Hva er galt med reklame i lærebøker?

Utdanningsminister Kristin Clemet har uttalt at hun vil bli husket som en minister som hevet kvaliteten i hele det norske utdanningssystemet. Den dårlige norske skolen skal nå tas ut av Arbeiderpartiets sentraldirigerte likhetskvern og føres inn i det markedsliberalistiske kvalitetssamfunnet.

Og Kristin Clemet nøler ikke. Som en av sine første embetshandlinger har hun gitt beskjed om at norske skoler når som helst kan ta i bruk reklamefinansierte lærebøker, og at det slett ikke er nødvendig med noen formyndersk kvalitetssikring av slike bøker.

Dette grepet betyr at det kan gjøres noe med de traurige norske lærebøkene. Riktignok er det i første omgang bare snakk om bøker med reklame på egne sider, men dette er et viktig første skritt. Har man tatt dette steget, vil det helt naturlig bli slik at fargerike og innbydende annonser for hele vare- og tjenestespekteret fra mobiltelefoner til telesex kan plasseres overalt i bøkene.

Slik har det gått i alle andre medier: aviser, tidsskrifter, ukeblader, radio, fjernsyn og data. Noe annet vil bare være anstaltmakeri og prinsipprytteri av den sort vi har hatt altfor mye av i den norske skolen. Det er på tide at næringslivet får anledning til å utnytte det store og viktige markedet som barn og ungdommer utgjør.

Reklamefinansierte lærebøker vil uten tvil gi meget verdifull kunnskap i alle fag. De tradisjonelle lærebøkene inneholder bare en masse detaljer som det er vanskelig å holde orden på for elevene; den tørre, teoretiske framstillingen i bøkene får overhodet ikke fram det som er vesentlig.

Annonser for biler i en lærebok i bilteknikk vil for eksempel klart få fram hva som er det vesentlige ved biler. De oversiktlige og pedagogiske annonsene for trimutstyr i kroppsøvingsboka vil overbevise elevene om verdien av slikt utstyr, ikke minst på grunn av de vakre, veltrente og fornøyde menneskene som er avbildet sammen med utstyret. Dette er ren anskuelsesundervisning, fjernt fra den moraliserende pekefingeren i den tradisjonelle læreboka.

Reklamefinansierte bøker vil dessuten føre til en supplering og ajourføring av innholdet; flere sider ved virkeligheten vil komme fram. Det er vel kjent at den norske skolen sliter med foreldete bøker. Lærebøker i historie, litteraturhistorie, kulturhistorie m.m. omhandler bare hendelser folk ikke er interessert i lenger, bøker folk ikke leser mer, malerier ingen ser på, musikk ingen lytter til, skikker ingen følger. Her kan fjernsynsselskapene og de øvrige massemediene bidra med annonser som fører innholdet i bøkene helt opp til vår samtid.

Som motvekt til analysen av William Shakespeares "Julius Cæsar" kan lærebøkene få et fargerikt midtsideoppslag med presentasjon av persongalleriet i "Hotell Cæsar". Som alternativ til studier i Ibsens kompliserte og livsudyktige personer kan annonsene vise oss det dynamiske miljøet i "Friends".

På litt lengre sikt er det slett ikke utenkelig at vi kan få en lenge etterlengtet nyskrivning av selve kulturhistorien - med hovedvekt på de kulturproduktene som virkelig betyr noe for folk i vår tid. Lærebokforfatterne vil skjønne at de må ta opp konkurransen med annonsørene både i form og innhold. Den foreldete og forslitte "Animal Farm" kan bli avløst av "Farmen", og de urealistiske bøkene "1984" og "Vidunderlige nye verden" av den moderne, virkelighetsnære klassikeren "Big Brother".

Til slutt må det nevnes at de reklamefinansierte lærebøkene har en praktisk og økonomisk betydning utover det at elevene får gratis bøker, nemlig at elevene kan bruke de pengene de ellers ville brukt til å kjøpe bøker, til å kjøpe de tingene det reklameres for, dvs. til noe nyttig. Man slår altså to - ja, faktisk tre fluer i ett smekk - for annonsørene vil også tjene de pengene de er ute etter når de annonserer.
Money, money, money.