Annonse
Debatt

Myndighetene gir norsk skole signaler som er motstridende: På den ene siden: et sterkt fokus på læring og læringstrykk. På den andre siden: med paragraf 9a-5 gir lovgiver elevene et sterkt vern mot hva de måtte oppleve som ubehagelig, skriver Gunnar Aasbø. Ill.foto: Paal Svendsen

– Krenkeparagrafen må skrotes!

Jeg mener myndighetene svikter sin rolle som er å fremme læring og kvalitet i skolen. Slik jobben utføres nå, igjen med bakgrunn i elevklager og paragraf 9a-5, gir man de elever som ikke tar læring på alvor, definisjonsmakta. Var det Stortingets intensjon?

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

 

Åpent brev til kunnskapsminister Jan Tore Sanner,

 

Etter et møte du hadde med representanter fra Utdanningsforbundet og Lektorlaget, forsvarer du denne paragrafen med henvisning til «at så lenge nesten 2% av elevene sier de blir mobbet av læreren, er dette en regel vi må ha». (Aftenposten 8. mai). Jeg mener den må skrotes.

 

Begrepsforvirring

En diskusjon bør alltid inneholde et premiss om presisjonsnivå.  Hva snakker vi om?  Gi begrepene et omforent innhold.  I denne debatten er det nyttig å skille mellom epler og pærer for å gi drøftinga et presist språklig grunnlag.  Sagt på en annen måte: Når er du krenket og når er du såret? 

Lars Gule gjør i Dagbladet et forsøk på å rydde opp her.  Han sier i overskrifta: «Å være krenket og å være såret er ikke det samme».  Han skriver videre: «Vi har forbud mot å krenke noen gjennom hatefulle, forhånende og/eller diskriminerende ytringer.   Intet av dette beskytter imidlertid mot å bli provosert, støtt eller få sine følelser såret».  Apropos epler og pærer: det er forskjell på elevatferd og læreratferd i denne sammenhengen.  

Lærernes samfunnsmandat er å sørge for at unge mennesker møter en skole som stiller krav om at vi alle i skolesamfunnet har en jobb å gjøre.  Vi kaller det læringsarbeid. Mange elever som i dag sitter i klasseromma, kommer til skolen med en forventning om at deres skoleliv skal være behagelig, innenfor hva man kan kalle komfortsona.  Hvis de i sitt møte med en lærer kjenner på et ubehag, er veien kort til helsesøster, kontaktlærer, avdelingsleder og rektor.  Man har jo rettigheter, må vite. (Paragraf 9a-5). 

I møte med disse personene blir eleven trodd på sin subjektive opplevelse av at ubehagets årsak ligger i lærerens atferd.  Men læringsarbeid har aldri vært behagelig.  Det er snakk om ytelse og læreren plikter å øve et trykk for å oppfylle fagplanens krav.  Det igjen innebærer en viss kontroll og oppsyn med elevers arbeid eller manglende sådant. Dermed kan en lærer bli antagonisten i klasserommet.  Å blindt ta Elevundersøkelsens 2% til inntekt for at lærere mobber elever, blir derved feil.

 

Motstridende signaler

Myndighetene gir norsk skole signaler som er motstridende: På den ene siden: et sterkt fokus på læring og læringstrykk.  På den andre siden: med paragraf 9a-5 gir lovgiver elevene et sterkt vern mot hva de måtte oppleve som ubehagelig.   Læringstrykket som er foreskrevet fører til ubehag som ender på skoleleders bord og elevens subjektive forståelse av saksforholdet gis primat.

Trine Eilertsen tar i en kommentar i Aftenposten lørdag 28. april tak i dette og legger ved et sitat fra rektor Kjell Ove Hauge ved Kuben videregående skole i Oslo: «Slik jeg tolker forskriften er det kun eleven, og eventuelt foresatte, som kan vurdere om tiltakene er tilstrekkelige og om skolemiljøet for den enkelte er forbedret til den grad at tiltak kan avsluttes».   Denne rektoren kan ikke ha lest Kunnskapsdepartementets høringsnotat i forbindelse med behandlingen av paragraf 9a.  «Elevens egen opplevelse vil umiddelbart ikke være avgjørende for skolens vurdering om eleven faktisk er utsatt for krenkelse eller ikke har det trygt og godt på skolen og om det derfor skal settes inn tiltak».(s.22)

Denne rektorens forståelse av håndhevinga av paragraf 9a-5 deles av mange skoleledere.  Man har fått en fryktkultur inn i ledelsen siden lovgiver truer med bøter og fengsel om det ikke handles ifølge forskrift.  Denne frykten gir seg utslag i en ny personalpolitikk.  Den «gamle» kan grovt sagt beskrives slik: Elevene er barn og unge, de vil oppnå fordeler og er i vår tid blitt gode forhandlere og er med foreldrenes hjelp klare til å ta læreren. Men som president Truman sa: «The buck stops here!»  Man hørte hva elevene sa, man forklarte hva skole er (læreren er klasseleder, han er en høyt utdanna person, vi kjenner ham, han har vår tillit og han vel dere vel). 

Slik ble situasjoner løst til beste for elevers læring og lærerens autonomi i klasserommet.  Den «nye»: Eleven har kundens rolle i New Public Management og kunden har alltid rett.  Men skolen er ikke en kiosk eller Rema 1000.  Som lærere er vi både kunnskapsleverandører og oppdragere.  Men i møte med «krenkingsparagrafen» står vi overfor et tribunal med mange hoder: en ledelse som nå spiller flere roller; man er elevens advokat og overfor læreren både politi, påtalemyndighet og dommer.

 

Ingen skam å snu

Jeg mener myndighetene svikter sin rolle som er å fremme læring og kvalitet i skolen.  Slik jobben utføres nå, igjen med bakgrunn i elevklager og paragraf 9a-5, gir man de elever som ikke tar læring på alvor definisjonsmakta.  Var det Stortingets intensjon?   Nei, signalet ellers er jo at norsk skole trenger å bli mer kognitivt utfordrende.   Ludvigsen-utvalget krever dybdelæring. Men ingen snakker om hva dette vil innebære hvis elevers subjektive opplevelse av behag/ubehag skal være rettesnoren.   Og her står kampen i norsk skole. 

Lærerens arbeid i klasserommet er å stille krav til innsats, fokus og mestring for å oppnå de mål som myndighetene har satt for denne virksomheten.  Paragraf 9a-5 er et beinkrok i denne sammenhengen når lovgiver nå har utstedt en blankofullmakt til elevene: «Hvis du føler deg såret/krenket av lærers metode, atferd og engasjement, ta med deg paragraf 9a-5 og lag et helvete!  

Du skal vite at læreren din er rettsløs fordi paragrafen i opplæringsloven hviler på din subjektive oppfatning av virkeligheten.»  Denne praksis introduseres i en tid da unge menneskers økede sårbarhet er veldokumentert. 

Kjære kunnskapsminister, som kommunalminister brukte du ofte uttrykket «robuste kommuner».  Nå bør du slå et slag for «robuste elever», altså elever som forstår at skolen forbereder dem for et liv i verden som «gagns menneske».  Vil du?

 

 

  • Gunnar Aasbø er cand.philol/lektor

_____________________

 

Hei!

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.
Velkommen tilbake!

 

_________________________