De barnehageansatte

Christia Ylvisaker Olsen (45) klarte ikke å jobbe i barnehage de første årene etter gisseldramaet, men jobber i dag i en barnehage i Egersund. – Jeg ønsket meg tilbake til barnehagen. Den lå hjertet mitt nærmest, sier hun. FOTO: Marie von Krogh
Christia Ylvisaker Olsen (45) klarte ikke å jobbe i barnehage de første årene etter gisseldramaet, men jobber i dag i en barnehage i Egersund. – Jeg ønsket meg tilbake til barnehagen. Den lå hjertet mitt nærmest, sier hun. FOTO: Marie von Krogh

– Jeg husker jeg håpet at barnehagen eksploderte så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn

Barnehagelærer Christia Ylvisaker Olsen (45) slet med angst og depresjon etter gisseldramaet og flyttet fra Hjelmeland. I dag er hun en av tre ansatte som fortsatt jobber i barnehage.

Publisert   Sist oppdatert

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her

På sin egen 26-årsdag ble styreren i Hjelmeland barnehage tatt som gissel på arbeidsplassen. De skulle lage vafler for å feire, og hun husker ennå dagen i detalj.

– Jeg visste jeg skulle dø. Jeg begynte å planlegge begravelsen min. Jeg lurte på hvordan jeg skulle få fortalt venninnene mine at jeg ikke kom i bursdagen min, forteller Christa, som ikke visste at hele verden fulgte med på gisseldramaet utenfor. Christa er i dag gift, har to barn og jobber sytti prosent som pedagogisk leder og tretti prosent som assisterende styrer i en barnehage i Egersund.

Helga Hope var en av de andre ti barnehageansatte som satt som gissel i Hjelmeland barnehage sammen med 25 barn. -Det var krevende å velge ut hvilke barn som skulle bli, forteller hun.

Trodde hun skulle dø

Barnehagelærer Christa sier hun aldri øynet håp om å overleve gisseldramaet.

GISSELDRAMAET I HJELMELAND

  • Ti ansatte og 25 barn ble tatt som gissel i Hjelmeland barnehage 15. mai 2000. Hvordan går det med barn og voksne som opplevde dette i dag?
  • Første steg har vært i kontakt med de ti ansatte som ble tatt til fange.
  • Vi har snakket med flere av barna og foreldrene, ansatte og ledelsen i kommunen den gangen, kriseteamet, psykologer, politiet, medieaktører, gjerningsmannen og advokater.
  • Her får du vite hvordan de opplevde den skjebnesvangre dagen, og hvordan det går i dag.

Første steg

Denne dokumentaren har stått på trykk i Første steg nummer 3 2019.

– Jeg håpet barnehagen eksplodert så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn, forteller Christa til Første steg. Hun husker den tause og trykkende stemningen. Hun husker hun var på do mens gisseltakeren satt utenfor med gevær. Lurte på hvorfor det ikke var nødutgang på do. Husker hun fikk ordre fra gjerningsmannen, at de måtte spørre om alt.

– Jeg følte meg som en bøddel, som skulle plukke ut hvilke barn som skulle få slippe fri og hvilke som måtte bli, sier styreren. Hun var overbevist om at de siste sju skulle dø. Hun husker de la de små, slik at de skulle få nok søvn, og at hun ringte foreldrene sine da det hele var over.

Slet med angst og depresjon

– De første ukene etterpå var fantastiske. Jeg var glad for at det hadde gått så bra, sier barnehagelæreren og klarer ikke stoppe gråten. Må ta en pause. Det er ennå vondt å snakke om den uvirkelige dagen.

– Jeg var høy på adrenalin og skulle fikse alt, forteller Christa. Barnehagen var åpen for alle dagen etter gisseldramaet, og 17. mai gikk barn, foreldre og ansatte i barnetoget. Deretter fulgte politiavhør.

– Jeg landet brått og brutalt totalt utslitt noen uker etterpå, merket at jeg ikke klarte vanlige ting som å lage vaktlister, forteller Christa. Hun ble sykmeldt og deretter omplassert i andre jobber i kommunen. Hun klarte ikke lukten av bensin eller stearinlys.

Styrer Christa snakker med en av redningsfolkene inne i barnehagen rett etter at gisseltakeren har overgitt seg. – Jeg tror det første jeg tenkte på her, var å ringe hjem, sier hun. Foto: NTB scanpix
Styrer Christa snakker med en av redningsfolkene inne i barnehagen rett etter at gisseltakeren har overgitt seg. – Jeg tror det første jeg tenkte på her, var å ringe hjem, sier hun. Foto: NTB scanpix

– Jeg satt og fulgte med på at stearinlyset ikke skulle eksplodere, forteller barnehagelæreren. Da gjerningsmannen var ferdig å sone i 2004, flyttet hun til Egersund. Da hadde hun allerede fått god hjelp av fastlegen og en psykolog i Stavanger. De forsto, fikk frem redselen og følelsene hun bar på, og hjalp henne ute av angsten og depresjonen.

– Fastlegen spurte om jeg hadde tenkt å ta mitt eget liv. Det hadde jeg tenkt og planlagt, men torde ikke. Jeg følte skyld fordi jeg hadde «pleaset» gisseltakeren, selv om jeg visste at det å gå i konfrontasjon kunne endt med et fatalt utfall, forteller Christa. Hun klarer ikke tilgi. Hun kjenner det ennå i magen hvis hun utsettes for pressede situasjoner.

Christas kollega, Heidi Hetland, ble uføretrygdet som følge av gisselsaken:– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, forteller Heidi.

Startet på nytt

I Egersund har 45-åringen Christa startet på nytt og funnet seg selv igjen. Her er det ingenting som minner henne om det som skjedde. Hun har fantastiske kollegaer på sin nye arbeids- plass og har ikke hatt sykefravær som følge av traumet.

– Jeg ønsket meg tilbake til barnehagen. Den lå hjertet mitt nærmest, smiler Christa.

Ansatte 20 år etter

  • Ingen av de ti ansatte som ble tatt som gisler, jobber i dag i Hjelmeland barnehage.
  • Bare tre av dem jobber i barnehager i dag.
  • Fire har gått av med pensjon, en er uføretrygdet, to jobber i andre yrker og tre i andre barnehager.
  • Fire av de ti ansatte har flyttet fra Hjelmeland.
  • Åtte av ti jobbet i barnehagen et år etter gisseldramaet og fire av dem ti år etter.
  • Alle ti er i dag preget av gisseldramaet i større eller mindre grad. Noen tenker ikke på saken, mens andre sliter med alt fra posttraumatisk stresslidelser og angst til engstelse og redsel for at det skal skje noe alvorlig med dem eller egne barn.

Kilde: Første steg sin undersøkelse i 2019 blant de ansatte som opplevde gisselsaken i Hjelmeland barnehage 15. mai 2000.