«De sier jeg ikke mestrer jobben min»

Nei, jeg har ikke valgt feil yrke og jeg er heller ikke utbrent. Det er ikke meg det er noe galt med, men ressursene og rammene. Jeg har vært pedagogisk leder i barnehage og har jobbet i avdeling i 24 år.

Da jeg begynte i yrket, hadde vi 16 barn over tre år og åtte barn under tre år i en gruppe. Vi hadde kokke, vaktmester og en styrer i hver barnehage.

Nå må vi lage all mat selv. Vaktmesteren kommer innom av og til, mens styreren gjerne har ansvaret for flere barnehager. Min arbeidsmengde har økt i takt med disse endringene.   

Det er høy lyd når jeg kommer inn på basen, noe som er naturlig når 40 barn er samlet på et areal. – Hei Berit, sier Marcus på fem år idet han løper forbi. Han er alltid kjapp i blikket, lett på foten, og jeg har lyst til å bli med ham og leke. Jeg må bare gå inn og snakke litt med de andre først. Klokken er ti og jeg har seinvakt i dag.

Før jeg kom på basen, hadde jeg en time til planlegging, hvor jeg måtte legge fra meg en pedagogisk rapport som ikke ble ferdig. Mens jeg satt på arbeidsrommet var både Elin innom for å diskutere endring av vaktplanen og Fredrik ønsket råd om et barn på fire år som skal gjennom en språktest samt foreldremøtet vi skal ha i morgen kveld. Et møte jeg ennå ikke har rukket å forberede.

Jeg er stolt av yrket mitt, men det har blitt altfor mange dager hvor jeg ikke strekker til og kan gi et godt nok tilbud for barn. Det kommer stadig nye oppgaver vi skal løse og prosjekter vi skal delta i. Når vi trenger hjelp på grunn av ekstra utfordringer i barnegruppa, får vi beskjed om at det er nå vi må brette opp ermene. Jeg har ingen flere ermer å brette opp.

I samlingsstunden skal vi snakke litt om festningen som vi skal på tur til på mandag. Jeg er ikke godt nok forberedt, men jeg finner fram noen bilder og sanger jeg kan bruke. Jeg har ikke mer tid til planlegging denne uka. Foreldremøte får jeg ta i kveld når jeg kommer hjem. Jeg kjenner at det får bli på egen regning, da jeg ikke orker en runde til med leder om hvorfor jeg ikke rekker alt.

Jeg ser etter Marcus. Han og en del andre barn bygger med lego. På vei over gulvet ser jeg Lina på tre år sitte alene på en benk i garderoben. Jeg ser at hun trenger meg mer enn de som allerede har en fin leik, men blir avbrutt av noen hyl fra en gruppe barn i puterommet. Jeg går dit, da de andre i personalet er opptatt på hver sin kant. For å roe gemyttene setter jeg meg ned samme med barna, og vi prater litt om hva som har skjedd. Jeg forstår at jeg må sitte her litt for å gi veiledning og innspill som kan få leken i gang igjen.

Jeg tenker på Lina i garderoben, men i det samme faller Trine ned fra klatreveggen og slår en stor kul i pannen. Her er det bare et fang som hjelper, og jeg setter meg ned på gulvet og trøster henne.

Dette er en helt vanlig dag på jobb, hvor det er mange gode opplevelser, samspill, læring og mestring for mange barn, men også mange oppgaver jeg ikke får gjort. På kvelden tenker jeg mye på hvordan jeg skal organisere neste dag, men mest tenker jeg på Lina som jeg ikke fikk hjulpet inn i leken, og flere med henne da det alltid er en plass du trengs litt mer. Med 40 barn samlet på et areal kreves det mye organisering og struktur.

I 1990 forsvant kokkene. En innsparing, het det fra Trondheim kommune.

Ett barn til gjør vel ingen forskjell. To barn til kan vel heller ikke bety så mye. De leker så fint og ser ut for å ha det bra. Jeg har tatt høyskoleutdanning for å gi et godt pedagogisk tilbud til barn, men står hele formiddagen på kjøkkenet og smører brødskiver eller koker grøt. Jeg skriver månedsplaner, evaluerer, dokumenterer, skriver pedagogiske rapporter, forbereder foreldresamtaler og veiledning, samlingsstund. Jeg lager også en plan for samordning av timer for barn som trenger det lille ekstra innenfor det ordinære tilbudet.

Jeg har alltid sett på meg selv som en kompetent pedagog og er stolt av mitt yrke og min profesjon. Men i de siste årene har jeg fått ansvar for flere barn i gruppen, og flere grupper på samme areal. Samtidig er det flere arbeidsoppgaver som jeg skal løse innenfor de fire timene jeg har avsatt til planlegging.

Hva gjør det med meg som pedagog og arbeidstaker når jeg over lang tid går i en jobb jeg har en opplevelse av ikke å mestre? I høst var jeg sykmeldt etter en periode med lite bemanning, mange oppgaver å løse og en kropp og et hode som ikke strakk til. I et oppfølgingsmøte med min leder lurte hun på om jeg var utbrent, og min lege antydet at jeg kanskje har valgt feil yrke.

Nei, jeg har ikke valgt feil yrke, og jeg er heller ikke utbrent. Det er ikke meg det er noe galt med, men ressursene og rammene. Jeg trenger flere pedagoger sammen med meg, og jeg trenger en norm som bestemmer hvor mange barn som skal være i en gruppe samt en norm for grunnbemanning.

Som min arbeidsgiver er det politikernes ansvar å gi meg nok ressurser til at jeg både kan hjelpe lille Lina, leke med Marcus og alle de andre som trenger oppfølging. Det koster, men det er åpenbart en god innvestering å tenke stort om de minste.

• Berit Lian er nestleder/hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Trondheim