Barna og foreldrene

Følelsen fra gisseldramaet sitter fortsatt i Sandra (23)

Sandra Nising Vatland var fire år og glemmer aldri dagen da en fremmed mann kom inn i Hjelmeland barnehage.

Publisert   Sist oppdatert

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her

Det var ikke en sky på himmelen den dagen. Sandra Nising Vatland kjente ikke igjen mannen som kom inn porten. Hun og barna lekte videre. Foreløpig uten bekymring. En av barnehagelærerne ropte at de skulle gå inn. Barna ble beordret inn på et rom. Fireåringen skjønte at noe var galt.

Forsto det var farlig

Barnehagelærerne virket stresset og så redde ut. Men den fremmede mannen så ikke skummel ut, bare helt vanlig.

– Vi satt tett sammen på knærne. Det var varmt i rommet – og vi ble sendt ut to og to for å lufte oss med jevne mellomrom. Jeg skjønte ikke hva som foregikk, men forsto at det var en farlig situasjon. Jeg minnes at vi barna var rolige, forteller Sandra.

Helga Hope var en av de andre ti barnehageansatte som satt som gissel i Hjelmeland barnehage sammen med 25 barn. -Det var krevende å velge ut hvilke barn som skulle bli, forteller hun.

Sandra (4) sitter trygt på armen til mamma Marianne Nising og pappa Sigve Vatland etter å ha vært gissel i barnehagen i fem timer. Storebror Kristoffer løper i bakgrunnen. FOTO: Cornelius Poppe, NTB scanpix
Sandra (4) sitter trygt på armen til mamma Marianne Nising og pappa Sigve Vatland etter å ha vært gissel i barnehagen i fem timer. Storebror Kristoffer løper i bakgrunnen. FOTO: Cornelius Poppe, NTB scanpix

Hun er i dag 23 år, nyutdannet barnehagelærer og nybakt mamma til en gutt, som slapper harmonisk av på brystet hennes hjemme i stua til foreldrene. Den hvite hekleduken på stuebordet er dekket av en haug med aviser og ukeblader fra år 2000, der Sandra og foreldrene var omtalt.

Moren hennes, Marianne Nising (50), ringte tilfeldigvis til barnehagen for å spørre om noe, like etter at gisselaksjonen var i gang.

– Vi snakket aldri om det som hadde skjedd. Verken i barnehagen eller på skolen.

Sandra Nising Vatland (23)

– Det var en mann som tok telefonen, så jeg la på. Jeg var sikker på at jeg hadde tastet feil nummer, fordi det ikke jobbet menn der. Da jeg ringte på nytt, var det Helga Hope som tok telefonen og sa hun ikke kunne snakke, forteller Marianne.

Hun var på jobb på Spar i nærheten og husker kundene fortalte om maskerte menn i buskene utenfor barnehagen. Hun gikk til skolen, der andre foreldre var samlet.

Foreldrene til Sandra har tatt vare på mye av det som ble skrevet om gisseldramaet i tiden etterpå.
Foreldrene til Sandra har tatt vare på mye av det som ble skrevet om gisseldramaet i tiden etterpå.

– Jeg var redd, men tror likevel ikke det gikk opp for meg hvor alvorlig det var, sier Marianne og blar i Norsk ukeblad for å vise en reportasje om familien et år etter hendelsen.

– Jeg husker jeg håpet at barnehagen eksploderte så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn, sier Christa Ylvisaker Olsen (45) i dag. Hun var styrer i barnehagen og en av de ti ansatte som ble holdt som gissel.

Smilende ut av ambulansen

Marianne minnes et salig kaos i Hjelmeland. Det var politifolk med skarpladde våpen og innpåslitne journalister fra hele verden som ville snakke med dem. Noen timer senere kjørte en ambulanse inn i skolegården. Det var den første puljen med barn som ble løslatt. Blant dem var hennes datter. Marianne glemmer aldri det bildet. Datteren kom smilende mot henne, hånd i hånd med en barnehagelærer og noen av vennene. Fireåringen var så glad og stolt fordi hun hadde fått lov til å kjøre sykebil!

– Det var en stor lettelse. Vi dro rett i butikken og kjøpte is til Sandra, forteller moren.

Jarle Sylta mistet mye av tryggheten etter at sønnene ble tatt som gisler i barnehagen. I dag går det bra med Endre (22), mens Martin (25) sliter med angst.

Tabubelagt

– Men vi ble ikke fulgt opp i ettertid. Alt var plutselig helt vanlig igjen, sier Marianne.

Både mor og datter opplevde at saken ble tabubelagt.

Sandre Nising Vatland (23) med sønnen Samson hjemme hos foreldrene i Hjelmeland. Gisseldramaet preger henne ikke i dag, selv om hun husker enkelte ting.
Sandre Nising Vatland (23) med sønnen Samson hjemme hos foreldrene i Hjelmeland. Gisseldramaet preger henne ikke i dag, selv om hun husker enkelte ting.

– Vi snakket aldri om det som hadde skjedd. Verken i barnehagen eller på skolen, sier 23-åringen, som nylig fikk jobb i Årdal barnehage, et kvarters kjøretur unna Hjelmeland.

Hun er overbevist om at oppfølgingen ville vært bedre hvis noe lignende hadde skjedd i dag.

Norsk Ukeblad hadde en reportasje om familien et år etter hendelsen.
Norsk Ukeblad hadde en reportasje om familien et år etter hendelsen.

– Jeg vil ikke si at hendelsen har preget meg, men følelsen sitter fortsatt i, sier hun. Sandra har diskutert Hjelmeland-saken med sine medstudenter.

– Det bør være like naturlig å øve på denne type krisesituasjoner som å ha brannøvelser, sier Sandra.

Hun vil ha fokus på gisselaksjoner når hun starter i ny jobb som barnehagelærer etter barselpermisjonen.

Her kan du lese tilsvaret fra kommuneledelsen den gangen: Tidligere ordfører Terje Thornquist svarer på kritikken og tar selvkritikk: -Det har nok dukket opp ting i ettertid som vi ikke har fanget opp, sier han.