Tidligere ordfører og varaordfører tar selvkritikk etter gisseldramaet

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her

Ordføreren var i Oslo i forbindelse med tusenårsmarkeringen 15. mai 2000, og varaordfører Sigbjørn Schmidt måtte ta hans plass i kriseteamet.

– Jeg holdt på med våronna da jeg ble ringt etter. Alvoret gikk opp for meg da jeg kom til Hjelmeland og ble møtt av veisperring og svartkledte skarpskyttere med finlandshetter, som krøp i posisjon ved barnehagen. Det var grotesk. Kontrasten til vårgrønne bjørketrær og den fredfylte idyllen jeg hadde kjent på tidligere denne formiddagen, var sterk, sier Schmidt.

Les hovedsaken om gisseldramaet: Helga Hope var en av de andre ti barnehageansatte som satt som gissel i Hjelmeland barnehage sammen med 25 barn. - Det var krevende å velge ut hvilke barn som skulle bli, forteller hun.

Pågang fra verdenspressen

– Pågangen fra medier fra hele verden var kolossal. Det var alt fra CNN til franske og japanske TV-stasjoner, forteller Schmidt. Han sier kriseøvelsen kommunen hadde hatt like i forkant av gisseldramaet, hadde en åpenbar positiv effekt.

– Vi hadde jo ikke øvd på dette, men alle visste hva de hadde ansvar for i en krisesituasjon. Oppgavene ble løst på en forbilledlig måte, og de som imponerte meg aller mest, var barnehagelærerne. De beholdt roen – og var opptatt av å skjerme barna, sier Schmidt.

Tilkalte ekstra kriseteam

Da alle Norges ordførere sto i kø for å hilse på kong Harlald under tusenårsmarkeringen, og turen kom til Terje Thornquist, spurte kongen hvor han var ordfører.

– Da jeg svarte Hjelmeland, sa han: «Er du her?». Kongen hadde sett nyhetene, og jeg skjønte at jeg måtte komme meg hjem, sier Thornquist, og legger til at dette var en tid uten smarttelefoner. Thornquist hadde tidligere på dagen fått beskjed om at gisseltakeren var et kjent navn, og at man så for seg en rask løsning.

– Jeg snakket med flere barn og foreldre da jeg var tilbake samme kveld, og besøkte barnehagen sammen med rådmannen dagen etter, sier Thornquist.

Både et kriseteam fra Stavanger og barnepsykolog Magne Raundalen kom for å bistå kommunen.

– Jeg var opptatt av å stille alle ressurser til rådighet for å kunne hjelpe alle som hadde behov for oppfølging, sier den daværende ordføreren.

Barnehagelærer Heidi Hetland, ble uføretrygdet som følge av gisselsaken:– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, forteller Heidi.

Sensasjon i Norge

Både kommunen og de ansatte i barnehagen fikk ros etterpå av blant annet politiet i Stavanger for måten de håndterte gisselsituasjonen på. Thornquist sier gisseldramaet var en sensasjon. Det norske kommuner hadde øvd på tidligere, var krisesituasjoner som strømbrudd, brann og flom. Thornquist opplevde likevel at Hjelmeland kommune klarte å bruke erfaringen og kunnskapen de satt på.

– Tidligere var det ikke krav om at norske barnehager og skoler skulle ha detaljerte kriseplaner, men det har blitt et krav etter denne hendelsen, sier han.

– Flere barn og foreldre opplever at det ble lagt lokk på saken i ettertid. Ble det det?

– Vi tilbød barnehagelærerne, foreldrene og barna oppfølging i form av samtaler med fagpersoner, men jeg tror ikke at alle ønsket å benytte seg av det. Og så har det nok dukket opp ting i ettertid, som vi ikke har fanget opp, men det ble aldri lagt lokk på saken fra vår side, sier Thornquist.

Kunne ha fulgt bedre opp

Kommunen var involvert i rettssaken og ankesaken. Og det var trøkk mot kommunen da det var snakk om at gisseltakeren skulle løslates før saken kom opp.

– Flere barn og foreldre mener at dere burde gjort mer. Hva tenker du?

– Vi laget systemer for å kunne gi hjelp og innhentet råd fra eksperter. De ble fulgt, men vi kunne kanskje vært mer proaktive. Jeg vet at mange har strevd med hendelsen i ettertid. Kommunen kunne nok ha ytet mer hjelp på lengre sikt. Gått grundigere til verks og spurt hver enkelt om de trengte noe. Jeg ser dét i etterpåklokskapens lys.

Terje Thornquist er gjort kjent med den spesifikke kritikken fra foreldre og barn, men ønsker ikke å kommentere denne utover dette.

Vi skulle gjort mer

Også hos daværende sokneprest i Hjelmeland, Georg Reistad, står gisselsaken sterkt i minne.

– Jeg kjente gisseltakeren godt og gjorde alt jeg kunne for å hjelpe ham. Jeg besøkte ham flere ganger, sier Reistad.

Verken han eller andre i hjelpeapparatet kunne forestille seg at situasjonen skulle få en sånn dimensjon.

– I ettertid tenker jeg at vi skulle gjort enda mer, sier soknepresten, som tilbød seg å gå inn i barnehagen for å snakke med gjerningsmannen mens gisseldramaet pågikk. Han fikk ikke lov av politiet. Dagen etter gisselaksjonen besøkte soknepresten barnehagen.

– Jeg vet at flere barn slet med hendelsen i lang tid etterpå, sier Reistad. Dette er en av de sterkeste sakene han har opplevd i sine 41 år som prest.