Hva mener egentlig ledelsen?
Hva mener egentlig ledelsen om ytterligere binding av tid? er ett av spørsmålene innsenderen av dette innlegget stiller. Han tar utgangspunkt i debatten Per Aahlin har med representanter for Randaberg videregående skole.
En drøy fjerdedel av medlemmene har sagt nei til avtalen, sannsynligvis på prinsipielt grunnlag. Mange innlegg tyder imidlertid på at grunnlaget for ja-stemmene er atskillig mer broket og pragmatisk. Når Aahlin slår arbeidsplasstillitsvalgt Gulbrandsen i hodet med påstanden om at han er "åpenbart i utakt med et klart flertall av medlemmene", så bruker han resultatet for mer enn det er verdt.
Avtalen kom ikke i et stemningsmessig vakuum. Den hadde solid backing fra ledelsen, tillitsvalgte ble orientert om at det rent forhandlingstaktisk ville være en fordel å få arbeidstidskomplekset unna før tarifforhandlingene begynte, og resultatet ble presentert som en tilnærmet forhandlingstriumf gitt KS steile holdning.
Avtalen ble altså ikke overlatt til seg selv, ledelsen argumenterte for den og anbefalte den. Mange medlemmer har gitt uttrykk for at de følte seg bundet av taktiske hensyn, enkelte har i klartekst beklaget å måtte stemme mot sin prinsipielle overbevisning. Man kan mene hva man vil om slik "holdningsløshet", det bør imidlertid mane Aahlin og andre til å tolke resultatet med en viss ydmykhet.
I de mange debattinnleggene kan man lese atskillig skepsis til sentralledelsen i Utdanningsforbundet. Denne skepsisen gjelder til en viss grad ledelsens strategiske dyktighet, men i enda høyere grad gjelder den ledelsens ideologiske posisjon.
Hva mener egentlig ledelsen om ytterligere binding av tid? Ser ledelsen det som en "nødvendig" utvikling ut fra de "strukturelle forandringene som utdanningssamfunnet krever"? Har man i bunn og grunn en "viss" forståelse for motpartens argumentasjon? Hvorfor velger man å legge så stor vekt på spesielt tilrettelagte skoleforsøk med erklærte bindings-entusiaster i de fleste ledd?
Hvorfor insisterer man ikke på forsøk som også representerer motsatsen til ytterligere binding av tid? Og så videre og så videre.
Som organisasjon må vi legge vekt på det som forener oss, men vi må også diskutere det som kan splitte oss. I Utdanningsforbundets korte historie har det foreløpig vært en dyd å være ideologisk avholdende. Den kunstige idyllen har imidlertid selvdestruert ettertrykkelig i og med arbeidstidsavtalen, og ledelsen må bli tydeligere. Mange av oss har overhodet ikke tillit til vår arbeidsgivers motiver, kompetanse og skolepolitiske gangsyn, og denne mangelen på tillit er i ferd med å smitte over på vår egen ledelse. Ta dette på alvor!
Artikkelforfatteren er arbeidsplasstillitsvalgt på Vennesla videregående skole i Bykle
