All dumskap er bare et tastetrykk unna

Som lærer over noen tiår er jeg bekymret over det jeg ser på som farlige mangler ved det synet på kunnskap som er i ferd med å etablere seg i skolen i dag. «Hvorfor skal vi pugge, når all informasjon er bare et tastetrykk unna?» hører vi ofte.

Som regel kommer det fra en scene, der det befinner seg en aktør som lever av å selge digitale produkter, eller en som har sittet i for mange saler med slike fagre, fremtidsrettede og freidige forkynnere.

Er det virkelig sånn at det å gå rundt med kunnskap inne i hodet sitt er avleggs?

Jeg tviler på mange ting i forbindelse med denne påstanden, som jeg gjennom årene har hørt ad nauseam. (Til jeg blir kvalm). For eksempel tviler jeg på at Francis Sejersted trengte å google «konservatisme». Jeg tviler på at Kjell Magne Bondevik trengte digital hjelp for å underbygge sitt syn på «barnefamilien». Jeg tviler i alle fall på at Hellstrøm går til nettet for å finne ut hvordan han lager hvit saus uten klumper.

Er det sånn at vi skal gå rundt ubesudlet av pugg, og med en håndholdt skjerm løse alle utfordringer som kommer i vår vei? Jeg leser det som kanskje er mest førende for synet på kunnskap i skolen i dag, det må jo være Utdanningsdirektoratets definisjon av «kompetanse», den norske pedagogikks hellige gral:

«Kompetanse er i læreplanverket for Kunnskapsløftet forstått som «evnen til å løse oppgaver og mestre komplekse utfordringer. Elevene viser kompetanse i konkrete situasjoner ved å bruke kunnskaper og ferdigheter til å løse oppgaver. Det kan handle om å mestre utfordringer på konkrete områder innenfor utdanning, yrke­ og samfunnsliv eller på det personlige plan».

Kunnskap blir gjennom denne definisjonen gitt en instrumentell funksjon og underlegges krav om transparens, i form av synlige (og målbare) handlinger. I min virkelighet er det jeg viser av kunnskap bare en liten del av den kunnskapen jeg har, uten at jeg dermed skryter på meg mer enn helt mediokre kunnskaper på noe felt. Kunnskap jeg selv føler har vært avgjørende i mitt eget liv, har jeg aldri blitt målt på.

Jeg har opplevelsen av at den kunnskapsforståelsen som råder er å jamstille med «overflatekunnskap», entydige informasjonsbrokker uten kontakt med helheten. «Kunnskap» er også forståelse av betydninger, årsakssammenhenger og underliggende prinsipper. Kunnskap er i individene, men kunnskap er også større enn enkeltindividet. Vi kan ikke sosialkonstruere oss frem til relativitetsteorien eller bakgrunnen for utbruddet av første verdenskrig uten at vi faktisk har pålitelige og etterprøvde byggeklosser av kunnskap. Jeg vil herved forsvare delens plass i helheten!

Samspillet mellom del og helhet er avgjørende i læringssammenheng, selv de største slott består av fragmenter og deler. Når jeg stilles ovenfor ny kunnskap, går denne i samspill og midtspill med kunnskap jeg allerede har, og blir både prøvd og utviklet. Kunnskap er ikke informasjon vi skal oppsøke for å løse problemer, men utgjør de fragmentene som vi selv er sammensatt av. Byggeklosser som ikke er statiske, men som endrer seg hele tiden.

Jeg er engstelig for at vi skal lulle oss lenger inn i en forestilling om at det å kunne noe er gammeldags. Arkitekten uten kjennskap til håndverk er for øvrig tømrerens mareritt. Bare helhet er ikke forsvarlig uten spesifikke kunnskaper om delene.

Kompetansebegrepet består visst nok av «holdninger, kunnskap og ferdigheter», men jeg opplever det som om «kunnskap» for det første blir misforstått, deretter marginalisert og til sist satt på sidelinjen i denne fremtiden som er så lys at vi for lengst har måttet finne frem solbrillene. Under den industrielle revolusjon ble det skissert en løfterik fremtid der man slapp å arbeide. Sånn gikk det ikke.

Nå blir det skissert en fremtid der man er kompetent uten å kunne noe. Det er kanskje verre.