For 20 år siden ble Helga Hope tatt som gissel med 9 ansatte og 25 barn i Hjelmeland barnehage

11 timer i fangenskap endret livet.

Publisert   Sist oppdatert

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her

Det er 15. mai 2000 kl 11:00: Gradestokken kryper opp mot 30 grader. Barnehagen er pyntet med flagg i vinduene, barna leker ute og vaffeljernet står klart i solveggen. Det er to dager til 17. mai og styreren har bursdag, så det er mye å feire.

Pedagogisk leder Helga Hope får vite at en mann vil snakke med henne. Hun kjenner ham igjen. Det er en nyskilt venn av familien. Helga vitnet i barnefordelingssaken. Hun opplevde ham som truende etterpå, og hadde fortalt det til det lokale politiet. Nå står han ved porten med en hund, en ryggsekk og en plastpose, og når Helga kommer bort, sier han at han har skytevåpen og skal ta kontroll over barnehagen.

Inne i barnehagen blir de ansatte og 25 barn stuet sammen i et rom. Hope må bli med ham på kjøkkenet. I plastposen har han en hagle, kniv, strips og det som ser ut som en hjemmelaget bombe 1*.

Første steg

Denne dokumentaren har stått på trykk i Første steg nummer 3 2019.

– Jeg forsto at dette var alvorlig. Han ba meg hente en lekekasse, som han la bomben i. Så helte han bensin over og tente et stearinlys. Hvis noe skjedde, ville han dytte stearinlyset over og blåse barnehagen i lufta, minnes Helga.

GISSELDRAMAET I HJELMELAND

  • Ti ansatte og 25 barn ble tatt som gissel i Hjelmeland barnehage 15. mai 2000. Hvordan går det med barn og voksne som opplevde dette i dag?
  • Første steg har vært i kontakt med de ti ansatte som ble tatt til fange.
  • Vi har snakket med flere av barna og foreldrene, ansatte og ledelsen i kommunen den gangen, kriseteamet, psykologer, politiet, medieaktører, gjerningsmannen og advokater.
  • Her får du vite hvordan de opplevde den skjebnesvangre dagen, og hvordan det går i dag.

For Helga tok det hele sju år før hun forsto at hun trengte videre hjelp etter det hun hadde opplevd.

Slet med skyldfølelse

– Jeg var aldri ærlig på hvordan jeg hadde det, fordi jeg ville ha barnehagen på beina igjen, forteller Helga til Første steg - et tidsskrift for barnehagelærere.

– Jeg var redd for å kjenne etter hvordan jeg hadde det, i frykt for ikke å klare å reise meg igjen. Hun var 35 år og avdelingsleder den gangen. Hjemme hadde hun mann og fire barn. Året etter gisseldramaet tok hun jobben som styrer i barnehagen og ble der i ti år. I dag er barna voksne og hun og mannen bor i Sandnes, og Helga arbeider i Sola kommune som barnehagerådgiver.

Beredskapstroppen ble flydd inn til Hjelmeland for å bistå det lokale politiet under gisseldramaet. FOTO: NTB scanpix
Beredskapstroppen ble flydd inn til Hjelmeland for å bistå det lokale politiet under gisseldramaet. FOTO: NTB scanpix

I ettertid skulle hun ønske noen hadde snakket med henne om at hun drev seg selv for hardt. I tillegg slet hun med skyldfølelse.

– Jeg følte skyld og skam fordi det var min venn som hadde påført barn og ansatte så mye vondt.

Hun er glad foreldrene viste henne tillit etterpå. Hvis ikke hadde hun sluttet på dagen, sier hun. Men det var først i arbeidet med boka Ein dag i mai, som kom ut ni år etter gisseldramaet, at skyldfølelsen slapp taket. Først da venninnen og bokas forfatter, Anne Tove G. Ingvaldstad, påpekte at det ikke var Helga som var blitt satt på tiltalebenken, kom tårene. Forfatteren ble Helgas terapeut gjennom bokskrivingen og hjalp henne til å finne et språk for det vonde, slik at hun kunne legge det på riktig plass.

Les også om Helgas kollega, Heidi Hetland, ble uføretrygdet som følge av gisselsaken:– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, forteller Heidi.

Skarpskyttere ble plassert utenfor Hjelmeland barnehage, men gjemt slik at gislene og gisseltakeren ikke kunne se dem. FOTO: NTB scanpix
Skarpskyttere ble plassert utenfor Hjelmeland barnehage, men gjemt slik at gislene og gisseltakeren ikke kunne se dem. FOTO: NTB scanpix

Barn tisset på gulvet

15. mai 2000: Gisseltakeren ber Helga om å henge opp noe foran vinduene, slik at politiet ikke skal se inn. Det er ikke personlig, sier han ifølge Helga, men han vil at andre foreldre skal få oppleve hvor vondt det er ikke å få treffe barna sine.

En ansatt klarer å ringe politiet fra et annet rom. Like etter ringer gisseltakeren selv politiet, og en forhandlingsgruppe i Stavanger-politiet får gisseltakerens motiv og krav: Han vil se barna sine igjen og at advokatene Odd Jo Forsell og Tor Erling Staff skal komme til Hjelmeland.

Inne i barnehagen er stressnivået høyt, og det er varmt. Helga og styrer Christa Ylvisaker (26) bytter på å være hovedgissel, den som snakker med ham og tar imot ordre. Helga klarer å forhandle frem luftepauser for barna. De får lov til å gå på do og hente puslespill og bøker. De ansatte gjør det de kan for å skape en så normal barnehagedag som mulig, men flere av barna er urolige. En av de ansatte oppdager at noen av barna har tisset på gulvet i redsel.

Når klokka nærmer seg 15:00 spør flere når de blir hentet. Helga opplever at barnas uro smitter over på gisseltakeren. Helga forstår at noe må gjøres. Igjen spør hun om han kan slippe fri barna.1*

25 barn og 10 voksne ble tatt som gissel i Hjelmeland barnehagen, den røde store bygningen for 20 år siden neste år. Foto: NTB scanpix
25 barn og 10 voksne ble tatt som gissel i Hjelmeland barnehagen, den røde store bygningen for 20 år siden neste år. Foto: NTB scanpix

– Jo mer stresset og sulten han ble, jo mer urolig ble han, forteller hun. Saken gikk i media verden rundt. Da et helikopter fløy over barnehagen, ble mannen veldig stresset, ifølge Helga.

– Jeg var sikker på at om noe skjedde, ville han ikke bare ta sitt eget liv, men ta flere med seg, sier Helga. Lukten av bensin og stearinlys og uniformerte politimenn er fortsatt triggerpunkter som får henne tilbake til maidagen for snart 20 år siden.

Les også: – Jeg husker jeg håpet at barnehagen eksploderte så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn, sier Christa Ylvisaker Olsen (45) i dag.

De første får slippe fri

Klokken 16:00 slippes åtte ansatte og 20 barn fri. Politiet har lovet gisseltakeren å sende inn Tor Erling Staff, som er på vei fra Oslo. Helga og styrer Christa må bli igjen og velge seks barn som skal være sammen med dem. De velger de minste. De hadde sengene sine i barnehagen og minst tidsperspektiv.

En tre år gammel jente må også bli. Hun gråter, vil ikke slippe armen til en av de ansatte som får gå. Helga forsøker å roe henne.

Gisseltakeren gir dem tillatelse til å lage tomatsuppe. Han forteller politiet at det går fint, at barna leker rundt ham. Helga tenker på å flykte med barna, men ser ikke helt hvordan. De spiser litt og får lagt de minste. Den eldste jenta sovner til slutt av utmattelse på fanget hennes.

– Det var krevende å velge ut hvem som skulle bli, minnes Helga.

– Jeg hadde aldri flyktet fra barna. Jeg var den siste som skulle gå.

Helga Hope slipper inn advokat Tor Erling Staff i barnehagen. – Jeg husker at gisseltakeren ba meg sjekke om Staff hadde våpen, og å kroppsvisitere ham. Jeg gjorde ikke det siste, minnes Helga. FOTO: Heiko Junge, NTB scanpix
Helga Hope slipper inn advokat Tor Erling Staff i barnehagen. – Jeg husker at gisseltakeren ba meg sjekke om Staff hadde våpen, og å kroppsvisitere ham. Jeg gjorde ikke det siste, minnes Helga. FOTO: Heiko Junge, NTB scanpix

Gisseltaker i TV-program

Klokken 20:00 ligger skarpskyttere skjult i buskene. Inne er det tett og varmt. Klimaanlegget slås automatisk av klokken 17:00. Helga begynner å miste motet.

Gisseltakeren er urolig. Når advokat Tor Erling Staff kommer, lukker han og gisseltakeren seg inne på eget rom. Helga og styreren kan for første gang senke skuldrene et hakk. Når de kommer ut, får Helga beskjed om at gjerningsmannen skal intervjues direkte av Per Ståle Lønning på debattprogrammet «Sentrum» på TV 2.

– Det var krevende å velge ut hvem som skulle bli

Helga Hope, barnehagelærer og gissel

På direktesendt tv kritiserer gisseltakeren navngitte personer i kommunen, som han mener ikke har gitt ham hjelpen han har bedt om i en barnefordelingssak. Utenfor barnehagen holder forhandlingsleder i politiet, Egil Eriksen, pusten. Hver minste kommentar fra debattdeltakerne i programmet kan ødelegge alt de har oppnådd til nå.

Et annet sted i bygda får sosialarbeider Hilde Jonassen Sigmundstad (38) en telefon om at hennes navn er nevnt på tv, i dramaet som ryster en hel verden.

– Han beskyldte meg for å ha hjulpet ekskona, slik at han ikke fikk se barna, forteller Hilde Jonassen Sigmundstad (57) i dag. Saken ble sjekket i kommunen i ettertid. Hun og kollegaene på sosial- og barnevernskontoret fikk vite at de hadde tatt riktige avgjørelser. Men hendelsen var en stor belastning for Sigmundstad i mange år.

Ansatte 20 år etter

  • Ingen av de ti ansatte som ble tatt som gisler, jobber i dag i Hjelmeland barnehage.
  • Bare tre av dem jobber i barnehager i dag.
  • Fire har gått av med pensjon, en er uføretrygdet, to jobber i andre yrker og tre i andre barnehager.
  • Fire av de ti ansatte har flyttet fra Hjelmeland.
  • Åtte av ti jobbet i barnehagen et år etter gisseldramaet og fire av dem ti år etter.
  • Alle ti er i dag preget av gisseldramaet i større eller mindre grad. Noen tenker ikke på saken, mens andre sliter med alt fra posttraumatisk stresslidelser og angst til engstelse og redsel for at det skal skje noe alvorlig med dem eller egne barn.

Kilde: Første steg sin undersøkelse i 2019 blant de ansatte som opplevde gisselsaken i Hjelmeland barnehage 15. mai 2000.

Dramaet er over

Klokka 21:30 lukker gisseltakeren og Staff nok en gang døra til et eget rom. Etter en halvtimes tid kommer Staff tilbake og sier at gisseltakeren blir med ham ut.

Helga låser opp døra til avdelingen og tar imot de første redningsmennene. Utenfor står et pressekorps fra hele verden sammen med beredskapstroppen, politiet og kriseteamet. Klokka er 22:00. Gisseldramaet er over. De er fri.

De siste barna blir frigitt og hentet av
foreldrene i barnehagen og kjørt i ambulanse
til kommunens krisesenter. FOTO: NTB scanpix
De siste barna blir frigitt og hentet av foreldrene i barnehagen og kjørt i ambulanse til kommunens krisesenter. FOTO: NTB scanpix

– Det var sterkt da foreldrene kom inn. Det var et taust tog, da de bar barna med ut. Det var mektig, en hellig stund. Et enormt ansvar ble løftet av våre skuldre, forteller Helga.

Media ville ha henne til å fortelle dagene etter, men hun ville ikke det. Men så ble to små jenter drept i Baneheia i Kristiansand, og det norske mediekorpset forsvant fra Hjelmeland. Tilbake satt Helga med etterdønningene.

Gisseldramaet i Hjelmeland er over.
Bevæpnet politi bærer bort våpenet som
mannen hadde med seg. FOTO: NTB scanpix
Gisseldramaet i Hjelmeland er over. Bevæpnet politi bærer bort våpenet som mannen hadde med seg. FOTO: NTB scanpix

– Jeg følte mye uro, sier Helga.

Da sønnen fikk en lampe i hodet og begynte å blø, holdt hun på å ringe 113. Først da hun søkte hjelp flere år senere, fikk hun vite at det er helt normalt, fordi traumet gjør at evnen til å regulere følelser og vurdere fare er ute av normal funksjon. Men med kunnskapen om traumer ble det lettere for Helga å forstå seg selv og sine egne reaksjoner.

Delte bygda i to

Rettssaken ble en tøff påkjenning.

– De ansatte i barnehagen ble varslet da gisseltakeren var ute på permisjon fra fengselet, forteller Helga. Hun valgte til slutt ikke å vite.

– Hvis jeg skulle la frykten styre meg, var det så mange ting jeg ville valgt vekk.

Det var først da Helga Hope fant definisjonen av tilgivelse som å slippe tak i vonde bindinger at hun klarte å tilgi. – Jeg tilga ikke for hans skyld, men for min egen, for ikke å råtne opp innvendig, forteller hun. FOTO: Marie von Krogh
Det var først da Helga Hope fant definisjonen av tilgivelse som å slippe tak i vonde bindinger at hun klarte å tilgi. – Jeg tilga ikke for hans skyld, men for min egen, for ikke å råtne opp innvendig, forteller hun. FOTO: Marie von Krogh

Gisseldramaet delte den vesle vestlandsbygda i to; de som sympatiserte med gisseltakeren, og de som ikke gjorde det.

– Vi fikk mange gode tilbakemeldinger fordi vi håndterte gisselsituasjonen godt, og ingen ga meg følelsen av skyld. Likevel ble det lagt lokk over det som skjedde, forteller barnehagelæreren.

Hun ser ikke bort ifra at hun selv bidro til det, og mener styreren Christa var modigere som torde snakke om sine problemer rett etterpå.

– Hvis jeg skulle la frykten styre meg, var det så mange ting jeg ville valgt vekk.

Helga Hope, barnehagelærer og gissel

– Jeg skulle vise gisseltakeren at han ikke kunne knekke meg, sier Helga.

Hun viser oss hagen utenfor stua hjemme i Sandnes, med rosa georginer, marikåpe, hvite syriner og jordbær. Drivhus med tomater og rød paprika.

– Hagen er blitt mitt terapirom, forteller hun.

Tilgivelse

Helga tror ikke gisseltakeren hadde tenkt å drepe dem. Likevel har hendelsen gjort henne redd. Da Norges myndigheter økte beredskapen for noen år siden, lå hun stiv i senga en hel dag. Hun må jobbe hardt for å regulere egne følelser, som frykt, når krevende hendelser skjer. Det blir en skjult lidelse.

For Helga handlet det til slutt om å våge å stå frem med sårbarheten. Det var først da hun leste om tilgivelse som det å slippe tak i vonde bindinger, at hun klarte å tilgi.

– Jeg tilga ikke for hans skyld, men for min egen, for ikke å råtne opp innvendig, sier hun.

Første steg har over lang tid vært i kontakt med mannen som sto bak gisselaksjonen, på sms og telefon for å høre hvordan han ser på hendelsen 20 år etter. Han ønsker ikke å uttale seg i saken og vil være i fred. Les hva hans advokat uttaler her.

NOTE

1* Hendelsesforløpet ifølge dommen fra Ryfylke herredsrett.

Hilde ble navngitt på TV

– Saken var en stor belastning i mange år, sier Hilde Jonassen Sigmundstad (57) som ble kritisert av gisseltakeren direkte i Per Ståle Lønning sitt debattprogram på TV 2, for ikke å ha gitt ham hjelpen han ba om i en barnefordelingssak.


– Jeg ble redd da politiet ringte for å fortelle at gisseltakeren skulle ha permisjon. Jeg husker godt vi hadde låste dører, og ungene forsto ikke hvorfor, forteller Sigmundstad, som jobbet på sosial- og barnevernskontoret. Hun takket ja til psykolog noen ganger, men skulle ønske arbeidsgiver hadde lagt til rette for at hun kunne fortsatt med det.

– Noen av oss var utenfor, men ble likevel rammet. Jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg at jeg burde ta en «timeout», sier den tidligere sosialarbeideren. Hun var ikke sykmeldt en dag rett etterpå, men har siden vært mye syk og lurer på om hendelsen har gitt henne en helseskade. I dag jobber hun i flyktningtjenesten i Risør kommune.

– Vi hadde en felles samtale hos psykolog etterpå. De involverte fikk videre tilbud om psykolog, men takket nei, forteller Kirsti Flatø (66). Hun var sosial- og barne- vernsleder den gangen. I dag er hun leder for tilrettelagte tjenester i kommunen. Flatø sier de gikk gjennom barnefordelingssaken etterpå, og fant ut at de hadde tatt riktige avgjørelser.

– Jeg vet at noen av de barnehageansatte har slitt veldig etterpå. Generelt er det ikke vanskelig å få tilgang til hjelp i vår kommune, men du må tilby hjelp gang etter gang, fordi mange sier det går greit rett etterpå, sier Flatø.

Per Ståle Lønning sier i dag at han ikke angrer på at han lot gisseltakeren slippe til på direktesendt TV mens han holdt barn og ansatte fanget i barnehagen.