Det første som møtte meg, var et helt annerledes landskap enn det jeg hadde sett for meg. Her hang de bratte fjellene over husene og skolen der jeg skulle jobbe, skriver Kirsten Margrethe Limstrand om tiden som erstatningslærer i Lofoten på 1960-tallet. Foto: Pixabay
Det første som møtte meg, var et helt annerledes landskap enn det jeg hadde sett for meg. Her hang de bratte fjellene over husene og skolen der jeg skulle jobbe, skriver Kirsten Margrethe Limstrand om tiden som erstatningslærer i Lofoten på 1960-tallet. Foto: Pixabay

– Jeg ble tilbudt å bo på lærerværelset

Jeg skulle sove på sofaen i det som til daglig var pause- og spiserom for lærerne, noe som tilsa at alt av mine ting, inklusive sengetøy, måtte puttes inn i et skap før alle lærerne stilte på jobb kl. 08.15 hver morgen.

Publisert   Sist oppdatert

Min lærergjerning startet i 1964. Jeg var 18 år og hadde fullført examen artium ved Bodø offentlige høyere almenskole. Jeg hadde bestemt meg for å utdanne meg som lærer, men var for ung til å komme inn på lærerutdanningen.

Fakta om Lofoten

Navnet Lofoten kommer av gammelsvensk ló, 'gaupe', og norrønt fotr, 'fot'; opprinnelig brukt om Vestvågøya. Det er et sammenligningsnavn, antagelig brukt med utgangspunkt i de sterkt oppskårede kystlinjene.

Lofoten er en øyrekke i Nordland langs Vestfjordens nordside. Geografisk strekker Lofoten seg i sørvest fra Skomvær utenfor Røst til Raftsundet i nordøst. Øyene er til dels tett bebodde.

De største øyene er, regnet fra nordøst:

Austvågøya, Gimsøya, Vestvågøya, Flakstadøya og Moskenesøya

I tillegg hører en del mindre øyer til Lofoten, som Stormolla, Skrova og Henningsvær sør for Austvågøya og Værøy og Røstlandet lengst i sørvest.

Lofoten har noe av landets eldste berggrunn. De eldste bergartene her er om lag to milliarder år gamle.

Høyeste fjell er Higravtindan med 1146 meter over havet, på Austvågøya.

På avstand ser Lofotøyene ut som en sammenhengende fjellrekke, og derfor kalles de også Lofotveggen.

Bosetningen er stort sett samlet i tettsteder eller fiskevær. Et unntak er Vestvågøya, der gode jordbruksmuligheter.

Lofoten er et populært turistmål med vakker natur og fiskevær med rorbucamping. Området er et yndet mål for cruisebåter, særlig om sommeren.

En forholdsvis stor del av befolkningen, ni prosent (mot fem prosent i fylket som helhet), er sysselsatt i primærnæringene (2014). Det gjelder særlig i de fire kommunene ytterst i øyrekken, der fisket dominerer.

Vågan har tre videregående skoletilbud: Aust-Lofoten videregående skole og Lofoten reiselivsfagskole, begge i Svolvær, og Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg.

Vestvågøy har to videregående skoler: Vest-Lofoten videregående skole i Leknes og Lofoten maritime skole i Gravdal. Lofoten folkehøyskole ligger i Kabelvåg.

Kilde: snl.no

Vi jenter som måtte ta et venteår før lærerskolen, hadde minst tre aktuelle valg for å kunne legge oss opp penger for å finansiere studiet: 1) ta et årsvikariat som lærer i små skoler i distriktet, 2) reise til England eller Frankrike som «au pair», 3) finne en jobb i hjembyen.

Jeg valgte å prøve lærergjerningen. Riktignok var det ikke bare enkelt å få seg jobb i distriktet, ettersom det var et hav av unge søkere fra resten av Norge som ønsket seg et eksotisk lærerår i Nord-Norge. Men, etter å ha skrevet 36 søknader, fikk jeg omsider tilbud om et årsvikariat som erstatningslærer i Vest-Lofoten. Jeg takket ja.

Lærer på to skoler

Min jobb var delt mellom to småsteder uten fastlandsforbindelse. Jeg skulle pendle hver fjortende dag mellom disse stedene, ettersom ungene på småskole og mellomtrinn gikk 14 dager på skolen og hadde de neste 14 dagene fri, bortsett når de fikk undervisning i husstell og håndarbeid av en omgangsskolelærer.

Begge skolene var fådelte skoler, med sammenslåtte klasser. På det ene stedet ble jeg satt til å være klassestyrer for 3. og 4. klasse samlet; en mangfoldig barneflokk på godt over tjue elever. På det andre stedet fikk jeg hovedansvar for 9 elever i 4. og 5. klasse. Her skulle jeg undervise i alle fag. I tillegg skulle jeg undervise 6. og 7. klasse samlet i engelsk og musikk.

Ettersom jeg var utdannet ved en byskole, hadde jeg ingen erfaring fra fådelte skoler. Jeg hadde heller ikke vært i Lofoten siden jeg var fem år og var på besøk på Sørvågen, der min mor vokste opp. Herfra hadde jeg et vagt minne om et vakkert landskap.

Rasfare hele året

Det første som møtte meg, var et helt annerledes landskap enn det jeg hadde sett for meg. Her hang de bratte fjellene over husene og skolen der jeg skulle jobbe. Rasfaren ble beskrevet som overhengende, til alle årstider. Det kan nevnes at skolen ble flyttet et par år senere på grunn av et snøras. Fra første stund tenkte jeg at her kunne jeg ikke bo. Jeg var rett og slett engstelig for å ha fjellene så tett på, og jeg sov svært dårlig de første ukene. Hver ettermiddag vandret jeg vekk fra fjellene – ut mot holmer og skjær, så langt at jeg kunne skue utover Vestfjorden, mot Landego og hjembyen min. Jeg lengtet hjem og tenkte at jeg heller burde tatt jobb på trykkeriet hos pappa eller på rikstelefonen. Begge steder hadde jeg hatt sommerjobb tidligere.

Med seng på lærerværelset

Dette stedet hadde for få hybler for erstatningslærerne. Jeg ble tilbudt å bo på lærerværelset på skolen. Det innebar at jeg skulle sove på sofaen i det som til daglig var pause- og spiserom for lærerne, noe som tilsa at alt av mine ting, inklusive sengetøy, måtte puttes inn i et skap før alle lærerne stilte på jobb kl. 08.15 hver morgen. Da måtte jeg være ferdig med frokost og morgenkaffe. To av de andre lærerne, gutter på 17 og 18 år, bodde også på skolen, men de hadde fått tildelt egne avlukker eller hybler. Men mitt rom skulle være oppholdsrom også for dem ut over kveldene. Med andre ord: Her var det ikke tilbud om privatliv.

På dette stedet var vi periodisk åtte lærere som skulle ha ansvar for alle elevene, fra 1. klasse til og med framhaldsskolen. Med periodisk mener jeg at to av oss var fjorten dager på – og fjorten dager av. Bare rektor hadde lærerutdanning. Fire hadde fullført framhaldsskolen eller realskolen, mens tre av oss hadde tatt examen artium. Men vi oppdaget ganske snart at vår rektor ikke hadde vært så veldig opptatt av utdanning og eksamensresultater. Det var hobbyene våre som hadde påvirket tilsettingene. Jeg hadde, på listen over interesser, meldt at jeg kunne spille bridge, og antakelig var det akkurat det som hadde gitt utslaget for at jeg fikk jobben. I tillegg hadde jeg gitt uttrykk for stor interesse for sang og musikk, noe rektor mente kunne ha betydning for læringsmiljøet.

På den andre skolen fikk jeg et enkeltrom i et privathus som lå to kilometer fra skolehuset. Her var det utedo i fjøset, men jeg ble tilbudt både nattpotte og toalettbøtte. Dermed mestret jeg situasjonen bra, også på vinterstid. Her var det ikke snakk om skoleskyss. Jeg slo følge med ungene om morgenen, og mange av dem hadde allerede gått en kilometer før de nådde meg. Noen ganger, når høst- og vinterstormene sto på som verst, måtte vi krype langs veigrøfta for å komme oss til skolehuset, men uansett vær skjedde det aldri at skoledagen ble avlyst. På dette stedet følte jeg meg tryggere, ettersom fjellene var plassert på god avstand. Her var jeg også den eneste læreren uten utdanning, og jeg fikk god veiledning fra mine kollegaer. I tillegg støttet jeg meg til NKS’ korrespondansekurs i pedagogisk psykologi, med åtte studieemner og slutteksamen per brev.

Ingen av skolene hadde gymnastikksal, men denne skolen hadde egen idrettsplass hvor vi drev med ulike ballspill og allsidig friidrett i alle gymnastikktimer, høst og vår. På vinterstid handlet det om ski og skøyter. Ble været aldeles ille, var det klasseromsgymnastikk.

Tid for bridge!

Tilbake til den første skolen. Når alle lærerne var samlet, var det nærmest lykkerus i kollegiet. Da kunne vi danne to bridgelag. Da ble skoledagen organisert slik at vi ga oss tid til én bridgeomgang i de korte friminuttene og to omganger i matfriminuttet. De to blindemennene ble satt til å ha inspeksjon fra hvert sitt vindu på personalrommet som lå i tredje etasje i skolebygget. Den ene læreren holdt utkikk mot havet, og ringte med ei kubjelle dersom ungene beveget seg for nær strandkanten. Den andre holdt utkikk mot fjellet og ga bjellesignal dersom som ungene ga seg ut på vågale klatreferder oppi lia. Når bridgeomgangene var avsluttet, ble det ringt inn til timen. Vi passet nokså nøye på tida, slik at ungene fikk den undervisningen de hadde krav på, men noen faglige og pedagogiske diskusjoner var det lite av i friminuttene. Ei heller ved skoledagens slutt, så vidt jeg kan huske.

Tilpasset opplæring – etter beste evne

I den klassen jeg fikk ansvar for, var forhåndsinformasjonen som følger: To av elevene hadde ikke lært å lese i løpet av de første årene på skolen. Ut fra denne informasjonen ble jeg anbefalt av min rektor å ikke legge ambisjonsnivået for høyt; jeg måtte ikke føle meg mislykket som lærer dersom jeg ikke kunne klare å få dem til å knekke lesekoden. Det hadde flere, både erstatningslærere og eksperter, prøvd seg på tidligere. Hvis jeg så at det ikke nyttet, skulle jeg heller finne på andre ting som de kunne ha glede av på skolen: sang og musikk, tegning og fortellinger, praktisk regning og annen praktisk kunnskap. Han så for seg at de, til tross for begrensede lese- og skriveferdigheter, fint kunne få seg en jobb på en butikk eller på stedets fiskebruk etter avsluttet folke- og framhaldsskole.

Jeg måtte medgi utover høsten at også jeg begynte å miste troen på å kunne lære dem å lese, til tross for at jeg drev iherdig med en slags tilpasset opplæring.

Dette var lenge før kopimaskinen tid, ja til og med før stensilmaskinen, så alle kopier ble laget med blåpapir. Skulle jeg lage oppgaver til 22 elever, var det skrive det samme fem-seks ganger med trelags gjennomslag fra blåpapiret. Sånt tok tid. Jeg jobbet mye med forberedelser utover ettermiddager og kvelder, men jeg manglet nok kunnskap om gode metoder for dem som trengte det mest. Jeg praktiserte på måter jeg selv hadde lært på, men skjønte etter hvert at mine metoder ikke passet for alle. Men jeg fikk likevel lønn for strevet, uansett kvaliteten på jobben. Hver måned kom det en giro i posten på 1016 kr. Selv om lønna var fordelt på ti måneder (vi ble ikke ble lønnet i sommermånedene), var det mye penger for en ungdom. Vi fikk også en annen type lønn, i form av avspasering. På den ene skolen hadde det i flere år vært en praksis at man kunne arbeide inn skoleåret, for så avslutte det tidigere. Dette hadde foreldrene vært med å bestemme. Dermed var det slik at i mørketida og utover svarteste vinteren varte skoledagen en time lenger. I juni kunne vi starte sommerferien to uker tidligere enn naboskolene!

Tanker i ettertid

Det har vært litt vondt å tenke på at svært mange barn i Distrikts-Norge måtte ta til takke med erstatningslærere. I tillegg måtte elevene skifte lærere stort sett hvert eneste år. Det hørte til sjeldenheten at de fikk en lærer som hadde lærerutdanning. Selv om vi erstatningslærere gjorde så godt vi kunne, var det ikke godt nok for dem det dreide seg om: elevene. Vi manglet kompetanse på så mange områder. Og vi lot ofte egeninteressene gå foran. Bridgen i friminuttene for eksempel, fremfor å følge med på om ungene hadde det bra.

I dag har de fleste bygdene i Lofoten fått veiforbindelse. Når jeg i dag kjører gjennom Vest-Lofoten, noe jeg gjør med jevne mellomrom, stopper jeg ofte opp på de stedene jeg var lærer. Jeg parkerer bilen og rusler litt rundt. Jeg tenker tilbake på tiden som erstatningslærer og spør meg selv, slik mitt yngste barnebarn på 14 spør: Gikk det virkelig an, mormor? Var det virkelig sånn på skolene i Lofoten for 50 år siden? Hun går nå på ungdomsskole i Svolvær og har aldri hørt om erstatningslærere. Her er alle lærerne kvalifiserte til å fylle de oppgavene de er satt til å gjøre.

Kvalifiserte lærere til distriktene

Jeg håper den dag ikke kommer tilbake, at ytterdistriktene i Norge igjen blir prisgitt erstatningslærere. Jeg håper den norske stat vil kunne lønne lærerne slik at det blir attraktivt å ta en lærerutdanning. Og, ikke minst, at det utarbeides gode vilkår for å kunne tilby kvalifiserte lærere til Distrikts-Norge. Videre håper jeg på at fremtidens utdanning fokuserer på mangfold, både av praktisk og teoretisk art. Ikke minst håper jeg at de praktisk-estetiske fagene får betydning i norsk skole. Det var i hovedsak disse som reddet både meg og elevene når jeg møtte på store utfordringer i Vest-Lofoten.

Jeg angrer ikke på valgene mine, verken på året som erstatningslærer, eller valget av utdanning. Jeg fullførte toårig lærerskole i Bergen i 1967, fulgte opp med årsenhet i musikk ved Bergen lærerhøgskole og startet min yrkeskarriere på Varden skole i Bergen med 30 førsteklassinger. I januar, på nyåret, hadde alle elevene i 1. klasse lært å lese.

Om forfatteren:

Kirsten Margrethe Limstrand er dosent emeritus i pedagogikk ved Nord universitet. Hun har lærerutdanning fra Bergen lærerhøgskole med etterfølgende årskurs i musikk og hovedfag i pedagogikk fra Universitetet i Tromsø. Kisten Margrethe Limstrand har praksis fra nærmere 25 år i grunnskolen og 25 år i lærerutdanningen.