Rekrutteringskrisen er ikke alvorlig nok for KS

Debatt: De siste ukene har Utdanningsforbundet rettet søkelyset mot en stor rekrutteringsutfordring som utspiller seg i offentlig sektor, lærermangelen i norsk skole.

Publisert Sist oppdatert

Samtidig ser det ut til at KS, lærernes forhandlingsmotpart, ønsker å gjøre dette til en sak om bruk av statistikk. Statistikk er viktig, særlig for å sikre at vi har noenlunde samme virkelighetsbilde. Våre tall kommer fra Statistisk sentralbyrå (SSB), men KS fortsetter å hevde en annen sannhet. Men vi er nødt, på vegne av alle barn som skal gjennom norsk skole, både nå og i fremtiden, å se på «fortellingene bak tellingene».

Les også: Lærerkrisen kan avblåses

Det er ikke så greit å skjønne seg på KS sin inngang til dette. I beste fall er det bare en skivebom. Grunnen til at Utdanningsforbundet setter søkelys på de mange årsverkene undervisning som gis av folk uten lærerutdannelse, er ganske enkelt at dette er et problem som angår svært mange, har vart altfor lenge, og som er alvorlig. Det er forstemmende å observere at ordskiftet ender opp med å dreie seg om hvor mange barn det gjelder, hvor mange undervisningstimer det gjelder, og hvor mange som er ukvalifisert.

Det store spørsmålet er selvsagt: Hvor mange barn skal få et svært redusert tilbud og en svekket utdanning før KS er bekymret? Når vil det være krise for KS? Hadde det vært mitt barn, hadde jeg syntes det var krise fra første time.

Lærermangelen og rekrutteringsutfordringene bør helt klart bekymre flere enn Utdanningsforbundet. Dette er en sak som gjelder alle foresatte, alle politikere, ja, hele befolkningen. Den holdningen KS viser, er svært foruroligende, og det er grunn til å lure på om de bryr seg tilstrekkelig til å være med å finne en god løsning på denne utfordringen? Det er først når man investerer i den viktigste enkeltfaktoren i et barns opplæring, læreren, at barna får det beste tilbudet.

KS sin holdning den siste tiden har satt sinnene i kok på lærerrom landet rundt. En av mine kolleger i Utdanningsforbundet, Linn Therese Myhrvold, lokallagsleder i Østre Toten, har satt ord på frustrasjonen lærere bærer med seg i disse dager. Nylig postet hun et innlegg på Facebook, der frustrasjonen fikk utløp. Denne deles her i sin helhet, med forfatterens velsignelse, for den oppsummerer diskusjonen på lærerrom rundt om i det ganske land på en utmerket måte.

På vegne av landets lærere

Lærere trenger ikke lærerutdanning mener KS, lærernes arbeidsgiver. Mange kan undervise og gjøre jobben like godt, påstår de. Det viser en vanvittig arroganse og respektløshet, og en likegyldighet som er direkte uansvarlig.

Tenk å ha en arbeidsgiver som bedriver systematisk nedsnakking og diskreditering av yrkesgruppen din, som stadig rykker ut i full offentlighet for å undergrave utdanningen og kompetansen din og mener den ikke er viktig. Ville du opplevd det motiverende og inspirerende? Ikke det nei? Dette er altså situasjonen til lærerne. Det er faktisk ikke til å tro. Jeg finner meg IKKE i det!

Ansvarlige politikere bør spørre seg om KS' holdninger er i tråd med deres egne holdninger, uttalte ambisjoner og målsetninger for skole og utdanning. Synes dere KS bidrar til å forvalte kommunenes store ansvar på en god og forsvarlig måte?

Hvem som møter elevene i klasserommene har stor og avgjørende betydning. Foreldrene deler neppe den samme likegyldigheten til hvem som følger opp, støtter og underviser barna deres, som lærernes arbeidsgiver utviser.

Kjære lærerkollega: Du, din kompetanse og din utdanning er uunnværlig! Du fortjener anerkjennelse, respekt og støtte i den viktige jobben du gjør. Du forvalter ditt ansvar med største ydmykhet og høy respekt. Elevene trenger deg, og de trenger flere som deg.

Si det høyt og tydelig, igjen og igjen:

Bare lærere er lærere.

Dette krangler Utdanningsforbundet og KS om

Frontfagsmodellen

Hva er det? Konkurranseutsatt næringsliv forhandler alltid først av lønnsoppgjørene. Dette kalles frontfaget, og i praksis er det ansatte i industrien. Resultatet herfra skal være en norm for lønnsveksten i alle de andre forhandlingsområdene. Hvis denne frontfagsrammen blir 3 prosent, bør ikke resultatene i de andre oppgjørene ende så langt over eller under 3 prosent.

Hvorfor gjør man det slik? I praksis betyr det at de konkurranseutsatte næringene legger stramme føringer for resten av lønnsoppgjørene. Slik unngår man at lønnsveksten i disse næringene blir høyere enn det bedriftene tåler. Da må lønnsveksten være tilpasset den økonomiske situasjonen for de private bedriftene på forhandlingstidspunktet. Ved at konkurranseutsatt næringsliv får legge lista, skal det også sikre at de er konkurransedyktige i kampen om arbeidskraft.

Hva er bra med modellen? Store arbeidstakergrupper får nokså lik lønnsutvikling, så lønnsforskjellene i Norge er relativt sett små. Man mener modellen bidrar til lavere arbeidsledighet og høyere sysselsetting, og at den sikrer konkurransekraften i næringslivet.

.

.

.

Privat sektor drar i fra

De siste to årene har privat sektor sprengt rammen fra frontfaget.

Hvordan kan det skje? Rammen fra frontfaget er et anslag, og først året etter kommer fasiten for hvordan lønnsveksten faktisk har vært. Hvis frontfagsrammen var 3 prosent, kan det allikevel være sektorer hvor lønningene økte med 5 prosent – da har de sprengt rammen. De siste to årene har privat sektor sprengt rammen, mens offentlig sektor har fulgt rammen. I praksis betyr det at lønningene i privat sektor i denne perioden har dratt fra.

Kampen om etterslepet. Dette har ført til kraftig irritasjon blant arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor. De krever at etterslepet tas igjen. Det kan kun skje om offentlig sektor får høyere lønnsvekst enn privat sektor i dette oppgjøret.

Striden om frontfagsmodellen. Norm og tak er to ord som stadig dukker opp. Fagforeninger i offentlig sektor mener arbeidsgiver bruker rammen fra frontfaget som et absolutt tak i lønnsforhandlingene. Dette til tross for at rammen kun skal være en veiledende norm. Disse fagforeningene mener frontfagsmodellen ikke fungerer etter hensikten hvis kun offentlig sektor følger rammen fra frontfaget.

Hva mener arbeidsgiversiden? KS forhandler på vegne av kommunene. De peker på at kommuneansatte de siste årene samlet sett har hatt litt bedre lønnsvekst enn frontfaget. Derfor mener de frontfagsmodellen fungerer som den skal, hvor det veksler fra år til år hvem som får mest av privat og offentlig sektor, men hvor utviklingen over tid viser tilnærmet lik lønnsvekst.

Siste fem oppgjør viser at lærerne sakker akterut:

15 år med svakere lønnsvekst

Før oppgjøret i 2020 utarbeidet partene en rapport, hvor de spesifikt så på lønnsutviklingen for lærere med godkjent utdanning (lærer, adjunkt, lektor).

Rapporten viste at:

  • lærerne har hatt 14 prosentpoeng lavere lønnsvekst enn andre ansatte i kommunen.
  • årsakene i nokså liten grad kan forklares med strukturelle forhold som lavere ansiennitet i lærergruppen over tid eller endringer i kompetanse i gruppen.
  • det meste av gapet oppsto før 2009, mens forskjellene har vært mindre etter det.

KS peker på at lærerne uansett er blant de høyest lønnede i kommunesektoren. Når oppgjørene gis som prosenttillegg, vil det gi størst lønnsøkning i kroner for de med høyest lønn i utgangspunktet.

Utdanningsforbundet mener dette er som det skal være, siden lærere er en gruppe med lang utdanning, og at det derfor er irrelevant for å forklare dårlig lønnsutvikling.

Klinsj om lærerrekruttering

Hvor vanskelig er det å få tak i arbeidskraft? Det står ofte sentralt i lønnsforhandlinger.
Hvis arbeidsgivere sliter med å få tak i folkene de trenger, kan de være mer villige til å øke lønningene.

Powered by Labrador CMS