Hva ledelsen mener

Takk til Svein Ove Olsen for debattinnlegget " Hva mener egentlig ledelsen?" 5. mars i år. Olsen etterspør hva ledelsen "egentlig" mener om binding av tid.
 
Før vi svarer på det, vil vi kort kommentere noe av det han sier innledningsvis. "Tydelighet er en dyd", fastslår Olsen og synes det er forfriskende når Einar Nodland karakteriserer medlemsmassen i Utdanningsforbundet som "holdningsløst og tafatt daukjøtt".
 
Dette handler, etter vår mening, ikke om å være for eller imot tydelighet. Det handler om debattkultur. Vi mener at bruk av nedlatende karakteristikker og det å tillegge andre bestemte motiver eller egenskaper, slik vi har sett en del av på våre nettsider i det siste, er dårlig debattkultur.
 
Det bidrar ikke til politisk utvikling og det skaper et negativt bilde av vår organisasjon overfor leserne. Det må det faktisk gå an å hevde uten at det skal oppfattes som et standpunkt mot tydelighet. Vi er tilhengere av frisk debatt, og gjerne med temperatur, men mener faktisk at det kan vi få til uten å måtte ty til slike virkemidler.
 
Olsen hevder at en av oss (Per Aahlin) i tidligere innlegg har brukt den oppslutning avtalen har fått fra medlemmene for mer enn den er verdt. Han konstaterer at avtalen ikke kom i et stemningsmessig vakuum.
 
Sant nok, og vi må spørre: Bør avtaler sendes ut i et stemningsmessig vakuum? Kan de det? Er det et slags ideal at avtaleutkast vi legger fram for medlemmene skal atskilles fra den virkeligheten de er oppstått i, og at de skal presenteres uten at ledelsen tilkjennegir sine vurderinger?
 
Kan hende mener Olsen at slik bør det være, og at da vil vi få vite hva medlemmene egentlig mener, om selve avtaleutkastet helt isolert. Da vil vi få vite hva som er medlemmenes prinsipielle overbevisning.
 
Vi er grunnleggende uenige i en slik tenkemåte. Forhandlinger foregår ikke i et vakuum. Partenes posisjoner og styrke henger sammen med ulike faktorer i den virkeligheten som faktisk foreligger. Og som vi må analysere. Vi må gjøre noen taktiske vurderinger og ta noen beslutninger på grunnlag av disse.
 
Det blir faktisk ingen bevegelse i forhandlinger dersom begge parter nøyer seg med å fremføre sin prinsipielle overbevisning og ellers opptre som om de befant seg i et vakuum. Det er det da heller ingen som gjør. Fordi vi altså velger å gjøre noe annet, blir det viktig at begrunnelsen for dette legges fram sammen med det resultatet som måtte fremkomme.
 
Det har vi gjort, helt åpent. Vi har aldri lagt skjul på at våre vurderinger av denne arbeidstidsavtalen ikke bare er knyttet til selve innholdet, men også til hva vi mener å ha oppnådd i forhold til det utgangspunktet KS hadde og i forhold til viktigheten av å rydde dette spørsmålet unna før tariffoppgjøret. Det tror vi medlemmene har oppfattet.
 
Når vi ber medlemmene om å tilkjennegi sin vurdering, handler det om helheten. Hva skal vi gjøre, slik dette nå ser ut? Det trenger vi svar på. Ikke på hva vi burde gjort om vi befant oss i et vakuum. Det har bare teoretisk interesse.
 
Så må det bli opp til enhver, som ellers i livet, å avveie sine prinsipielle holdninger mot de elementene som handler om den faktiske situasjonen vi befinner oss i. Det kan være smertefullt. Mang en gang kunne vi ønske at vi slapp å gjøre nettopp det. Men det er nødvendig.
 
Noen ganger kan vi konkludere med at prinsippene er så viktige at vi vil følge dem. Andre ganger kan vi velge et kompromiss. Uansett hva vi gjør, kan det ikke være slik at de konklusjoner vi måtte trekke er mindre reelle, eller mindre forpliktende, fordi vi også har basert dem på noe mer enn prinsipielle vurderinger. Og det er heller ikke slik, mener vi, at vi er holdningsløse dersom vi velger å gjøre kompromisser.
 
Ledelsens holdning til arbeidstidsavtalen har to viktige utgangspunkt. Det ene handler om at vi trenger avtaler som sikrer at våre medlemmer kan operere i et godt arbeidsmiljø. De skal ikke utsettes for belastninger som sliter dem ut. Det andre handler om virksomhetens hensikt. Vi skal drive en best mulig skole. De ordninger vi etablerer, skal medvirke til dette. Begge hensyn må ivaretas.
 
I dag har vi en lesepliktavtale der hovedelementene ble forhandlet fram for snart 30 år siden. Mye har forandret seg siden den tid. Vi har i dag ikke lenger klassedelingstall. Vi har andre læreplaner, som i større grad forutsetter at lærere tar felles ansvar for deler av undervisningsopplegget.
 
Vi har sterkere innslag av arbeidsformer som forutsetter samspill mellom lærere og elever i andre situasjoner enn den tradisjonelle klasseundervisning. Vi har større grad av lokalt selvstyre, noe som forutsetter bedre lokale beslutningsprosesser og sterkere grad av involvering fra den enkelte lærer. Vi har andre krav til samarbeid med hjemmene, og med andre parter. Vi har nye krav til evaluering, av elevenes læringsutbytte og av skolenes arbeid.
 
I løpet av de siste årene er det gjennomført en rekke forsøk med avvik fra gjeldende avtale. Erfaringene fra disse er oppsummert. Disse oppsummeringene viser at lærerne selv opplever at de mestrer sine gjøremål bedre.
 
Samtidig, og det er viktig, melder de om at arbeidssituasjonen ikke er blitt mindre belastende. Den er ikke blitt forverret, men heller ikke enklere. Det er viktig å merke seg at de aller fleste av skolene som har innført forsøksordninger, likevel ikke har ønsket å gå tilbake til standard avtale etterpå.
 
I en slik situasjon mener også vi at det er riktig å gjennomgå gjeldende avtale. Vi er opptatte av at også en ny avtale må gi lærerne et vern, samtidig som den skal fungere godt i forhold til de oppgaver lærerne skal løse - hver for seg og sammen. I en slik gjennomgang må vi også se på binding av tid.
 
Ja, vi har forståelse for argumentasjon som handler om at lærernes arbeidstidsordninger skal være godt tilpasset virksomheten i dagens skole. Vi tror faktisk det er helt nødvendig at Utdanningsforbundet blir tydeligere i en kobling mellom de utdanningspolitiske ambisjoner vi har og den politikken vi står for når det gjelder avtaler og tariffspørsmål.
 
Olsen antyder i sitt innlegg at dette handler om ideologi. Det mener ikke vi. Men her kan Olsen selv utdype hva han mener. Dersom han mener at det å ha forståelse for deler av motpartens argumentasjon i seg selv er en type ideologisk forfall, er han etter vårt syn på ganske tynn is.
 
Vi mener at argumenter må vurderes etter deres innhold, også når de fremmes av myndigheter og motparter. Slik forventer vi faktisk selv å bli behandlet av dem.
 
Det vi kan se, er at våre motparter har motiver som vi må være oppmerksomme på. Det er ingen tvil om at det i KS, og sikkert i mange kommuner og fylkeskommuner, er et ønske om å endre våre avtaler for å kunne realisere rasjonalisering og innsparing, slik Olsen selv peker på.
 
Nettopp av den grunn la vi all kraft inn på at lesepliktene skulle forbli uendret, at vi skulle ha inn formuleringer om fysisk tilrettelegging, kvalitetsheving og kompetanseutvikling og at erfaringene skulle kartlegges og evalueres. Vi mener at den avtalen som nå foreligger, plasserer et tungt ansvar hos arbeidsgiver.
 
Det gjenstår å se om de tar det ansvaret. Om de ikke gjør det, vil det selvsagt få konsekvenser når denne avtalen om to år skal reforhandles. 
 
Til slutt vil vi oppklare en misforståelse. I et annet innlegg på denne debattsiden hevder Ole Jacob Nordahl at avtalen muliggjør innsparing ved at lærere i sin tilstedeværelsestid kan settes til å ta vikartimer uten at dette utløser overtidsbetaling. Det er galt. Avtalen innebærer ingen endring i forhold til dagens system når det gjelder dette.