Verdens viktigste yrke

For ei tid tilbake var jeg på Gran Canaria. Da vi skulle hjem igjen, var det 22 av passasjerene som ikke fikk være med flyet. En av kabinpersonalet var blitt syk, og de hadde ikke greid å skaffe en kvalifisert vikar. Flere av passasjerene var svært velvillige og stilte gjerne som vikar. «Hvis du tar kaffen, tar jeg teen». Så enkelt var det ikke. Det var utenkelig å ta av med fullt fly uten tilstrekkelig kvalifisert personale om bord.

Per 1. oktober 2016 er det 629.275 elever i grunnskolen i Norge (GSI 2016/17). Mange av disse elevene får hele eller deler av sin undervisning av ufaglærte lærere. Hvordan forholder vi oss til dette? Det er lett å akseptere og forstå at i lufta handler det om mer enn «kaffe og te», det handler om sikkerhet. De uniformskledde i cabinen som skal ivareta oss i vanskelige situasjoner, har en solid utdanning. Vi stoler på at de har den kompetansen som skal til. På bakken, når det gjelder opplæringa til ungene våre, er vi ikke alltid like bevisste. I dag oppfyller ikke 5,9 prosent av lærerne kompetansekravene for tilsetting. De har ikke lærerutdanning eller annen godkjent utdanning for tilsetting i grunnskolen (GSI, 2016/17). I tillegg er forskjellene store utover i landet. I Nord-Norge mangler hver tiende lærer godkjent lærerutdanning. På landsbasis gjelder dette hver sekstende lærer, ifølge Klassekampen 12.01.17. Ungene våre skal ut på en 13 år lang reise gjennom grunnskole og videregående skole. En reise der de garantert vil møte både medgang og motgang, og der besetningens kompetanse vil ha stor betydning for hvor og hvordan de kommer frem.

Vi vet også at Skole-Norge er mangfoldig. 30 prosent av skolene våre har under 100 elever. 40 prosent har mellom 100 og 300 elever, og 30 prosent har over 300 elever (GSI 2016/17). Tendensen er at det blir færre og større skoler. Dette begrunnes ifølge Landslaget for fådelte skoler (LUFS) i all hovedsak økonomisk, ikke pedagogisk. Uansett; alle disse skolene skal ha kvalifiserte lærere på alle trinn i alle fag.

Vi har en formålsparagraf i opplæringsloven som er direkte vakker. Formålet med opplæringa er at elevene våre skal bli deltakere i samfunnet, de skal bli demokratiske, miljøbevisste og solidariske borgere og de skal «mestre liva sine». «De skal bli skattebetalere», for å sitere Thomas Nordahl, professor ved Høgskolen i Hedmark. Dette høres kanskje litt brutalt ut, men det å være skattebetaler betyr å delta i samfunnet, å bidra til fellesskapet og å greie seg sjøl. Altså hovedoppdraget vårt. Alt det vi driver med i skolen, skal gi elevene våre redskapene for nettopp å mestre livet. Som personale på denne reisen trenger vi godt kvalifiserte lærere, og vi trenger nok lærere. I lærerutdanninga snakker vi om fem kompetanser som kvalifiserte lærere må ha: faglig kompetanse, sosial kompetanse, relasjonskompetanse, endrings- og utviklingskompetanse og etisk kompetanse (Sylte, 2016).

Lærere må ha god faglig kompetanse i fagene de skal undervise i. Faglig trygghet gir gode faglige ledere som igjen skaper tillit hos elevene. Lærere må også ha didaktisk kompetanse. Didaktisk kompetanse handler om det enkelte fagets egenart og hvordan man på best mulig måte kan legge til rette for læring. Det er stor forskjell på hvordan god undervisning er i engelsk og naturfag. Faglig og didaktisk kompetanse er to av pilarene i god undervisning. Kunnskap om faget og om tilpasset opplæring er grunnlaget for at læreren skal kunne veilede elevene for å stimulere og styrke deres læring (Olsen og Skogen, 2014). Sammen med vurdering som viser elevene veien videre, skal dette gi elevene våre faglige kunnskaper som er viktige for å være aktive deltakere i samfunnet. Du må for eksempel kunne lese rutetabeller, skaffe deg informasjon fra skriftlige kilder, ha forståelse for hvordan samfunnet vårt er bygd opp og vite noe om hvilke verdier som ligger til grunn. Dette beskriver læreplanene. De forteller hva som til enhver tid er ansett som viktig felleskunnskap i samfunnet vårt. Læreplanen har både en fagplan-del og en generell del. Den generelle delen forteller om all den andre kompetansen utenom fag som vi må ha for å «mestre livet». Dette er heller ikke uavhengig av læreren.

Læreren skal ha god sosial kompetanse. Sosial kompetanse handler om å kunne kommunisere og samhandle godt med andre i ulike sammenhenger. Dette er ferdigheter som elevene må lære og øve på. Læreren har ansvar for å legge til rette for at dette skjer, og for å skape et godt psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring, jamfør opplæringsloven. Vi vet at elevenes opplevelse av hva som er et godt psykososialt læringsmiljø er subjektiv (Olsen og Skogen, 2014). Det betyr at læreren må kjenne den enkelte eleven godt og konsentrere seg både om den enkelte og fellesskapet for at alle elever skal oppleve skolen som en trygg læringsarena. Elevene skal kunne innfri krav fra miljøet rundt seg, kunne legge frem egne behov og ønsker på en effektiv og sosialt akseptert måte, kunne skape varige relasjoner til andre og utvikle ferdigheter for å kunne delta i gruppeaktiviteter (Lindback og Glavin, 2014). Sammen med foreldrene er vi som lærere kanskje de viktigste rollemodellene for elevene. Det vi gjør, og hvordan vi forholder oss til hverandre, har stor betydning for hva som blir retningsgivende for ungene. De skal bli voksne medborgere og bidragsytere i et mangfoldig samfunn der nettopp respekt og toleranse er viktige komponenter. For å bli tolerante og solidariske, samtidig som vi skal være kritiske og selvbevisste, trengs det god veiledning og forståelse for denne typen prosesser.

Relasjonskompetanse har nok alltid vært der, men etter hvert er det satt ord på den på en annen måte. Vi husker nok alle den læreren som virkelig «så» oss, eller den som ikke gjorde det, og hvordan dette påvirket hverdagen vår. Nyere forskning sier mye om hvor stor betydning dette har for hvordan vi lærer og utvikler oss. Noen går til og med så langt som til å si at det er den viktigste faktoren (Moen, 2016). Læreren skal ha stor kunnskap om elevene sine, både hvem de er og hvor de er i sin utviklingsprosess. Dette er forutsetninger for å møte hver og en slik at de får hjelp og støtte der de er, både faglig og sosialt. Relasjonskompetanse innebærer også «at man er bevisst hvordan man selv reagerer og oppfører seg i samspill med ulike elever, og at man kan tilpasse sin egen atferd til de ulike elevenes behov» (Drugli, 2012, s. 47). Å «se» sine elever innebærer blant annet både anerkjennelse og tillit. Det er lærerens ansvar å få til dette. Relasjonen mellom lærer og elev vil ha et ujevnt maktforhold. «Anerkjennelse forutsetter et gjensidig og likeverdig forhold som subjekter, samtidig som lærer og elev har ulike posisjoner i samhandlingen» (Olsen og Skogen, 2014 s. 42).

Vi lever i en tid med store endringer, og endringene skjer fort. Den skolen lærerne utdannes for nå, er nok ikke den samme som de om 40–50 år skal pensjoneres fra. Våre studenter går inn i en yrkeskarriere der de skal lære hele veien. De skal samhandle med andre og utvikle sin egen praksis, samtidig som de skal forholde seg til politiske føringer og forventninger fra samfunnet. Dette krever endrings- og utviklingskompetanse, noe som heller ikke kommer helt av seg selv. «Å forske» på egen praksis er allerede en del av lærernes hverdag, og blir det i enda større grad gjennom masterutdanninga som igangsettes fra høsten 2017. Vi snakker om forskningsbasert praksis i skolen. Vi skal være faglig oppdaterte, ha en undrende og kritisk tilnærming til de metodene vi bruker og valgene vi tar og utvikle oss i samspill med andre. Skolebasert kompetanseutvikling er ett av de relativt nye begrepene vi opererer med. Det innebærer at «skolen, med ledelsen og alle ansatte, deltar i en utviklingsprosess på egen arbeidsplass. Hensikten er å utvikle skolens samlede kunnskap, holdninger og ferdigheter når det gjelder læring, undervisning og samarbeid» (Udir, 2012). Studentene er altså langt fra «ferdige og utlærte» når de forlater høyskolen eller universitetet, men de skal ha en basis å bygge videre på.

Som lærere har vi med mennesker å gjøre. Små mennesker i en sårbar situasjon. Ungene våre kan ikke si opp eller ikke gå på «jobb». De har opplæringsplikt, og må i de aller fleste tilfellene gå på skolen i den klassen og med den læreren de får tildelt. Den etiske kompetansen som lærerne skal ha, er uhyre viktig i denne settingen. Lærerne har, som de fleste andre profesjoner, sine etiske retningslinjer. En av de viktigste funksjonene til slike etiske retningslinjer er nettopp å opprettholde tillit til profesjonelle yrkesutøvere. De skal sikre at profesjonen ivaretar det som forventes av dem fra samfunnets side (Ohnstad, 2015). For å utvikle en solid profesjonsetisk kompetanse kreves det imidlertid mer. Lærerutdanninga gir det etiske grunnlaget som studentene i ettertid skal bygge sitt profesjonelle skjønn og sin dømmekraft på. Dette skal være et solid fundament i yrkesutøvelsen. Lærere forholder seg til etiske dilemmaer daglig. Alt fra hvordan den enkelte eleven skal ivaretas på en best mulig måte, og hvordan man fordeler tiden sin, til mer alvorlige situasjoner der det virkelig er vanskelig å vite hva som er rett og galt. Dette er viktige tema i lærerutdanninga, og det gir meg trygghet for at de aller fleste studentene som går ut i skolen som utdanna lærere, har et bevisst forhold til det, og et fundament for hverdagen i møte med elevene.

Enhetsskolen og lik rett til utdanning er godt forankret i det norske samfunnet. Dette er det ingen politisk uenighet rundt. Likevel er ulikhetene store. Det er ingen tvil om at godt kvalifiserte lærere er en forutsetning for en god skole for alle. La oss sørge for at dette blir en realitet. Det er ikke uten grunn at det tar fire, snart fem år å bli lærer. Vi må sikre nok utdannete lærere, slik at alle elever, uansett hvor de bor, er sikret god opplæring. Jeg er ikke overbevist om at karakterkrav i et enkelt fag løser utfordringene. Jeg er på ingen måte uenig i at lærere skal ha god faglig kompetanse i fagene de skal undervise i. Det er imidlertid så mange andre faktorer som også spiller inn. En firer i matematikk trenger ikke å gi oss de beste lærerne, og vi kan på denne måten gå glipp av svært mange dyktige kandidater, kandidater som tallene viser oss at vi trenger. Vi skal ha lærere som kan ivareta alle sidene ved opplæringa. Den pedagogiske teorien skal være den grunnmuren vi som lærere bygger vår praksis på. Den skal være den ballasten som gir oss trygghet i utøvelsen av yrket vårt, den vi baserer vår undervisning på. De valgene vi tar skal være faglig begrunnet. Bare på den måten kan vi sikre kvaliteten på opplæringa til alle elevene. Det betyr at vi må fortsette å satse på lærerutdanninga, at vi må vektlegge alle de fem kompetansene også fremover. Det er i samspillet mellom fag og pedagogikk vi får de gode lærerne. Vi må ha lærere med bred kompetanse, lærere som kan undervise på de små fådelte skolene ute i distriktene og på de store i byene. Vi har et mangfold av elever og skoler, og vi må sørge for at alle får være med. Ingen skal være nødt til å stå igjen, og alle må ha forsikringer om at besetningen om bord er godt kvalifisert.

Alle referansene i kronikken er hentet fra pensum for lærerutdanninga ved NTNU.

* Kjerstin Eithun Vang er universitetslektor ved Institutt for lærerutdanning ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet.