Ansatte mener det er mye å lære av gisselsaken

Kommunen bygget en ny barnehage, som sto klar to år etter gisseldramaet. Frem til april i år har gisselbarnehagen vært utleieleiligheter. Nå er den revet til fordel for helt nye leiligheter.

Tar tid å bearbeide traumer

Flere av de barnehageansatte som var gisler, mener en lærdom er å ha beredskapsplaner og diskutere hvordan de skal handle ved ulike scenarioer.

– Vi skal ikke være naive og tenke at barnehager ikke er sårbare institusjoner, sier barnehagelærer Helga Hope. Hun var en av de andre ti barnehageansatte som satt som gissel i Hjelmeland barnehage sammen med 25 barn. Hope er opptatt av at norske kommuner skal vite at det kan ta lang tid å bearbeide traumer.

For 20 år siden ble Helga Hope tatt som gissel med 9 ansatte og 25 barn i Hjelmeland barnehage

Dersom kommunen ikke har kapasitet eller kunnskap til å hjelpe, bør de søke hjelp fra andre kommuner eller kjøpe tjenester. Sett i ettertid burde Hjelmeland barnehage satt inn mer personale, slik at de ansatte kunne fått tid til å trekke seg tilbake eller snakke sammen, mener hun. Hope mener også det er viktig å huske på sekundærtraumer, altså utbrenthet hos pårørende eller andre som hjelper traumatiserte personer. Og at hjelpeapparatet lokalt kan bli utslitt.

Barnehagelærer Heidi Hetland, ble uføretrygdet som følge av gisselsaken:– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, forteller Heidi.

Også barnehagelærer Christia Ylvisaker Olsen (45) slet med angst og depresjon etter gisseldramaet og flyttet fra Hjelmeland. I dag er hun en av tre ansatte som fortsatt jobber i barnehage.

Følelsen fra gisseldramaet sitter fortsatt i Sandra (23)

Større åpenhet

Tidligere skole- og barnehageleder Jarle Sylta mener en viktig lærdom er at det ikke bør være frivillig å oppsøke hjelp etterpå. Flere av de ansatte, foreldrene og barna skulle ønske det var større åpenhet. Det bekrefter Anne Tove G. Ingvaldstad. Hun var 35 år og satt i formannskapet den gangen. I 2009 ga hun ut boka Ein dag i mai om gisselsaken, sammen med sin venninne Helga Hope. Hun sier boka ikke ble tatt godt imot i bygda.

Mange ivret etter ny barnehage

– Jeg husker jeg håpet at barnehagen eksploderte så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn

– Mitt inntrykk var at det ikke ble snakket om saken etterpå. Jeg stilte spørsmål i politiske organer. Personalavdelingen orienterte oss om hva som ble gjort for å hjelpe gislene, inntil noen ga uttrykk for at det var snakket nok om saken, sier Ingvaldstad. Så ble det stille.

– Med mine nå 54 år og mer mot hadde jeg fortsatt å spørre, tross motstand, sier hun. Da en lokal næringslivsaktør tilbød å bygge ny barnehage etterpå, ivret mange for det.

– Jeg tenkte mange av dem bar på traumer de ikke hadde ryddet opp i, sier Ingvaldstad, som i dag er fulltidsbonde.

Bra stillheten senket seg

Tidligere kommunelege John H. Nessa kan ikke huske om gisselsaken havnet som eksempel i kommunens beredskapsplaner, men at de snakket om saken på øvelser.

– Stillheten senket seg, og det var bra. Jeg følte ikke kommunen bagatelliserte, og jeg tenkte omvendt: Hvis det aldri blir fred, er det uheldig for enkeltpersoner og bygda. Det holder ved like vonde opplevelser, sier kommunelegen.

Les også: – De ansatte kom i en umulig situasjon, som å velge hvilke barn som skulle settes fri, sier tidligere kommunelege John. H. Nessa.

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her