Ikke nok med datakortet?
Vi må vokte oss vel for ikke å lage et nytt skille mellom de som kan nok og de som kan mer enn nok, skriver innsenderen av dette innlegget.
Det er lett å tro at denne enigheten allerede finnes, at det er en selvfølge. Alle vet at digital har med datamaskiner å gjøre og kompetanse betyr å kunne mer. "Å kunne mer om datamaskinbruk" kunne altså være svaret i kortversjon. Men at alle i dette land skal ta datakortet er neppe hva programmets ideologer har i tankene.
De snakker om begreper som er vanskeligere å fange, bl.a. "digitale borgere" og "fullverdige deltagere i informasjonssamfunnet". De skiller også mellom kompetanse og ferdighet. Ferdighet er tidsbestemt - går ut på dato. Kompetanse er av "høyere orden", den har større permanens, pent skjøttet vil den vare livet ut, sier de. Men vi må prøve å være mer konkrete.
Tar du datakortet, får du et håndfast bevis på at du behersker en pc. Du vet hvordan du skal skrive og redigere tekster, lage pene dokumenter og presentasjoner, håndtere talloppstillinger, hente data fra nettet osv. Nøkkelordet i setningen er hvordan, ikke hva du skal lage eller hvorfor du skal gjøre det.
Datakortet er et hvordan-kort. Arbeidsgiverne liker å få slike håndfaste bevis, det vil si at du lettere kan få deg en jobb. De som behersker en pc, kan produsere mer. Arbeidsgiverne liker produktive medarbeidere. Er det dét som skal til for å klare seg i den digitale hverdagen?
Tekstbehandling, regneark og gode presentasjoner øker produktiviteten innen de tre basisferdigheter lese, skrive og regne. Uten dem er man analfabet, dømt til å komme til kort i det moderne samfunn. Hvis det er riktig som jeg har lest i avisen, er det mange analfabeter blant dem som har gått på skole her i Norge. De har lært seg å lese, men forstår ikke hva de leser. De kan ikke gjennomføre regnestykker eller fylle ut et skjema.
Jeg kan tenke meg at kanskje ti prosent av befolkningen har problemer med de tre basisferdighetene. Digital kompetanse pleier å bli kalt den fjerde basisferdigheten - hvor mange har bruk for den?
Vi snakker her om kompetanse til å stille riktige spørsmål, definere riktige problemer, argumentere, trekke logiske slutninger. Vi snakker også om å utvikle ideer, sette opp hypoteser, løse problemer, utøve kildekritikk.
Til dette kan datamaskiner være til god hjelp. Implisitt ligger høyt abstraksjonsnivå og høyt motiverte folk. De som ikke er fornøyd med å gjøre rutineoppgaver, men vil finne sin egen vei. Slike ting pleier man å lære på universitet når man tar hovedfag.
Skal alle ligge på dette nivå? Det er vel å overdrive litt - eller hva? Det er mye snakk om faren for et digitalt skille, mellom de som kan it og de som ikke kan. Vi må vokte oss vel for ikke å lage et nytt skille mellom de som kan nok og de som kan mer enn nok. Tar vi ideologien rundt digital kompetanse på fullt alvor, snakker vi om nivåhevning og dyptgående kulturelle endringer gjennomført i løpet av fem år.
Jeg tror ikke det er mulig. Jeg tror heller ikke at brede grupper i Norge eller i andre høyt utviklede land har behov for formell kompetanse på så høyt nivå. Jeg tror at majoriteten vil ha bruk for og krav på å beherske godt de tre basisferdigheter og kunne nok til å ta datakortet i tillegg. Pluss jobbrelatert kompetanse, selvfølgelig.
Men jeg er ikke helt ferdig riktig ennå. Det jeg har kommentert er høy kompetanse der digitale hjelpemidler kommer godt med. Men skal alt vi gjør være konsentrert rundt dataskjermer? Er det ingenting vi skal bruke blyant til? Er det ingenting vi skal løse ansikt til ansikt, uten datamaskiner?
Jeg ser at mine barnebarn synes pc-en er kjempespennende - men også hvor oppslukt de blir når de tegner med fargekritt på store hvite ark. Og konklusjonen blir derfor: Ja, digital kompetanse for dem som har anlegg for det, men ikke som en forventning til alle, store som små.
Innlegget har stått i Computerworld Norge
