode er med på å inkludere skolens aktører til å definere hva som er kvalitet for sin skole. Personlig har jeg mer tro på en slik modell enn at det er politikernivået alene som skal definere hva kvalitet i skolen er. Samtidig er det viktig at man blander denne metoden sammen med de føringer som skoleeier tross alt bør ha.

I mitt forsøk på en kort oppsummering vil jeg fokusere på at kvalitetsdebatten i skolen kan ha mange forskjellige innfallsvinklinger. Vi har aktører fra elevnivå og helt opp til forskernivå som gjerne vil være med på å definere kvalitet i skolen. Jeg mener at skolen må forene disse meningene gjennom en åpen dialog og meningsutveksling om skolen. I den sammenhengen har jeg personlig en tro på at man ved den enkelte skole må rydde i hvilke kanaler innspillene kan komme gjennom. Et organ som er lovpålagt, men som etter mine erfaringer, er lite brukt er samarbeidsutvalgene. I dette utvalget sitter det representanter for elever, lærere, skoleledelsen, politikere og foreldre.

For å oppnå målet om en bredere dialog om kvalitet i skolen, kan dette være et forum der debatten om kvalitet i skolen kan foregå. Debatten om kvalitet vil kunne føre til at aktørene utenfor skolen vil kunne få mer innsikt i skolens mandatområde på en annen måte enn det som er tilfelle i dagens skoledebatt. Jeg tror dette vil være med på å skape en konstruktiv debatt mot for den debatten vil til tider opplever nå med at enkelte angriper skolen, mens andre gjerne vil forsvare den måten skolen drives i dag. Denne form for debatt vil neppe føre til noen kontinuerlig positiv utvikling av skolen.