Noen tanker for alle som har med tenåringer å gjøre

Vi har et fantastisk skolesystem i Norge, med moderne utdanningsprogrammer og oppegående kvalifiserte lærere, men skolesystemet fanger ikke opp alle utfordringene hele tiden. I dag vet vi mye om elever som faller fra i den videregående opplæringen, men vi vet ikke alt, dessverre.

Hvem har egentlig ansvar når elever i videregående opplæring avbryter skolegangen? Eller elever som sliter og får større og mer alvorlige problemer i denne brytningstiden? Hvorfor terper man alltid i media om at det må lages nye læreplaner eller flere matematikktimer, når problemene egentlig ligger i den pedagogisk-psykologiske opplæringen? Hvor mange elever må falle ifra den videregående skole før man tør ta tak og gjøre noe med dette, finne årsakene, ikke bare diskutere symptomene? Jeg undres.

Nå vet vi en del om jenters og gutters ulikheter langt opp i videregående opplæring. Dette bør vi ta til etterretning. Gutter og jenter kan ikke behandles likt eller puttes i «samme bås». Dropper en gutt ut av videregående skole, ligger det mye skjult informasjon og svar i handlingen om hvorfor. Vi bør finne disse svarene nå, for vi har ingen å miste.

Svarene ligger i hovedsak hos oss foreldre og i skolesystemet. Foreldrene, fordi mange begynner å slippe taket på oppdragelsen og stoler på at tenåringen klarer seg fint, og skolesystemet, fordi man ikke har gode nok tiltak for å fange opp de som bryter. I tillegg til kommer det at man i altfor stor grad overlater ansvaret til elevene selv. Det kan man ikke gjøre. Ungdommer blir ikke voksne den dagen de går ut av ungdomsskolen og begynner i videregående skole.

Nei, jeg vil av egenopplevd erfaring med en tenåring i huset, si at tvert imot: De trenger ekstra mye oppfølging og omsorg i denne tiden. Særlig i en overgangsfase som det er å bryte opp fra venner og lærere gjennom så lang tid, og begynne på en helt ny arena hvor de aller fleste ikke kjenner hverandre.

Dette er et kjent debattert tema i dagspressen. Man kan få en opplevelse av at dette er den enkeltes elevs problem og ansvar, men det er ikke så enkelt. Dette er et sammensatt samfunnsproblem, og skolene må ta dette alvorlig og lage gode strategier for elever som begynner i 1. klasse på videregående skole. Mye kan gjøres. Der jenter opererer med venninnegjengen, gir hverandre råd og snakker om det som er utfordrende, er gutter ofte i en ensom posisjon.

Som lærer fikk jeg selv nærkontakt med tenåringer som strevde. Jeg kjente godt til en ressurssterk gutt som slet etter et halvt års skolegang i videregående, uten at foreldrene visste noe. De ante fred og ingen fare. Han var helt bestemt på å skifte skole.

Problemet var ikke fag og karakterer, men trivsel og klassemiljø. Han trivdes ikke på den nye skolen eller i klasserommet. Han kjente ingen i klassen ennå. Hva skulle han gjøre? Skulle skoleledelse og lærere blandes inn, eller skulle han bare søke plass på en ny skole? Juleferien kom og gikk, med mange ulike løsninger. Han slapp å bale med tunge tanker alene, og han fikk klarhet i at det var full støtte hjemme om skoleskifte ble utvegen. Løsningen ble at han fortsatte, med løfte om at han fikk støtte hjemme dersom tingene ikke bedret seg, og senere kunne bytte til en annen skole. Det løste seg denne gang. Vi voksne kan godt spørre og grave, selv om ungdommen opplever dette som mas, i alle fall for dem som sier lite. Det kan være et tegn på at ikke alt er ok.

Hva kan skolen bidra med i slike situasjoner? Skolen skal sette et enda større søkelys på trivsel i skolestarten. Skolen skal ta opp at det kan være tøft og vanskelig å være «ny» i en klasse med bare ukjente og vise forståelse i fellesskap for at alle har det på samme måte og at du som tenåring ikke er alene om å oppleve dette.

Jeg tipper veldig mange elever opplever den første tiden som vanskelig. Ikke la dette bli den enkeltes problem, for det er ikke det. Vi vet litt om sårbarheten til tenåringer, spesielt unge gutter, og hva utfallet i verste fall kan bli. Det skjer så mye i kroppene deres i denne tiden, både psykisk og fysisk. Ved å fokusere på dette, og ved å støtte opp om deres prosess og utvikling allerede tidlig ved skolestart, kan man forebygge et så omfattende problem. Ikke bare hormoner er i fri flyt. Det skjer store prosesser i hele systemet deres, og de fleste er for unge til å skjønne at dette er normalt og at det går over.

Evnen til blant annet å tenke abstrakt er ikke helt utviklet i denne fasen i livet. Det meste dreier seg om deres opplevelser dagen i dag, ikke hvordan livet deres er om ett år eller to. Ungdomstiden er en svært viktig fase i livet hvor det meste oppleves veldig alvorlig Mange grep kan gjøres for at dette skal bli en fin og lærerik tid for de fleste. Det er snakk om holdninger og gode strategier for å beherske utfordringer på skolen og med fokus på gode mestringsprosesser.

Siden gutter og jenter er så forskjellige, og slik skal de få være, og siden det er guttene som bryter ut mest, vil jeg avslutte med å si at nettopp derfor er det viktig at guttene får denne oppmerksomheten tidlig ved skolestart i videregående. Støtten og oppmerksomheten vil kunne bidra til at de får styrket selvtillit til å fortsette. For det er nettopp selvtilliten, og troen på seg selv, som svikter. Kanskje skolene rett og slett bør se på elever i sin helhet, som unge, usikre mennesker i utvikling, og med følelser og utfordringer, som for mange kan virke uovervinnelige. Tenåringer er store barn, ikke voksne. Dette er helt ok, men vi må ikke glemme det. De trenger god veiledning og trygge voksenpersoner rundt seg.

Marianne J. Fredheim er forhenværende lærer.