Leksehjelp – sosial utjevning eller undervisningssurrogat

«Arbeidsplan» er i noen tilfeller utvidet lekseplan. Skoler organiserer arbeidsøkter eller studietid i skoletiden. Det kan plasseres faste timer på planen, og system der lærerne "setter av" timer i sine fag i løpet av uken. Det handler i økende grad om å produsere og å lagre i elektroniske mapper for å bygge opp portefølje til vurdering og dokumentasjon. Oppgavene er teoretiske eller praktiske, individuelle eller gruppearbeid; noe er forberedelser til prøver på skolen med mer.

Mange ganger er det altså ikke skarpe skiller mellom arbeid som eleven gjør i timene, i annen tid på skolen eller hjemme. Siden lekser ikke er et entydig begrep, er det i utgangspunktet heller ikke åpenbart hva leksehjelp er. Meningene om lekser endrer seg: Noen skoler har arbeidet med å integrere leksene i skolearbeidet for å skape en leksefri hverdag for elevene. Andre legger vekt på verdien av egeninnsats og ansvar knyttet til lekser og prioriterer krav og kontroll. Skal vi være for eller mot lekser?

Politisk idé i tida

I regjeringserklæringen står det at regjeringen vil jobbe for flere lærere som kan gi elevene bedre oppfølging. Forskningsselskapet Sintef (april 2007) knytter dette til diskusjonen om leksehjelp. Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 viste at leksehjelp er aktuell sak. Partiet vedtok: ”Legge til rette for lekselesing, leksehjelp og andre fritidsaktiviteter i tilknytning til skolen/skolefritidsordningen (sfo)”. Helhetsskolen er (igjen) begrepet som blir nyttet. Videre: ”I arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller er leksehjelp til alle en viktig målsetting. Arbeiderpartiet går inn for prosjekter hvor skolen legger til rette for organiserte fritidsaktiviteter og leksehjelp, enten i en lengre midttime eller etter skoledagens slutt.”

Høyres landsmøte 2007 vedtok: ”Høyre mener at alle foreldre kan være en positiv ressurs for sine barns skolegang uansett bakgrunn. Med det utgangspunktet bør det utvikles tiltak som bidrar til aktiv foreldremedvirkning i skolen. Foreldreskolen og leksehjelp-prosjekter er gode eksempler på slike tiltak … Høyre vil utvikle en heldags kunnskapsskole med en fast tidsramme for skoledagen. Timeutvidelsen bør begynne med matematikk, fysisk aktivitet og leksehjelp. Det vil fortsatt være behov for et frivillig tilbud om skolefritidsordning ved siden av heldagsskolen … Høyre mener at alle barn bør få tilbud om gratis leksehjelp.”

Det vil skje noe på dette området i tiden fremover – den store sosialdemokratiske alliansen kommer til å sørge for det.

Sosial utjamning, fellesskap og tilpasset undervisning

Regjeringspartiene setter sosial utjamning i søkelyset. Høyre bruker begrepet sosial mobilitet uten at de politiske forskjellene dermed gjøres krystallklare. Spørsmålene er hvilken form leksehjelpen skal ha, hvordan den blir organisert, hvem som skal utføre den, om tilbudet er likeverdig for elever i ulike kommuner – på ulike skoler.

Sfo er en god arena for leksehjelp. Det betyr at annet personale enn lærerne kan trå til. For elevene er det positivt av flere grunner. Skillet mellom Sfo og skolen blir tydelig. Elevene får møte andre voksne med kompetanse og erfaring som er forskjellig fra lærernes. Elever kan hjelpe elever. For elever fra hjem som ikke er teoretisk og akademisk orienterte, kan alt dette være verdifullt. Men dersom organiserte leksehjelptiltak kommer inn når eleven egentlig har behov for spesialundervisning, blir resultatet det motsatte av utjevning. Leksehjelp kan i slike tilfelle virke tilslørende.

I forhold til begrepene fellesskole og sosial utjamning er bruken av felles lekser verdt å reflektere over. Vil kravene om individuelt fokus gjøre dette avleggs? Jeg tror ikke det. Når skoler legger ut informasjon på nettet om lekser og planer for elevenes arbeid, kan dette tjene som ”lim” for skolefellesskapet. Alle kan se hva skolen krever og har som fokus. Elevene i gruppen vil ha fellesopplevelser i sine læringsbestrebelser som er av stor betydning. Det betyr selvsagt ikke at det er unødvendig å differensiere og tilpasse lærestoff og oppgaver.

Stortingsmelding nr. 16 (2006-2007) ”…og ingen sto igjen” om lekser

Meldingen bruker begrepet «elevenes selvstendige arbeid», og definerer ikke lekser og leksehjelp nærmere. Dette er noen punkt fra meldingen:
”Oppfølging av elevenes selvstendige arbeid er viktig for læring. Høy foreldrebetaling kan ha som konsekvens at elever går glipp av både leksehjelp og sosialt fellesskap. Elevene med best karakterer, og med høyest utdannede foreldre, sender oftere e-post, gjør oftere lekser på pc, og henter mer informasjon fra internett. Elevene ved gode skoler gjør mer lekser enn elever ved mindre gode skoler. Norske elever prioriterer lekser omtrent på nivå med elever i andre land. Hver femte norske 8.-klassing bruker mindre enn 30 minutter og ikke mer enn to ganger i uken, på lekser i matematikk. Dobbelt så mange bruker lite tid på lekser i naturfag. For begge fagene ligger tid til lekselesing rett under det internasjonale snittet i TIMSS- og PISA-undersøkelsene (Trends in International Mathematics and Science Study og Programme for International Student Assessment, sistnevnte undersøkelse i regi av OECD, red. anm.). Gradvis utvidelse av skoledagen på barnetrinnet opp til 28 undervisningstimer.

Undervisningstiden skal utvides for å gi større rom for elevens selvstendige læring, fysiske aktiviteter, økt kvalitet i opplæringen og for å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Departementet vil utvikle og iverksette leksehjelpsordninger. Alle skal få tilbud om leksehjelp. Utvidet skoledag skal gi rom for økt oppmerksomhet omkring elevvurdering og gode rammer omkring måltidene. En lengre skoledag vil redusere behovet for sfo.”

Sintef 2007: Kartlegging av utbredelse av leksehjelp i norsk skole

Direktoratet sammenfatter rapporten slik:
«Kartleggingen er en del av et større evalueringsoppdrag om forsøk med leksehjelp for Utdanningsdirektoratet. Leksehjelp i norsk skole har vokst i omfang de siste årene, fra å omfatte litt over 10 prosent av skolene for seks år siden til å være et tilbud ved over halvparten av norske skoler. Leksehjelpen er i hovedsak organisert av den enkelte skole og rettet generelt mot alle elever og er ikke fagspesifikk. Den finnes i hovedsak som et tilbud rettet mot flere trinn eller hele skolen. Mange tilbud er knyttet til sfo. Frivillige organisasjoner er også involvert i mange opplegg, både på og utenfor skolen. Vurderingen av leksehjelpen er overveiende positiv. I første rekke er det et opplegg de synes fungerer godt, dernest mener mange å se resultater når det gjelder elevenes læring og arbeid. Vurderingene er i liten grad basert på målbare forhold og i større grad på det som formidles muntlig fra involverte aktører. De positive vurderingene tilsier at leksehjelp allerede er i ferd med å bli en del av norsk skole. Andelen av opplegg hvor man har arbeidet med å styrke foreldrenes kompetanse er liten. Men det er opplegg som får svært god vurdering. Dette antyder at leksehjelp som bidrar til å styrke kontakten med hjemmet er spesielt positivt. Leksehjelpoppleggene når ikke alltid de som trenger dem mest. Skolene står også her overfor utfordringer med å lage tiltak som involverer dem som har størst behov for ekstra tiltak eller oppfølging.»

I rapporten kan vi videre lese:
«Over halvparten av skolene har leksehjelptilbud, men under 10 prosent av elevene benytter seg av tilbudet. Tilbud om leksehjelp er mest utbredt i Akershus og Oslo hvor over 70 prosent av skolene har tilbud. Minst utbredt i Nord-Trøndelag, hvor det er under 40 prosent. 82 prosent av leksehjelptilbudene er i regi av skolen med skolen som ansvarlig. Når det gjelder gjennomføring peker lærerne og kontaktlærerne seg ut. For 63 prosent av skolene som har leksehjelptilbud, er lærerne direkte involverte i gjennomføringen. Noen steder er det elevene som er leksehjelpere, andre steder brukes ungdomsklubben i leksehjelparbeidet. På noen skoler hører vi om leksehjelp som et seniortiltak for lærere, på andre igjen som et opplegg for pensjonerte lærere. I barneskolen ser vi et tydelig innslag av sfo-personalet. Også der hvor det er aktører utenfor skolen, er leksehjelpen i stor grad organisert av skolen. Bare 10 prosent av leksehjelptilbudene har aktører utenfor skolen som ansvarlig (foreldre, frivillige og andre). Der hvor det er skolen selv som står for opplegget eller det er et nettbasert opplegg, er det en større andel av skolens elever som benytter seg av opplegget. Et skolebasert opplegg synes å være mer utformet for å dekke hele skolen. Når de nettbaserte tilbudene i større grad er noe som når hele skolen, har dette sammenheng med at man tenker bruk av elektronisk læringsplattform som en del av leksehjelpen. Skolene rapporterer om økning i elevenes kompetanse til å bruke forskjellige arbeidsmåter, ansvarlighet i skolearbeidet, medvirkning i utformingen av individuelle arbeidsplaner og en større grad av tilpasset undervisning. De beskriver en økning i samarbeidet med foreldrene.»

Hjelp til lekser døgnet rundt

Med ny teknologi, for eksempel læringsplattformer som It’s learning og Classfronter, kan elevene i prinsippet levere arbeid og få hjelp og tilbakemeldinger fra lærer, hvilken som helst tid på døgnet. Forventningene om at lærerne skal være tilgjengelige, øker presset for å sprenge grensene for arbeidstiden. Pedagogisk kan det være en del å vinne om teknologien blir brukt med vett og kontrolleres av læreren. Det er synd om arbeidsgiverne ikke vil kreditere lærerne for den tiden dette krever. Lærernes arbeidstidsavtaler må utformes for å gi tilstrekkelig vern i denne nye virkeligheten.

Et profesjonsspørsmål

Pedagoger i praksisfeltet har altså ulike syn på lekser og organisering av læringsarbeidet. Slik skal det være og tillitsvalgte som undertegnede bør ikke konkludere i slike fagligpedagogiske ordskifter. Men fagforeningen må være en viktig arena for dialogen.

Undervisning er kjernen i yrkesutøvelsen. Som jeg har argumentert for i tidligere kronikker, utgjør samspillet mellom profesjons- og fagforeningsbevissthet et stort utviklingspotensial for Utdanningsforbundet. Vi må se sammenhengen mellom utdanningspolitikken og denne forsterka «tobeinsstrategien». Innsikt i hvordan alt henger sammen, krever også at vi kan skille mellom politikken (hva vi mener) og juridisk avtaleforståelse (hva som ligger av regler i lov og avtale).

Bevissthet betyr heller at ikke pedagoger er uniformt enige i alle profesjonsspørsmål, men at vi ser problemstillingene, er reflekterte og utvikler en holdning. Bevissthet innebærer å se det generelle i de konkrete sakene og diskutere konsekvensene av generelle synspunkt. Leksehjelp et godt tema å starte med når vi skal nærme oss undervisningsbegrepet og arbeide for styrket profesjonsbevissthet.

Når lærer gir leksehjelp, er det undervisning

Som profesjons- og fagforeningsbevisste må vi analysere leksehjelp i forhold til lærerrollen. Utvisking av skillet mellom lekser og «skolearbeid», sammen med nye arbeidsformer, avtaleformuleringer som «annen tid med elever» osv. kan føre til utvanning av undervisningsbegrepet.

Leksehjelpbølgen kan innebære et nytt angrep på profesjonen.
En rimelig påstand er at en lærer underviser når hun bruker sin pedagogiske kompetanse og sine faglige kunnskaper overfor elever i læringsprosesser som er organisert av skolen. Og selvsagt er veiledning en del av god undervisning.

Det er vanlig at en del av undervisningstiden brukes til elevaktivitet og oppgaveløsing. Læreren går mellom elevene, observerer og hjelper der det trengtes. Ingen har hevdet at dette ikke er undervisning. Men når læreren omtales som veileder fordi pedagogen gir leksehjelp; da undergraves profesjonen og yrkesrollen. Vi kan ikke slå taksameteret av og på. Det er urimelig at læreren først inviteres til å være coach, veileder eller lignende – og så aksepteres ikke arbeidet som undervisning fordi det er veiledning eller leksehjelp.

Organisert leksehjelp bør normalt ikke være en oppgave for lærerne. Men når en lærer pålegges en slik oppgave overfor elever ved egen skole, som en del av jobben – må det regnes som undervisning. Læreren vil forberede seg og få etterarbeid. Merk at jeg er ikke er sikker på hvordan Arbeidsretten vil konkludere i en eventuell tvist om rett avtaleforståelse.

Når kommunen ønsker at det er lærerne som skal gi leksehjelp uten å ville regne dette som undervisning, må vi kunne spørre:
– hvorfor trengs pedagoger til å gi leksehjelp, dersom dette ikke regnes som undervisning?
– dersom leksehjelp ikke blir regnet som undervisning, er det vel ikke behov for pedagoger?
– da kan vel andre kommuneansatte enn lærerne gi leksehjelp?

Utvidet undervisningsplikt for lærerne er ikke realistisk

Vi kjenner eksempler på at lærerne har tatt på seg å gi leksehjelp i tillegg til vanlige undervisningsplikt. Erfaringer har vært at dette ble for tungt og slitende. Interessen blant elevene er dessuten i noen tilfeller også mindre enn forventet. Forsøk med leksehjelp er flere steder skrinlagt. Men på en skole i Bergen er det fra høsten 2007 disponert 76 timer fra årsrammen for undervisning til elevsamtaler og leksehjelp. Her blir altså leksehjelp regnet som undervisning og ikke lagt på toppen av leseplikten.

Markedet griper leksehjelpbehov

Såkalt leksehjelp grenser et sted mot individuelt tilpasset undervisning og spesialundervisning. Men der politikere ser behov for et generelt og utjevnende organisert leksehjelptilbud, vil ”markedet” se økonomiske muligheter. Økt konkurransementalitet, svakheter i den offentlige skolen og foreldres økte kjøpekraft gjødsler marken der leksehjelpvarene gror frem.

Leksehjelp på nettet, privatundervisning, utenlands feriekurs med mer. Stadig flere elever i videregående skoler tar deltidsjobber for å kunne møte kjøpepress. Privatundervisning og kjøpte ”krisetiltak” er nærliggende som kompensasjon for manglende innsats og tilstedeværelse i det vanlige skolearbeidet. Summen av alt dette flytter fokus fra klasserommet, læreren og det tradisjonelle læringsarbeidet. Det forføreriske er at det man betaler for lett tas mer alvorlig og resultatene deretter. Kjøpte tjenester kan dermed framstå som mer nyttige enn det saklig sett er grunnlag for. Omfanget og betydningen av utdanningssystemets ”skygge”, det parallelle markedet, er ikke undersøkt godt i Norge. Men for eksempel i Irland er det dokumentert at over to tredjedeler av elevene i secondary schools kjøper privatundervisning.

For øvrig ikke noe poeng å motarbeide alle private leksehjelptilbud. Røde Kors har f.eks. satt i gang mange bra tiltak. Bergen kommune bevilget 1,5 mill. til slik leksehjelp for 2007-08. Men det er tvilsomt om private initiativ, vurdert nasjonalt, kan gi signifikante bidrag til sosial utjevning.

Skal de voksne hjemme ”kastes ut med badevannet”?

Lekser og hjemmearbeid er et godt utgangspunkt for skolens samarbeid med hjemmet. Det er også et viktig kontaktpunkt mellom mange elever og deres foresatte. Men noen hjem er ikke i stand til å gi særlig mye hjelp og støtte. Motsatt ytterlighet kan være en ambisiøs fremmedspråklig familie med flere timers systematisk hjemmeundervisning hver dag.

Ifølge Utdanning uttalte kunnskapsminister Djupedal dette da han snakket til pedagogstudenter i Trondheim: ”Vi vet at barn som kommer fra hjem der familien bryr seg gjør det bedre på skolen. Da sønnen min kom hjem med mattelekser fikk jeg beskjed om at; ”vi gjør det ikke sånn i dag, pappa.” På den måten ble jeg stengt ute. Det vises på mattekarakteren i dag” Han tror mange foreldre kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Mannen har selvsagt rett i at ulike hjem gir ulike muligheter for hjelp til hjemmearbeid. Men ministerens matematikkproblemer bør ikke gi Høyre monopol på, slik partiet i sin tid fikk monopol på å være ”for kunnskaper”, å verdsette det som skjer over skolebøkene ved mange kjøkkenbord. Kan vi unngå å kaste vrak på dette, samtidig med at målet om sosial utjamning fastholdes?

Eller baserer den individualiserte skolen alt på at foreldre redder sine i land?

9. august trykket Morgenbladet en meget leseverdig artikkel av forfatter og far Kaj Skagen, ”Alene i ingenmannsland” . Han skriver om foreldrenes innsats med å holde sine barn på skinner når skolen ikke lenger, slik han ser det, bringer elevene gjennom lærestoffet. Elevene får ikke hjelp til å tolke bøkene eller anvisninger om systematisk progresjon. ”Enda mer forbløffet er jeg blitt over å oppdage at min hjemmeundervisning på ingen måte har vært unntak. Alle foreldre som er i stand til det, hjelper barna hjemme på denne måten … Undervisningen er lagt opp med ”prosjekter” og ”selvstudium” som krever en modenhet elevene ikke har”. Skagen ser også problemene noen foreldre kommer opp i. ”… foreldre som selv var skoletapere … dømmes til å se sine barn tape i en livskamp som strider mot alle prinsipper i et humanistisk dannelsesideal.”

Mitt syn er at skolen og lærerne må balansere rett. Nettsider med mer kan gi foresatte bedre informasjon slik at de lettere kan vite hva barna arbeider med. Lærerne bør motivere foreldrene til å vise interesse, snakke med barna sine om skolearbeidet, høre på dem, se på det de produserer, oppmuntre dem med mer. Dette er udiskutabelt viktig og verdifullt. Undervisningen skal lærerne gi, og de må ha tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre den.