Byråkratikrøll fra Giske

Trond Giske vil slanke skolebyråkratiet. De nasjonale sentrene er ikke byråkrati. De er forsknings- og faglige ressurssentre.

  • Åse Kari Hansen Wagner er senterleder ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger
  • Trond Egil Toft er kommunikasjonsrådgiver ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger

 

I Aftenposten søndag 16. august promoterer Trond Giske sin nye bok «La læreren være lærer – veien til en skole der alle barn kan lykkes». I VG dagen etter utdyper han sin skolepolitiske visjon i en kronikk.

Giske tar til orde for å legge ned Utdanningsdirektoratet, og setter samtidig spørsmålstegn med opprettelsen av de nasjonale sentrene som får oppdrag fra samme direktorat. Giske mener kompetansen som disse sentrene sitter på i altfor liten grad kommer skolene og elevene til gode.

«Lærerne trenger enkle og tilgjengelige ressurser», sier Trond Giske.

Det er nettopp slike ressurser de nasjonale sentrene gir til skolene. Den enkelte lærer har ikke interesse av, eller behov for, å ha oversikt over skolebyråkratiet, uavhengig av om det er stort eller lite. De nasjonale sentrene lager gratis, og ofte nettbaserte ressurser for skolene. Disse kan være undervisningsopplegg, forskningsbaserte fagartikler, konferanser, kurs, forelesninger, prøvemateriell eller omtale av kvalitetssikrede ressurser som er tilgjengelig hos andre. Alt basert på ledende forskning innen hvert enkelt fagområde.

Hvis Giske hadde tatt en prat med lærere om hvordan de finner enkle og tilgjengelige ressurser, er det nok få som ville svart at de først prøver å få oversikt over det statlige skolebyråkratiet. Det er mer målrettet enn som så. Og han hadde nok fått til svar at de ofte finner disse ressursene nettopp hos de nasjonale sentrene.

Utdanningsdirektoratet har annethvert år en undersøkelse der blant annet skolenes bruk av de nasjonale sentrene er tema. Disse undersøkelsene viser at en stor del av norske skolene bruker de nasjonale sentrene, både for å få svar på faglige spørsmål og i forbindelse med samarbeidsprosjekt og etter- og videreutdanning.

De nasjonale sentrene Lesesenteret og Læringsmiljøsenteret er knyttet til Universitetet i Stavanger. Her drives det utstrakt forskning på de fagområdene sentrene har ansvar for. Sentrenes rolle som forskningssentre ved et universitet kombinert med ansvaret som nasjonalt senter under Utdanningsdirektoratet gir en veldig kort vei fra ledende forskning på et fagområde til produksjon av ressurser og implementering av forskningen i praksisfeltet.

Flere av forskningsprosjektene gjøres i samarbeid med skoler eller barnehager, noe som fører til kompetanseheving allerede mens forskningsprosjektene gjennomføres.

Den korte veien fra forskning til praksis, og evnen til raskt å implementere forskningsresultater i tilgjengelige ressurser, er én av grunnene til at departementet ofte har benyttet seg av de nasjonale sentrene. Hadde Giske sine 18 måneder som kunnskapsminister vært i en tid der det fantes nasjonale sentre, hadde han visst dette. Ved sine besøk i Stavanger har han gitt uttrykk for å være imponert over sentrenes arbeid. Har Giske glemt dette?

I sin kronikk i VG den 17. august om samme sak, legger Giske fram en liste over mange og gode forslag til hva som kan gjøres for å gjøre skolen enda bedre. Et av punktene er:

Bygge ut et permanent etter- og videreutdanningstilbud, og gode systemer for at lærerne kan lære mer av hverandre og utveksle pedagogiske metoder og opplegg som virker.

De nasjonale sentrene bidrar allerede i dag i storstilte etter- og videreutdanningstilbud til lærere. Dette må videreutvikles og hele tiden gjøres oppdatert etter gjeldende forskning. Men enda viktigere er det nok at lærerne blir gitt anledning til å benytte seg av det.

I artikkelen i Aftenposten foreslår Giske "å delegere mer nedover til kommunene". Det høres lite effektivt ut at hver kommune skal sitte og lage forskningsbaserte og kvalitetssikrede ressurser til skolene. Selv med NHOs kommunemodell med 77 kommuner i Norge er dette dyrt og urealistisk. Og de aller fleste lærere i skolen ser nok at dette vil bli en av de første salderingspostene i en allerede presset kommunal skoleøkonomi.

Trond Giske ønsker å krympe det han kaller skolebyråkratiet. Fagkompetansen i de nasjonale sentrene, som han feilaktig inkluderer i dette byråkratiet, produserer store mengder av slike ressurser som han ønsker skal være tilgjengelig for lærerne. Og ressursene brukes.

En lang liste over nasjonale sentre med lange navn er godt egnet til å slå billige poeng i en debatt, slik Trond Giske gjorde under Arendalsuka. Vi tar gjerne imot Giske, og setter ham litt bedre inn i de nasjonale sentrenes arbeid. Imens fortsetter vi å lage gode, tilgjengelige og forskningsbaserte ressurser til lærerne.