Annonse
Debatt

- Lokal lønnsdannelse er kontraproduktivt og hindrer rekruttering, skriver Roar Ulvestad i dette innlegget. Illustrasjon: Sigurd Decroos, FreeImages

«Lønnssystemet i grunnskole, videregående, universitet og høyskole må ses i sammenheng»

Med sentral lønnsdannelse som bærebjelke og noen lokale tillegg på toppen, ville en på lærerutdanningene oppleve et helt annet påtrykk av erfarne pedagoger på søkerlistene sine.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Trond Giske hevdet på en stor konferanse nylig at vi har en krise i lærerutdanningene. En krise som har med rekruttering og kompetanse å gjøre, og som har følger for hva slags kompetanse de ferdigutdannede lærerne går ut i skolen med. Det kan nok stemme, selv om lærerutdanningene er fulle av engasjerte og dyktige pedagoger og fagfolk, er det noe som mangler. Nemlig røstene fra praksisfeltet. Årsakene handler om et fragmentert lønnssystem og fokus på doktorgrader.

 

At lærerutdanningene og akademia har en stor andel av sin lønnspott fordelt gjennom lokale forhandlinger hindrer kvalitet og utvikling. Kvalifiserte og erfarne pedagoger går ned 140.000 kroner i lønn ved å gå fra skole til lærerutdanning og har få eller ingen lokale tillegg å arbeide mot. Det bidrar til at lærerutdanningene har for lav rekruttering av folk som egentlig vet hva som venter studentene i skolen.

Kunnskapsministeren har etterlyst karrièreveier for lærerne, samt en mer praksis-nær lærerutdanning. Lærerrollerapporten fra høst 2016 understreker også viktigheten av sterkere bånd mellom skole og lærerutdanning. Å ha lærere med bred praksiserfaring som tar steget inn i lærerutdanningene vil kunne styrke studentenes kunnskapsgrunnlag på mange måter. Å møte lærere som kjenner til mulighetene, kravene, strukturene og kulturene som er i skolen vil uten tvil gi en mer substansiell og skikkelig innføring i yrket. Muligheten for å kunne undervise i lærerutdanningene ville i tillegg til å styrke innholdet i lærerutdanningen også kunne tilføre en karrièrevei til læreryrket.

 

Lærerutdanningene ville med et styrket bånd til praksis fått styrket sin legitimitet, og utdanningsløpet ville fått en styrket indre og reell sammenheng.

Det er flere hinder i veien. Et av dem heter NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga). NOKUT er et nasjonalt faglig uavhengig organ underlagt Kunnskapsdepartementet, som skal sikre kvalitet i høyere utdannelse. De fronter riktig nok et syn på utdanningsløpet som en sammenhengende løype fra grunnskole til doktorgradsnivå, som de rammer naturlig inn med det de kaller «kvalifikasjonsrammeverket». Den helhetlige tenkningen er da for så vidt på plass. I teorien. Alltid i teorien. Kun i teorien.

I praksis rakner det på mange plasser. Til flere høyskole- og universitetslektorer man har, til færre stillinger blir det til høyere kompetanse, noe som kan true produksjonen av doktorgrader. Det er øyensynlig viktigere for NOKUT å ha høyskoler som innfrir krav til doktorgradsproduksjon, enn å stimulere til best mulig undervisning for dem som skal ut i skolene og undervise. Å veilede doktorgrader slik at de i sin tur kan bli professorer som kan veilede nye doktorgrader kan da virke som viktigere enn å få best mulig lærere til ungene våre.

 

Det er likevel ikke den største barrieren for at pedagoger med konkret erfaring skal søke seg mot høyskole- og universitetssystemet. Under min egen grunnutdanning hadde jeg selv en naiv og uriktig oppfatning av hvordan lønnssystemet fungerer for kunnskapsarbeidere. Jeg visste at formell kompetanse gir uttelling for lønn, men gikk også ut fra at til høyere opp i skolesystemet, til sterkere uttelling i lønn. Sånn er det ikke.

Fagforeningskrefter i høyskole- og universitetsfeltet har nemlig påført utdanningssystemet en bjørnetjeneste ved å flytte det meste av sin lønnsutvikling over på lokale forhandlinger. Vi i skolen har vår lønn regulert gjennom en kompetanselønnsstige som gir en lønnsgaranti for alle, uansett skole. I tillegg har vi en liten del av lønnsmassen som blir fordelt etter lokale forhandlinger.

 

Argumentet for lokal lønnsdannelse er at styrkede pengeinsentiv gir bedre kvalitet på utført arbeid. I praksis har i imidlertid vi pedagoger med mest sentral lønnsdannelse høyere lønn enn pedagoger med tilsvarende utdannelse i høyskole- og universitet. Det sterkeste insentiv for å gjøre en god jobb er å kunne bruke kompetansen sin i et stimulerende miljø, og å utvikle den gjennom å ha autonomi i jobbutførelsen.

Argumentet om styrket kvalitet gjennom lokal lønnsdannelse holder på ingen måte mål. Professorene har skutt seg selv i doktorgraden. I tillegg kommer det at vi har finansieringsmodeller i høyskole- og universitet som svekker tid til kjerneoppgavene forskning og undervisning. Sektoren gir nemlig fra seg midler, som den enkelte forsker- og forskergruppe så må søke om å få tilbakeført til konkrete prosjekter. Søknadsskriving har blitt en større og større del av forskeres hverdag. I stedet for fokus på kjerneoppgavene forskning og undervisning må en bruke store deler av hverdagen sin på prosjektbeskrivelser og søknader. Det gjør også noe med forskningens frie stilling, når det er sammensatte komiteer som bestemmer hva som kan bli realisert og hva som blir vraket.

 

Lokal lønnsdannelse er kontraproduktivt og hindrer rekruttering.

 

Et eksempel til slutt: en lektor tilleggsutdanning med full opptjening vil i KS-området (grunnskole og videregående) kunne ha en sentralt fremforhandlet grunnlønn på over 600.000 kroner. Med noen lokale tillegg for kompetanse og kontaktlærerfunksjon kan han eller hun nærme seg 650.000 kroner. Om vedkommende får jobb i høyskole eller universitet kan han eller hun risikere å bli innplassert på lønnstrinn 59, som i dag er 508.800 kroner. Denne differansen på ca. 140.000 er det ikke mulig å arbeide inn gjennom lokale tillegg i UH. Uten en doktorgrad er du ikke verdens beste kandidat til å søke om forskningsmidler, og vil i de fleste tilfeller få en jobb som ren underviser.

Det fokuset som deler av akademia har hatt på lokal lønnsdannelse er dermed et hinder for styrking av båndet mellom skole og lærerutdanning. Hvem er villig til å gå ned 150.000 i lønn for å være nederst i hierarkiet på en ny arbeidsplass?

 

Lønnssystemet i grunnskole, videregående, universitet og høyskole må ses i sammenheng. Lønnsdannelsen må ikke være en propp i systemet. Med sentral lønnsdannelse som bærebjelke og noen lokale tillegg på toppen, ville en på lærerutdanningene oppleve et helt annet påtrykk av erfarne pedagoger på søkerlistene sine. Akademikerne skriver for øvrig i en brosjyre om lokal lønnsdannelse at «Lokale forhandlinger og lokale justeringer er et nødvendig verktøy i rekrutteringsprosesser.» Det er et verktøy, ja, men det er ikke selve motoren i lønnsdannelse. Motoren er en sentral modell som anerkjenner kompetanse og gir noe rom for lokalt å styre pengestrømmen på en naturlig måte.

Vi vil ikke ha forskere som har profittmotivet i kjernen av sin virksomhet og bruker flere tastetrykk på søknader enn forskning, vi vil ha en skikkelig lønn til alle, god rekruttering og verdens beste undervisning av blivende lærere.

 

Lokal lønnsdannelse er kontraproduktivt og hindrer rekruttering. Vordende studenter blir undervist om hva som venter dem i praksisfeltet av folk som selv har sittet på skolebenken sammenhengende i tjue år. De sier seg at det lett blir en mangelfull fremstilling, som heller ikke bidrar til å dempe det beryktede praksissjokket.

Noen må forklare situasjonen med så lange ord at til og med universitetslærerne, høyskolelærerne og forskerne skjønner det, og får virkelighetsorientert de mest sendrektige fagforeningene sine. NOKUT kan da inntil videre kalle seg «Nasjonalt organ for middels kvalitet i utdanninga.»

 

  • Roar Ulvestad er lektor i norsk og hovedtillitsvalgt Utdanningsforbundet Bergen

 

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.

Velkommen tilbake!