Fugleperspektiv på bylivet

Byens fugler presenteres morsomt og lærerikt i tekst, bilder og sang.

Publisert

Vi bor stadig tettere. Fire av fem nordmenn har nå tilhold i byer eller tettsteder, ifølge Statistisk sentralbyrå. Mindre kjent er det at også stadig flere fuglearter har etablert seg i byene våre. Byfolk med interesse for hva som rører seg i lufta, har nå fått et nytt hjelpemiddel for å lære å kjenne igjen fuglene de ser, hører eller fotograferer i løpet av en dag på byen.

Fugletitting er populært, og flere av våre største forlag utgir sine egne fuglebøker, som blant annet brukes av erfarne ornitologer. Hovedmålet med disse bøkene er å kunne artsbestemme både vanlige og sjeldne fugler som kan påtreffes i landet vårt. Presentasjonene er komprimerte i stilen, og det er ikke plass til annet enn harde fakta (biotop, fjærdrakt, føde, trekkatferd osv.).

Artspresentasjonene i «Norske fugler i byer og tettsteder», som er ført i pennen av Jarle Rasmussen, er langt mer omfangsrike enn hva man vanligvis finner i fuglelitteratur. Man har valgt å konsentrere seg om de vanligste artene (totalt 43). Dermed blir det plass til utførlige artsbeskrivelser og store illustrasjoner. Den største underholdningsverdien ved boka ligger nettopp i Rasmussens artsbeskrivelser. Allerede overskriftene antyder en utradisjonell, lett slentrende stil. Kapitlet om spettmeisen har for eksempel fått tittelen «Fuglenes Spiderman», basert på fuglens akrobatiske egenskaper (det er den eneste fuglearten i Norge som kan gå nedover trestammer med hodet først) og den aggressive oppførselen når den avlegger fuglebrettet et besøk. Gråspurvene omtales som «byens løsgjengere», måkene som «byens renholdsarbeidere», mens andefuglene har fått fellesbetegnelsen «vaggende sjarmører».

Går man i en park en vårdag, vil man høre langt flere fugler enn man får øye på, selv med en god kikkert til rådighet. For nybegynnere kan det virke uoverkommelig å skille ut de enkelte artene bare ved hjelp av sangen, og fuglebøkers gjengivelse er ikke alltid til å bli klok på. Sangen til en vanlig hageart som svarthvit fluesnapper gjengis tradisjonelt med noe sånt som «tsily tsily vydje vydje …». For uinnvidde lesere er dette til svært begrenset hjelp. Kagge forlag har løst dette ved å bygge inn en egen lydavspiller i boka – ved å trykke på en knapp kan man spille av sangen til de ulike artene. Det er overraskende enkelt å oppfatte forskjellen mellom de ulike artene, og for mange vil kunnskapen man erverver, gjøre naturopplevelsen sterkere.

Harde fakta og kuriosa presenteres om hverandre. Visste du at blåmeisen og kjøttmeisen har ulike teknikker for å åpne solsikkefrø? At tårnseileren flyr bortimot 250.000 kilometer i løpet av et år? Eller at Mozarts pianokonsert i G-dur skal være inspirert av en stær som ble holdt som burfugl av komponisten? Slike drypp gjør lese- og lyttestunden mer interessant, og de bidrar til å gjøre målgruppen større enn fuglefreaker og friluftsfanatikere.

Boka er utvilsomt godt egnet i undervisningssammenheng, også for de minste barna. Den underholdende teksten gir lærerne mange morsomme innfallsvinkler til å fortelle om fuglene, og så godt som alle artene portretteres med nydelige fotografi er. Og barna vil nok elske muligheten til å trykke på knappen for å høre hvordan fuglen de ser på bildet foran seg, synger. For barnehager eller skoler som skal i gang med fugleprosjekter (fuglefôring, bygging av fuglekasser e.l.) kan boka være egnet til å skape interesse og fremskaffe fakta.

Lydavspilleren tåler neppe regnvann, og bokas format gjør at den ikke egner seg særlig godt for tursekken. Men det var neppe meningen heller. Denne boka egner seg best til godstolen, bare for kosens skyld eller som forberedelse for å gjøre egne undersøkelser i nærmiljøet.