14 år etter avsluttet ungdomsskole – slik gikk det

Fagartikkel: Det lønner seg å fullføre videregående, både for å få jobb og for hvor mye man tjener. Rundt 10 000 ungdommer er blitt fulgt fra de gikk ut av ungdomsskolen og til de var 30 år gamle.

Publisert Sist oppdatert

Forskningsspørsmål

Studien har belyst hvilke forhold som kan forklare variasjon i følgende:

  • kompetanseoppnåelse fra videregående etter 5 og 14 år og fra all utdanning ved 30 års alder?
  • om man er utenfor eller innenfor arbeidslivet ved 30 års alder?
  • pensjonsgivende inntekt ved 30 års alder?

Kompetanseoppnåelse fra videregående

Da personene var 21 år, hadde 71 prosent fullført. Frem til 14 år etter oppstart fullførte ytterligere 8 prosent, slik at ved 30 års alder hadde 79 prosent fullført: 56 prosent med studiekompetanse, 19 prosent med yrkeskompetanse og 4 prosent med både studie- og yrkeskompetanse.

I 2013-kullet hadde 78 prosent fullført etter 5 eller 6 år (SSB, 2020), altså om lag like stor andel som i 2002-kullet hadde fullført etter 14 år. Dette illustrer at andelen som fullfører og består videregående, har økt betydelig fra 2002 til 2013-kullet. [se note 1]

Kompetanse fra all utdanning

Ved 30 års alder hadde 30 prosent av vårt utvalg bache-lorgrad og 19 prosent hadde mastergrad/doktorgrad. [se note 2] 10 prosent hadde høyere utdanning, men ingen grad. I alt hadde altså 59 prosent begynt i høyere utdanning. 4 prosent hadde studiekompetanse, men hadde ikke begynt på høyere utdanning.

15 prosent hadde fagbrev, 2 prosent hadde yrkeskompetanse fra skole, og 3 prosent hadde fagskoleutdanning, det vil si at i alt hadde 20 prosent oppnådd yrkeskompetanse. 17 prosent hadde lavere kompetanse enn fullført videregående.

Observert variasjon i kompetanseoppnåelse

Vi fant høyest grad av fullførte videregående og høyest kompetanse fra all utdanning som 30-åring i følgende situasjoner:

  • når elevene var jenter (sammenlignet med gutter)
  • jo høyere utdanning foreldrene hadde
  • når elevene tilhørte majoritetsbefolkningen eller var ikke-vestlig etterkommere
  • når elevene bodde med begge foreldre som 16-åring (sammenlignet med å ikke gjøre det).
  • jo høyere karakterer elevene hadde fra ungdomsskolen
  • jo lavere fravær eleven hadde fra ungdomsskolen
  • når elevene gikk på studieforberedende (sammenlignet med yrkesfag).
Figur 1. Analysemodell
Figur 1. Analysemodell

Hva forklarer kompetanseoppnåelse?

Sammenhengene vi beskriver over, viser observert variasjon i kompetanseoppnåelse for ett og ett forhold (kjønn, karakterer osv.), men forteller ingenting om hva som påvirker kompetanseoppnåelsen. For å kunne si noe om dette, har vi gjennomført analyser hvor vi har inkludert flere forhold samtidig (figur 1): elevenes bakgrunn, skoleengasjement, tidligere kunnskapsgrunnlag og utdanningens kontekst (boks A i figur 1). For kompetanseoppnåelse etter videregående skiller vi mellom elever som har bestått eller ikke (boks B). For kompetanse fra all utdanning ved 30 års alder skiller vi mellom ti ulike kompetansenivåer (boks C). [se note 3]

I analysene undersøkes betydningen av ett og ett forhold samtidig som alle andre forhold holdes konstant. Som eksempel: Når vi undersøker betydningen av kjønn, sammenligner vi jenter og gutters sannsynlighet for å ha fullført kontra ikke å ha fullført, når jentene og guttene ellers er like på alle andre forhold i analysen, for eksempel at de har like karakterer. Denne metoden er anvendt i alle analysene i artikkelen.

De mest sentrale funnene i analysen er:

Kjønn

Jenter hadde større sannsynlighet enn gutter for å ha fullført videregående etter 5 år, men vi fant ingen betydning av kjønn for kompetanseoppnåelse fra videregående etter 14 år eller fra all utdanning ved 30 års alder. Betydningen av kjønn svekkes altså over tid, det vil si at guttene haler innpå jentene når de får ta tida til hjelp. Tidligere forskning har vist at betydningen av kjønn er uklar. Rumberger (2011) identifiserte både studier som viser at jentene klarer seg best, at guttene klarer seg best, og at kjønn ikke har betydning. Markussen & Grøgaard (2020) fant at karakterforskjellene mellom gutter og jenter fra tiende klasse ikke forsterkes, men opprettholdes i videregående, og konkluderte at kjønnsforskjellene som observeres i videregående, er skapt i grunnskolen. Det kan dermed være grunn til å spørre om vi i større grad har en «faglig svak elev»-utfordring enn en «gutt-jente»-utfordring i videregående. Dette er interessant i lys av at det ansees som en stor utdanningspolitisk utfordring at jenter presterer bedre enn gutter i alle ledd i utdanningssystemet, jf. Stoltenbergutvalget (NOU 2019: 3).

Bosituasjon

Det hadde positiv betydning for kompetanseoppnåelse ved alle tre målepunkter å bo sammen med begge foreldrene som 16-åring. Nergård (2005) påpeker at to foreldre kan ha mulighet for å gi mer hjelp og støtte enn én. En annen forklaring kan være at samlivsbrudd kan ha gjort hverdagen, og også skolegang, vanskeligere. I tillegg kan en husholdning med bare én voksen bety større økonomiske utfordringer, noe som også kan påvirke atferd i utdanningssystemet.

Foreldrenes utdanning

Høy foreldreutdanning hadde positiv betydning for kompetanseoppnåelse ved alle målepunkter. Betydningen av foreldres utdanningsnivå for barnas utdanning er veldokumentert, og kan forstås innenfor kulturteori, verditeori eller sosial posisjonsteori (Hyman, 1953; Coleman, 1966; Boudon, 1974; Hernes 1974; Bourdieu, 1977,1984; Shavit & Blossfeld, 1993; Grøgaard 1992, 1997; Markussen m.fl., 2008; Salvanes mfl.; 2015). Våre funn om foreldreutdanningens betydning føyer seg dermed inn i en voksende kunnskapsbase.

Innvandrerstatus

Vi fant at ikke-vestlige innvandrere hadde litt lavere sannsynlighet enn majoritetsbefolkningen for å ha fullført etter både 5 og 14 år. Ikke-vestlige etterkommere hadde like stor sannsynlighet som majoritetsungdommene for å fullføre. Dette er sammenfallende med tidligere studier (Lødding, 2009). Det hadde også positiv betydning for kompetanseoppnåelse fra all utdanning som 30-åring å være ikke-vestlig etterkommer. Lauglo (1999) har forklart ikke-vestlige etterkommeres gode resultater med at de (eller foreldrene deres) er ambisiøse og sikter mot jobber som krever høyere utdanning. De har utdanningsdriv, og de bruker utdanningssystemet som en stige for sosial mobilitet (Lauglo, 1996, 1999).

Skoleengasjement

Jo lavere skoleengasjement (jo høyere fravær) i tiende klasse, jo lavere sannsynlighet for å fullføre videregående, både etter 5 og 14 år. Høyt fravær i ungdomsskolen er en varsellampe som står og blinker og varsler slutting og stryk i videregående. Rumberger (2011) skriver at en av de tydeligste indikatorene på skoleengasjement er tilstedeværelse/fravær. Det å begynne å være borte fra skolen kan oppfattes som et signal om at dette er en arena eleven ikke ønsker å være på. Omfattende forskning støtter opp om dette (Fredricks, 2004; Rumberger, 2011; Blöndal & Adalbjarnardottir, 2012).

Kunnskapsgrunnlaget fra tiende klasse

Dette er det forholdet som har sterkest direkte betydning for kompetanseoppnåelse fra videregående og fra all utdanning ved 30 års alder. Dette er et velkjent funn fra tiår med forskning (Rumberger, 2011; Lamb mfl., 2011).

Utdanningens kontekst

Elever på yrkesfag hadde lavere sannsynlighet for å fullføre videregående enn elever på studieforberedende, alt annet likt. En del av forklaringen er den store andelen som forsvinner etter yrkesfaglig vg2, blant annet fordi de ikke får læreplass (Markussen & Grøgaard, 2020). Elever i Telemark og Østfold hadde, alt annet likt, litt større sannsynlighet for å fullføre etter 5 år. Etter 14 år gjaldt dette bare Østfold-elevene. Også Rumberger (2011) peker på kontekstens betydning for kompetanseoppnåelse og viser betydningen av blant annet nabolag eller vennekrets, mens Byrhagen m.fl. (2006) også fant påvirkning av fylkestilhørighet.

Posisjon i arbeidslivet som 30-åring

Ved 30 års alder var 70 prosent av vårt utvalg i heltidsarbeid, 13 prosent i deltidsarbeid og 3 prosent i utdanning. I alt var dermed 86 prosent i jobb eller utdanning. 12 prosent var verken i jobb eller utdanning, og 2 prosent hadde ukjent status.

Tabell 1. I arbeid eller utdanning etter høyeste formelle kompetanse som 30-åring
Tabell 1. I arbeid eller utdanning etter høyeste formelle kompetanse som 30-åring

I tabell 1 ser vi andel i jobb eller utdanning etter høyest oppnådde kompetanse ved 30 års alder, og ser at blant dem som ikke hadde fullført videregående (grønt), var under 70 prosent i jobb eller utdanning.

Blant de studieorienterte (blått) ser vi at 80 prosent var i jobb blant dem som hadde studiekompetanse uten å ha begynt i høyere utdanning, mens rundt 90 prosent var i jobb blant dem som hadde tatt høyere utdanning. Studiekompetansen har størst verdi når den brukes som inngangsbillett til høyere utdanning.

Blant de yrkesfagorienterte (gult) var om lag ni av ti i jobb blant de med fagbrev og fagskole, mens blant de med yrkeskompetanse etter skoleløp var bare 82 prosent i jobb. Dette skulle vi ikke forvente, fordi yrkeskompetanse etter skoleløp er etterspurt kompetanse på lik linje med fagbrevet. En forklaring kan være at mange av de skolebaserte yrkesutdanningene, for eksempel innenfor helse- og oppvekstfag, utdanner for et segment av arbeidsmarkedet med store innslag av kvinner i midlertidig deltidsarbeid, mens mange av yrkesutdanningene som gir fagbrev, blant annet innenfor elektrofag, teknologi og industriell produksjon og bygg- og anleggsfag utdanner for en del av arbeidsmarkedet dominert av menn i faste heltidsstillinger. Forskjellen vi observerer, handler dermed bl.a. om en sterkt kjønnssegregert yrkesutdanning som leder over i et like sterkt kjønnssegregert arbeidsliv. Denne forklaringen støttes av at det i vårt utvalg var en betydelig større andel menn enn kvinner i heltidsarbeid, 77 mot 64 prosent, mens andelen i deltidsarbeid var henholdsvis 7 og 18 prosent.

Vi fant også at den observerte andelen som var i jobb som 30-åringer, var høyere i følgende situasjoner:

  • jo høyere utdanning foreldrene hadde
  • blant majoritetsungdom (sammenlignet med ulike innvandringsgrupper).
  • for dem som hadde bodd med begge foreldre som 16-åringer (enn blant dem som ikke gjorde det).
  • jo bedre karakterer de hadde fra tiende klasse
  • jo lavere fravær de hadde i tiende klasse
  • for dem som hadde tatt studieforberedende (sammenlignet med dem som hadde tatt yrkesfag).

Hva forklarer om du er i jobb som 30-åring?

Sammenhengene vi har beskrevet over, viser observert variasjon i andelen i jobb eller utdanning for ett og ett forhold (oppnådd kompetanse, kjønn osv.), men forteller ingenting om hva som påvirker posisjon i arbeidslivet. For å kunne si noe om dette har vi gjennomført analyser hvor vi har inkludert flere forhold samtidig (figur 1): Personenes bakgrunn, skoleengasjement, kunnskapsgrunnlag fra tiende klasse, samt videregående opplærings kontekst (boks A), om personene strøk eller sluttet i videregående (boks B), kompetanse fra all utdanning som 30-åring (boks C) samt arbeidslivserfaring etter avsluttet videregående (boks D).

Vi spør hvilken betydning disse forholdene har for om personene er innenfor eller utenfor arbeidslivet ved 30 års alder (boks E), når vi tar hensyn til alle forholdene samtidig. I analysen varieres ett og ett forhold samtidig som alle andre forhold holdes konstant (betingelsen alt annet likt).

Analysene viser blant annet:

Kjønn

Blant de yrkesfagorienterte hadde guttene større sannsynlighet for å være i jobb enn jentene. En del av forklaring kan være et forhold vi allerede har omtalt, en sterkt kjønnssegregert yrkesutdanning som leder over i et like sterkt kjønnssegregert arbeidsliv. Mange jenter tar yrkesutdanninger som leder over i midlertidige deltidsjobber, mens mange gutter tar yrkesutdanninger som leder over i faste heltidsstillinger. En annen forklaring kan være at det fortsatt er slik at kvinnene i gjennomsnitt tar den største delen av ansvaret når man får barn, noe som påvirker deres inntreden i arbeidslivet. Denne forskjellen mellom jenter og gutter finner vi ikke blant de studieorienterte.

Foreldrenes utdanning

Blant de yrkesfagorienterte økte sjansen for å være i jobb når foreldrenes høyeste utdanning var bachelorgrad, og for de studieorienterte når foreldrenes høyeste utdanning var mastergrad. Vi ser at foreldrenes utdanning har betydning for om man er i jobb som 30-åring, slik det har for kompetanseoppnåelse fra videregående.

Sluttere og strykere

Vi fant liten direkte påvirkning av slutting og stryk på sjansen til å få jobb. Analysene viser imidlertid at det å ha sluttet eller strøket har indirekte negativ påvirkning på jobbsannsynligheten, blant annet ved at slutterne og strykerne, kontra de som besto, har redusert forventet kompetanseoppnåelse fra all utdanning, som igjen reduserer jobbsannsynligheten.

Egen kompetanse

Blant de studieorienterte hadde de med høyere utdanning større sannsynlighet for å være i jobb enn de som bare hadde studiekompetanse. Blant de yrkesfagorienterte finner vi ikke variasjon i jobbsannsynligheten avhengig av utdanningsnivå. Det betyr at de som har fullført yrkesfaglig vg1 eller vg2, har like store sjanser for å være i jobb som de som har fagbrev eller fagskole. Vi minner om at vi sammenligner elever som er like på alle andre forhold som inngår i analysen. En forklaring på denne forskjellen mellom studieorienterte og yrkesfagorienterte kan være ulike kompetansebehov i ulike segmenter av arbeidslivet. I jobbene som krever høyere utdanning, kan man som hovedregel ikke få jobb uten relevant utdanning. For mange av de yrkesfagorientertes yrker er det også slik, man kan for eksempel ikke jobbe som elektriker uten fagbrev. Men samtidig er det større muligheter for de yrkesfagorienterte å gå inn i jobber som ikke krever en særskilt formell kompetanse. Det fins fortsatt en rekke arbeidsplasser som kan betjenes av «ufaglærte». Dermed har oppnådd kompetanse mindre å si for de yrkesfagorienterte enn for de studieorienterte.

Arbeidslivserfaring

Både blant de studieorienterte og de yrkesfagorienterte øker sjansene for å være i jobb som 30-åring jo flere år med arbeidserfaring man har etter avsluttet videregående. Denne påvirkningen gjelder både for hel- og deltidsarbeid, mest for heltidsarbeid. Dette betyr at arbeidslivserfaring kan kompensere for manglende suksess i utdanningssystemet. Dersom man klarer å få seg en jobb når man avbryter videregående for tidlig, og dersom man klarer å klore seg fast i arbeidslivet, øker sjansene for at man fortsatt er i jobb når man er 30 år. Men dersom man ikke får denne jobben når man avbryter videregående, og i stedet blir mottaker av offentlig støtte, øker sjansen for at man er utenfor når man er 30 år, jo mer jo flere år med slik erfaring. Mulighetene er altså der, men fallhøyden er stor. Dette er i overensstemmelse med teorien om tilstandsavhengighet (Heckman & Borjas, 1980) som sier at når man er kommet i en type forhold til arbeidsmarkedet, innenfor eller utenfor, så påvirker dette sjansen for at man fortsetter i den samme tilstanden. Både Grøgaard (2006) og Støren (2011) har gjort funn som støtter teorien om tilstandsavhengighet. Grøgaard (2006) fant at sannsynligheten for å være i jobb økte med økende antall år i hel- eller deltidsarbeid. Støren (2011) fant redusert jobbsannsynlighet av at man hadde vært utenfor skole og arbeid på tidligere tidspunkt, og særlig om dette gjaldt flere år.

Inntekt som 30-åring

Da personene i studien var 30 år gamle, var deres pensjonsgivende inntekt i gjennomsnitt 436 000 kroner. Det var imidlertid stor variasjon avhengig av ulike forhold, blant annet etter hva som var personenes høyeste utdanning.

Tabell 2. Pensjonsgivende inntekt etter høyeste formelle kompetanse som 30-åring
Tabell 2. Pensjonsgivende inntekt etter høyeste formelle kompetanse som 30-åring

Tabell 2 viser at de som ikke hadde fullført videregående (grønt), tjente minst. Blant de studieorienterte (blått) var inntekten lavest for dem som ikke har begynt i høyere utdanning, og de som har mindre enn 180 studiepoeng. Den gjennomsnittlige inntekten for dem som har bachelorgrad, er om lag 60 000 kroner høyere, og for de med master-/doktorgrad er den ytterligere 100 000 kroner høyere.

Blant de yrkesfagorienterte (gult) var gjennomsnittsinntekten 124 000 kroner høyere for dem som hadde fagbrev, enn for dem som har tatt yrkesutdanningen sin i skole. En viktig del av forklaringen på dette er, som vi har vært inne på, at majoriteten av dem som har yrkesutdanning i skole, er kvinner i ikke så godt betalte midlertidige deltidsstillinger, mens majoriteten av de med fagbrev er menn i bedre betalte faste heltidsstillinger. Ser vi på alle kvinner og menn i studien under ett, tjente menn i snitt 94 000 kroner mer enn kvinner (482 000 mot 388 000 kroner).

De som har bygget på yrkeskompetansen med fagskole, tjente i snitt ytterligere 30 000 kroner mer enn de med fagbrev.

Vi observerte også følgende:

  • Sluttere og strykere tjener betydelig mindre enn de som har fullført videregående.
  • Det er stor variasjon i inntekt etter hvilket utdanningsprogram man har gått på.
  • Det er liten fylkesvis variasjon i pensjonsgivende inntekt.
  • Jo høyere utdanning hos foreldre, jo høyere inntekt hos barna.
  • Ikke-vestlige etterkommere tjente litt bedre enn majoritetsungdommen.
  • De som bodde med begge foreldrene som 16-åringer, tjente bedre enn de som ikke gjorde det.
  • Jo bedre karakterer og jo lavere fravær i tiende klasse, jo høyere inntekt som 30-åring.

Hva forklarer inntekt som 30-åring?

Sammenhengene vi har beskrevet over, viser variasjon i inntekten for ett og ett forhold (oppnådd kompetanse, kjønn, osv.), men de forteller ingenting om hva som påvirker inntekten. For å kunne si noe om det har vi gjennomført analyser hvor vi har inkludert flere forhold samtidig (figur 1): De samme forholdene som i analysen av posisjon i arbeidslivet (boks A-D) samt personenes yrkeskategori, og om de var innenfor eller utenfor arbeidslivet ved 30 års alder (boks E).

Vi spør hvilken betydning disse forholdene har for inntekten ved 30 års alder (boks F), når vi tar hensyn til alle forholdene samtidig. I analysen varieres ett og ett forhold samtidig som alle andre forhold holdes konstant (betingelsen alt annet likt).

Analysene viser blant annet:

Kjønn

Kvinner tjener vesentlig dårligere enn menn, både blant yrkesfag- og studieorienterte, selv når vi kontrollerer for en lang rekke forhold, bl.a. posisjon i arbeidslivet og yrkes-kategori. Disse forskjellene er iøynefallende. Det kan skyldes flere strukturelle og kulturelle faktorer som vi ikke har mål på, for eksempel at kvinner i denne alderen ofte vil være i omsorgspermisjon. Noe av forskjellene kan også, som vi allerede har nevnt, forklares med strukturelle skjevheter i arbeidsmarkedet, som at jenter som tar fagbrev, har en utdanning rettet inn mot segmenter i arbeidslivet dominert av midlertidige, lavt betalte deltidsstillinger, mens guttenes fagbrev er rettet inn mot segmenter i arbeidslivet dominert av faste, godt betalte heltidsstillinger.

Innvandrerstatus

Når vi sammenligner ellers like ungdommer, finner vi at ikke-vestlige etterkommere og innvandrere tjener likt eller bedre enn majoritetsungdommen. Dette indikerer at disse ungdommene bruker utdanningssystemet som en kanal for sosial mobilitet, de skaffer seg utdanning og dermed grunnlag for god inntekt.

Sluttere og strykere

Tidligere sluttere blant de yrkesfagorienterte og tidligere strykere blant de studieorienterte tjente mindre enn de som hadde fullført. For tidligere sluttere blant de studieorienterte og tidligere strykere blant de yrkesfagorienterte finner vi ikke direkte, men indirekte negativ påvirkning av inntekten. At slutting og stryk påvirker lønna negativt, er rimelig; når videregående ikke er fullført, påvirker det hvilken utdanning og jobb man kan få, og dermed hvor mye man kan tjene.

Egen kompetanse

Blant de yrkesfagorienterte tjente de med fagskole best, mens de som ikke hadde fullført, og de med yrkeskompetanse fra skole og de med fagbrev, ikke skilte seg fra hverandre. Blant de studieorienterte tjente de med master-/doktorgrad best, mens de med bachelorgrad ikke skilte seg fra dem som hadde mindre enn 180 studiepoeng, og de som hadde studiekompetanse uten å ha begynt i høyere utdanning. Begge disse funnene viser at det lønner seg i kroner og øre å investere i utdanning, og det lønner seg ekstra å klatre helt til topps på utdanningsstigen, både blant de yrkesfagorienterte og de studieorienterte.

Jo mere erfaring med hel- eller deltidsarbeid, jo høyere inntekt som 30-åring

Én forklaring på dette kan være at med arbeidserfaring bygger man opp ansiennitet; jo mer arbeidserfaring, jo høyere lønn. Igjen ser vi altså at dersom man avbryter videregående før tida, så lønner det seg å komme i arbeid så snart som mulig og bli der, da øker lønna jevnt og trutt.

Drøfting og konklusjon: Hva bør gjøres?

Analysene ovenfor viser altså at det er viktig å fullføre videregående med tanke på seinere jobbmuligheter og inntekt. De viser også at jo høyere utdanning man oppnår, jo større sjanse for å være i jobb og for å oppnå høy lønn: Studieorienterte som tar master- eller doktorgrad, og yrkesfagorienterte som tar fagskoleutdanning, kommer best ut.

Men analysene viser også at det fins en kompetansestige, og at hvert trinn teller. Selv om det beste er å klatre helt til topps, er det bedre å fullføre vg1 enn bare grunnskolen og bedre å fullføre vg2 enn vg1.

Videre viser analysene at erfaring med arbeidslivet har betydning for posisjon i arbeidslivet og for inntekt som 30-åring. Jo mer erfaring med hel- og deltidsarbeid etter avbrutt eller avsluttet videregående, jo bedre med tanke på jobb og inntekt; og motsatt: jo mer erfaring med å være mottaker av offentlig støtte, jo lavere sannsynlighet for å være i jobb som 30-åring. Dette betyr at om man slutter før tida, men klarer å få seg en jobb og klarer å klore seg fast i arbeidslivet, så er sjansene store for at man fortsatt er i jobb som 30-åring: Erfaring med arbeidslivet kan kompensere for manglende utdanning.

Analysene viser også at det som i sterkest grad påvirker hvordan det går, både i utdanningssystemet og i arbeidslivet, når vi tar hensyn til både direkte og indirekte påvirkninger, er foreldrenes utdanningsnivå og personenes kunnskapsgrunnlag ved oppstarten av videregående, målt med ungdomsskolekarakterene.

Hva betyr funnene for hva som bør gjøres?

1. Grunnskolen må intensivere arbeidet med å løfte elever som har et svakt faglig grunnlag, slik at flere kan bli i stand til å møte de vanskelige kravene i videregående og nå lengst mulig. Når kunnskapsgrunnlaget ved oppstart av videregående betyr så mye, så er dette et svært viktig innsatsområde.

2. Videregående må bli enda flinkere på å akseptere at det er forskjell på folk. Elevene kommer til videregående med svært forskjellig faglig utgangspunkt. Behandles ulike elever likt, opprettholdes ulikheten. For å utjevne forskjeller må ulike elever behandles ulikt. En av mange måter å gjøre dette på er å bruke lærekandidat-ordningen i større grad: Det betyr å la flere elever med svake faglige forutsetninger være lærekandidat og sikte mot en yrkeskompetanse på et lavere nivå i stedet for å strekke seg etter det uoppnåelige fagbrevet. Både Lied-utvalget (NOU 2019: 25) og Stoltenberg-utvalget (NOU 2019: 3) fremmer konstruktive forslag til utviklingen og bruken av lærekandidatordningen.

3. Videregående må intensivere det gode arbeidet som gjøres for å få flere til å fullføre og færre til å slutte. Utfordringen er særlig stor på yrkesfag, ettersom det er her fullføringen er lavest og andelen sluttere størst. Et særs viktig innsatsområde er overgangen etter år to. Her skal de unge innenfor de fleste yrkesfaglige løp over i lære, men ikke alle får læreplass. Det kritiske er at mange av disse heller ikke får et reelt tilbud om å få avslutte yrkesutdanningen på en alternativ måte. Resultatet er at de avbryter videregående, selv om de egentlig ønsker å fullføre. Det er altså innebygget et strukturelt hinder i yrkesutdanningen som gjør at en del ungdommer hvert år blir kastet ut, og i realiteten blir fratatt retten til videregående opplæring. Arbeidet med å sikre at alle yrkesfagelever får muligheten til å fullføre yrkesutdanningen, må intensiveres.

4. Elever med studiekompetanse bør bruke denne som inngangsbillett til høyere utdanning. I yrkes- og karriereveiledningen bør elever med studiekompetanse få kunnskap om konsekvensene av ikke å bruke studiekompetansen, både når det gjelder mulighetene for å være i jobb og for inntekt som 30-åring.

5. Videregående må holde på elevene lengst mulig. Når det er slik at hvert trinn teller, det vil si at mulighetene i arbeidslivet er bedre for dem som har fullført vg1 sammenlignet med bare grunnskolen, og bedre for dem som har fullført vg2, sammenlignet med dem som har fullført bare vg1, så bør videregående holde på elevene så lenge de kan, og elever som vil slutte, bør fullføre inneværende skoleår.

6. Videregående bør bidra til at elever som avbryter, kommer seg over i arbeid så raskt som mulig. Noen elever er i en slik posisjon i videregående at den beste løsningen er å avbryte. Når det er slik at arbeidserfaring kan kompensere for manglende utdanning, og at alt håp ikke er ute selv om man avbryter videregående, er det avgjørende med tanke på fremtidig inntekt og posisjon i arbeidslivet at de kommer seg i jobb raskt, og ikke kommer inn en varig posisjon som mottaker av offentlig støtte.

Om forfatterne

  • Eifred Markussen er forsker ved NIFU og har forsket på spesialundervisning og gjennomføring, kompetanseoppnåelse og slutting i videregående opplæring i snart 30 år. Innenfor disse temaene har han gjennomført og ledet over 20 landsomfattende, regionale og fylkeskommunale prosjekter. Han har presentert forskningsresultatene sine i et 40-talls rapporter og bøker, et 40-talls artikler, en rekke kronikker og over 500 foredrag landet rundt.
  • Stephan Daus er forsker ved NIFU, med kompetanse-målinger som fagfelt. Han arbeidet med sin doktorgrad i utdanningsmålinger ved CEMO under Det utdanningsvitenskapelige fakultet på Universitetet i Oslo. Han har mastergrad i samfunnsvitenskapelig metode og statistikk fra University of Manchester, samt mastergrad i statsvitenskap fra London School of Economics and Political Science.

NOTER

1 Vi oppgir tall for 2013-kullet fordi det er det siste kullet det fins SSB-tall for når dette skrives i september 2020. Tallene er heller ikke direkte sammenlignbare, ettersom SSB fra og med 2020 beregner gjennomføringstallene på en ny måte.

2 19 personer hadde doktorgrad.

3 Merk at det er en delvis rangering av kompetansenivåene, ved at vi bl.a. rangerer mastergrad høyere enn bachelorgrad, og fagskole høyere enn fagbrev, men vi rangerer f.eks. ikke mastergrad høyere enn fagskoleutdanning.

LITTERATUR

Blöndal, K.S. & Adalbjarnardottir, S. (2012). Student disengagement in relation to expected and unexpected educational pathways. Scandinavian Journal of Educational Research, 56(1), 85–100. London: Routledge.

Boudon, R. (1974). Education, opportuntity and social inequality. New York/London: John Wiley.

Bourdieu, P. (1977). Cultural reproduction and social reproduction. I: J. Karabel & A.H. Halsey (red.), Power and ideology in education. New York: Oxford University Press.

Byrhagen, K., Falch, T. & Strøm, B. (2006). Frafall i videregående opplæring: Betydningen av grunnskolekarakterer, studieretning og fylke. Rapport 8. Trondheim: SØF.

Coleman, J.S. mfl. (1966). Equality of educational opportunity. Washington, DC: U.S Department of Health, Education and Welfare. U.S Government Printing Office.

Daus, S. & Markussen, E. (2020). Stianalyser til rapport 2020:2. Utrykt vedlegg til rapporten Fra 16 til 30. Om utdanning, jobb og inntekt for 9341 unge fra Østlandet, 14 år etter at de gikk ut av tiende klasse i 2002. Arbeidsnotat 3 Oslo: NIFU

Fredricks, J.A., Blumenfield, P.C. & Paris, A.H. (2004). School Engagement: Potential of the Concept, State of the Evidence. Review of Educational Research, 74 (1), 59–109.

Grøgaard, J.B. (1992), Skomaker, bli ved din lest? En analyse av ulikhet i utdanning og arbeid blant unge menn på 80-tallet. Fafo-rapport nr. 146. Oslo: Fafo.

Grøgaard, J.B. (1997). Skolekontroversen. Belyst ved to norske utvalgsundersøkelser. Avhandling til dr.philos.-graden. Fafo-rapport 222. Oslo: Fafo.

Grøgaard, J.B. (2006). Yrkesutdannede ungdommers overgang til arbeid: jevne overganger og midlertidige avbrudd. I: J.B. Grøgaard & L.A. Støren (red.) (2006). Kunnskapssamfunnet tar form: utdanningseksplosjon og arbeidsmarkedets struktur. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Heckmann, J.J. & Borjas, G.G. (1980). Does Unemplyment Cause Further Unemployment? Definitions, Questions and Answers from a Continous Time Model of Heterogeneity and State Dependence, Economica 47 (187): 247–83

Hernes, G. (1974). Om ulikhetens reproduksjon. Hvilken rolle spiller skolen? I: M.S. Mortensen (red.), I Forskningens Lys: 32 artikler om norsk forskning i går, i dag og i morgen, NAVF 1949–1974. Oslo: NAVF.

Hyman, H. (1953). The Value System of Different Classes: A Social Psychological Contribution to the Analysis of Stratification. I: R. Bendix & S.M. Lipset (red.) (1966). Class, Status and Power. New York/London: The Free Press/Macmillan.

Lamb, S., Markussen, E., Teese, R., Sandberg, N., & Polesel, J. (red.) (2011). School dropout and completion: international comparative studies in theory and policy. Dordrecht: Springer.

Lauglo, J. (1996). Motbakke, men mer driv? Innvandrerungdom i norsk skole. Rapport 6–96. Oslo: Ungforsk

Lauglo, J. (1999). Working harder to make the grade. Immigrant youth in Norwegian schools. Journal of Youth Studies 2 (1): 77–100

Lødding, B. (2009). Sluttere, slitere og sertifiserte. Bortvalg, gjennomføring og kompetanseoppnåelse blant minoritetsspråklige ungdommer i videregående opplæring. Rapport nr. 13. Oslo: NIFU.

Markussen, E., Daus, S. & Hovdhaugen, E. (2020). Fra 16 til 30. Om utdanning, jobb og inntekt for 9341 unge fra Østlandet 14 år etter at de gikk ut av tiende klasse i 2002. Rapport 3. Oslo: NIFU

Markussen, E. & Grøgaard, J.B. (2020). Gjennom tre år i videregående. Gjennomføring av videregående opplæring i Østfold 2016 – 2019. Rapport 3. Oslo: NIFU

Markussen, E., Frøseth M.W., Lødding, B. & Sandberg, N. (2008). Bortvalg og kompetanse. Gjennomføring, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring blant 9749 ungdommer som gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002. Hovedfunn, konklusjoner og implikasjoner fem år etter. Rapport 13 Oslo: NIFU STEP.

Nergård, T.B. (2005). Skoleprestasjoner til barn med særboende foreldre. En litteraturstudie. Rapport 18. Oslo: NOVA.

NOU (2019: 3). Nye sjanser – bedre læring – Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp. Oslo: Kunnskapsdepartementet

NOU (2019: 25). Med rett til å mestre. Oslo: Kunnskapsdepartementet

Rumberger, R.W. (2011). Dropping out. Why student drop out of high school and what can be done about it. Cambridge, Massachusetts & London, England. Harvard University Press

Salvanes, K.V., Grøgaard, J.B., Aamodt, P.O., Lødding, B. & Hovdhaugen, E. (2015). Overganger og gjennomføring i de studieforberedende programmene. Rapport 13. Oslo: NIFU.

Shavit, Y. & Blossfeld, H.P. (1993), Persistent Inequality: Changing educational attainment in thirteen countries. Boulder: Westview Press.

SSB (2020). Gjennomføring i videregående opplæring. Oppdatert 22.juni 2020. Lest september 2020

Støren, L.A. (2011). Ut av videregående med ulik kompetanse – de første årene på arbeidsmarkedet. I: Statistisk sentralbyrå. Utdanning 2011 – veien til arbeidslivet. Statistiske Analyser nr. 124. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.