Å tjene eller betjene

Da jeg som fersk førskolelærerstudent ble plassert i praksis i forskjellige barnehager, fikk jeg praksissjokket mitt. Ikke i forhold til å møte barna, eller foreldrene, eller i forhold til ansvaret eller den komplekse pedagogiske virkeligheten.
 
Nei, sjokket gjaldt hvordan foreldrene ble omtalt i både formelle og uformelle sammenhenger. Som underholdning på pauserommet, som sladder i korridorene. Som "a/s syt og klag" på avdelingsmøter. 
 
Det var ikke det at foreldrene ble omtalt som var ille, det var mer holdningene og signalene som avspeilte seg hos de ansatte som ble et sjokk for meg.
 
I ettertid har jeg sett at dette var en verdifull erfaring, fordi det hjalp meg til å bli meg bevisst mine egne holdninger, og, det ga meg inspirasjon til å se med et granskende blikk på den pedagogiske virksomheten vi driver, og den verdiskaping vi hevder vi står for. 
 
Barnehagens arena er spesiell
Min arena er altså barnehagen, og denne er spesiell i og med at vi daglig har kontakt med foreldre og foresatte. Skolens arena blir annerledes i forholdet til det daglige samarbeidet. Allikevel tror jeg at også lærere kan ha nytte av å lese dette, fordi det i bunn og grunn dreier seg om et menneskesyn.
 
I løpet av seks år som førskolelærer, som pedagogisk leder og som støttepedagog, har jeg gjort meg refleksjoner over min rolle overfor foreldre og foresatte. Det er disse erfaringene med og premissene for godt samarbeid med foreldre som jeg her vil si noe om.
 
Det er ikke meningen å "løfte pekefingeren", men heller å legge fram et appell- og bevisstgjøringskommuniké. Jeg sitter i glasshus, og er "selvlært" i forhold til de erfaringene som er gjort. Jeg kunne gitt utallige eksempler i denne artikkelen, men på grunn av personvern og taushetsplikt har jeg valgt å være generell.
 
Som basis har jeg mitt verdigrunnlag, som er vesentlig i denne sammenheng. Jeg støtter meg til den teorien som sier at mennesket er født med evne og vilje til å inngå i samspill med andre. Jeg tror at jeg forandrer verden og verden forandrer meg, jeg skaper og skapes. I den sammenheng vil jeg sitere Jean-Paul Sartre: Jeg er dømt til å være fri.
 
Kjernebegrepet i Sartres menneskesyn er frihet, og når jeg velger å ha dette som en vesentlig del av mitt pedagogiske ståsted, fører dette uunngåelig fram til vesentlige begreper som ansvar og frihet, to sentrale nøkkelord innenfor samarbeid med foreldre.
 
Jeg har ansvar for å være avgrenset i mitt forhold til foreldrene, jeg kan gi av meg selv og har en frihet til å være personlig uten å være privat. Jeg har ansvar for å være profesjonell, og vet at min teorikunnskap sammen med min handling, som er praksis, gir meg kompetanse.
 
Jeg har frihet til å være menneske, til å gjøre feil. Friheten handler også om å være ærlig mot seg selv og våge å være uprofesjonell, å våge å erkjenne negative og irrasjonelle følelser. Jeg er et menneske på godt og vondt, jeg tolker og vurderer. En del av meg gjør dette uten hensyn til den rolle som jeg er satt til å forvalte.
 
Jeg mener at kun ved å erkjenne denne siden ved meg selv, kan jeg få distanse til den og ta frem min profesjonelle del. Den som handler om faget mitt, den som handler om at alle foreldre har like mye rett på respekt, forståelse og omsorg. Alle har like mye rett på å bli sett og hørt.  Det er ikke noe foreldrene skal fortjene, de skal ikke få respekt på grunn av, men like mye på tross av. Det er å være profesjonell. All kommunikasjon handler om holdninger og verdier.
 
Klienter eller brukere?
Hvilke holdninger har jeg til foreldrene? Ser jeg på dem som unnasluntrende og karrierehungrige mødre og fedre som overlater oppdragelsen av barna til barnehagen? Som skufler barna inn om morgenen, hiver på dem tøfler, og gjennom en eim av parfyme og etterbarberingsvann luftkysser barna på vei ut?
 
Som aldri klarer å ta med nok byttetøy og bleier, og som aldri møter opp på temakvelder, foreldremøter, samtaler og lignende? Som aldri skjønner "hva det går i"? Ser jeg på dem som utrolig "heldige" som har fått barnehageplass, og at de på sett og vis står i personlig takknemlighetsgjeld til meg?
 
Eller ser jeg på dem som min reelle arbeidsgiver, og at de betror det kjæreste de har, barnet sitt, til meg, i tillit til at jeg som fagperson og medmenneske kan gi barnet deres et best mulig pedagogisk tilbud i foreldrenes fravær? At de vil barnet sitt det aller beste.
 
Ser jeg på dem som klienter eller brukere?
 
Det er viktig å klargjøre hvem som har ansvar, plikter og rettigheter overfor barn.
Foreldrene har først og fremst en positiv rett, et mandat, til å avgjøre hva som er best for barnet sitt. Foreldremandatet går først og fremst ut på hvem som skal ta avgjørelser og ansvaret der barnet ikke kan ta det selv.
 
Staten har et mandat når det gjelder at barnet har det godt. Dette mandatet er først og fremst et ansvar og en plikt. Pedagogen, altså jeg, har et avledet mandat, jeg skal altså hjelpe foreldrene.
 
Fire områder skiller seg ut
Min erfaring har vist meg at det først og fremst er fire områder der foreldrene søker veiledning hos pedagogen:
 
Samspillproblemer mellom foreldre og barn. Det kan være at barnet ikke vil spise, sove og lignende.
 
Særtrekk ved barnet. Dette kan dreie seg om språkvansker, og usikkerhet i forhold til aldersadekvat utvikling.
 
Foreldrerollen. Noen foreldre trenger hjelp, støtte og veiledning på å se at det er den voksne som skal bestemme over tilværelsen for barnet, de trenger hjelp til å ta den makten som er nødvendig .
 
Mål og verdier i oppdragelsen. Hva er viktig i oppdragelsen, hvilke konsekvenser får det vi som oppdragere sier og gjør?
 
Denne kompleksiteten i utfordringene som pedagogen blir stilt overfor, setter krav til meg som førskolelærer. Etter min mening krever det først og fremst at jeg har evnen til empati. Jeg må ha vilje og evne til å sette meg inn i andre menneskers situasjon.
 
Jeg må også ha formelle kunnskaper som gjør at jeg kan analysere situasjonen, og være i stand til å skaffe meg ny kunnskap når forutsetningene forandrer seg. Jeg må være troverdig og kunne etablere tillit slik at foreldrene har tro på at jeg har barnets beste i fokus, samtidig som jeg anerkjenner foreldrenes rett og kompetanse.
 
Pedagogen må ha evnen til selvhevdelse. Jeg må våge å stå fram som en tydelig fagperson som kan tilby både veiledning og rådgivning.
 
Selvkontroll
Jeg må ha selvkontroll. I dette ligger at jeg er avgrenset i forhold til problemstillinger og utfordringer som dukker opp. Jeg kanaliserer ikke egne svakheter over på foreldrene, og forskyver ikke ansvar og " skyld" når det dukker opp situasjoner som krever meg både som fagperson men også som menneske.
 
Selvkontrollbegrepet gir også føringer for at jeg "siler" informasjon til foreldrene i forhold til hva jeg har kartlagt med hensyn til barnets utfordringer. I dette ligger også empatien min. Hvordan ville det vært å få mange problemstillinger i fanget om barnet mitt, som er ikke er en ting, eller et kasus, men et levende og elsket barn?
 
Det er ikke foreldrenes skyld at førskolelærere ikke har lønn eller status som fortjent.
 
Prososiale holdninger står for meg sentralt. I dette legger jeg et genuint ønske om å kunne være til glede og nytte for foreldrene uten å få noe igjen for det, i forhold til ros og opp-backing.
 
Humor og glede, mitt viktigste våpen. Klarer jeg å være blid og åpen, kan jeg klare å gjøre foreldrene trygge, med humor kan der skapes relasjoner til foreldrene som kan komme godt med i "motgangstider"!
 
Det er jeg som har ansvaret for å skape kommunikasjon som viser hvem vi i barnehagen er, hva vi er og hvem vi er det for. Det er denne kompetansen som kan hjelpe til med og gjøre meg i stand til å holde hodet kaldt og hjertet varmt, som gjør meg til en profesjonell yrkesutøver. Hvordan får disse begrepene betydning for meg i mitt daglige virke?
 
I formelle og planlagte samtaler med foreldrene står alle begrepene sentralt. Hva vil foreldrene vite? Jeg har gode erfaringer med å bruke spørsmålet:" hva skal denne samtalen inneholde for at den skal bli meningsfylt for deg?" Ved hjelp av dette spørsmålet kan foreldrene oppleve å bli tatt på alvor. Hva har du lyst å snakke om?
 
Hva formidler jeg?
Jeg som pedagog må være bevisst om at ikke alle ser verden slik jeg gjør det. Jeg tror at mennesker tolker verden i forhold til egne erfaringer. Dette får betydning for innholdet i samtalen. Det er nyttig å bruke samtalen med foreldrene til å opparbeide en god relasjon. Og kast ikke bort tiden med å snakke om byttetøy!
 
Hvordan formidler jeg utfordringer for barnet? Jeg har plikt på å forholde meg med ydmykhet og respekt overfor at barnet er det kjæreste foreldrene har. Jeg kan ikke dekke over min eventuelle bekymring, men jeg kan gjøre et utvalg.
 
Dette betyr ikke at jeg utsletter meg selv som fagperson, tvert imot. Jeg kan, ved å være villig til å lytte, hjelpe foreldrene til å se at de selv sitter på den beste kompetansen til å hjelpe barnet sitt. Hva er bra? Hva vil vi se mer av?
 
Denne måten å tenke på er sterkt inspirert av et redskap og handlingsprogram som heter LØFT (løsningsfokusert tilnærming) og som etter mitt syn er et flott verktøy i forhold til samarbeid med foreldre på alle plan.
 
Min erfaring har vist meg at garderoben, der barnet blir tatt imot om morgenen, er en svært viktig arena for et godt samarbeid med foreldrene. Vær blid, kommuniser med barnet og den som følger barnet.
 
Det er nyttig å lære seg små "knep" om samtaler i garderoben. Hva fortalte barnet meg dagen før? Vær interessert i barnets tilværelse også utenfor barnehagens arena.
 
Lær deg navn på søsken og nære familiemedlemmer. Det kan fortelle at du har evne og vilje til en ekte interesse for barnets ve og vel.
 
Det er viktig å være avgrenset i forhold til å ta opp sensible emner i garderoben, det er ikke en arena for "jeg er bekymret for barnet ditt". Det er også viktig å ha selvhevdelse nok til ikke å gi rom for at foreldrene tar opp emner i denne kategori. Det å ta medansvar for barnets personvern er sentralt.
 
Hvilke foreldre får oppmerksomhet, og hvem får det ikke? Som menneske differensierer og forskjellsbehandler jeg. Som pedagog kan jeg ikke ta meg denne friheten. Barn merker godt om mamma eller pappa får oppmerksomhet eller ikke. En forelder som jeg identifiserer meg med, som gir meg positiv oppmerksomhet, er det lettere for meg å gi tid og rom for positiv kommunikasjon.
 
Hva med pappaen som bare ser ned hver gang han kommer for å hente barnet. Hva får han?
 
Tauhetsplikten
Taushetsplikten. Den vi alle må skrive under på når vi ansettes i barnehagen. Hva betyr den i praksis? For meg betyr den at jeg ikke har lov til å snakke om eller diskutere "mine" barn med noen utenforstående.
 
Jeg har heller ikke lov til å fortelle, for eksempel på en foreldrefrokost, om hendelser som jeg i kraft av min rolle har fått kjennskap til, selv om den virker aldri så harmløs. Jeg har også en taushetsrett.
 
Noen mennesker er mer nysgjerrige enn andre. Det er lurt å innføre en praksis der det ikke gis opplysninger til verken foreldre eller andre utenforstående om barn eller voksne som av en eller annen grunn er borte fra barnehagen. Jeg benytter meg av retten til å beskytte både barn og voksne. 
 
Det er nyttig å innføre holdningsregler: Ikke snakk om foreldrene på avdelingen. Som arbeidskolleger og voksne har vi en tendens til å dra hverandre "ned". Dette kan gi en kultur på avdelingen der foreldrene er klienter og jeg og mine kollegaer er de som alltid vet best, kan alt, vet alt, og har løsningene for alle.
 
Dette kan også skape en mental avstand til foreldrene, og gjøre at vi ser på foreldrene som gruppe og ikke som enkeltindivider. Barn oppfatter det de voksne sier. Det som for voksne kan fortone seg som en harmløs bemerkning, kan være sårende for et barn å høre.
 
Ikke diskuter foreldrene eller fortell morsomheter om dem i utetiden når du snakker med andre voksne på andre avdelinger. Ja, det er fristende mange ganger, fordi jeg som pedagog møter motgang som skaper frustrasjoner i meg, og jeg får et akutt behov for støtte fra andre kollegaer. Sett heller av tid for kollegabasert veiledning for å søke råd i forhold til utfordringer i samarbeidet med foreldrene.
 
La heller ikke pauserommet være stedet der vi også tar pause fra alt som heter etikk. Det er lurt å gjøre til regel at dette ikke blir et forum for å ta opp foreldres væremåter, påkledning og lignende.
 
Før vi vet ordet av det skaper vi en holdning og kultur blant hverandre der foreldrene er" fritt vilt". Jeg vil hevde at dette gjør noe med hvordan vi ser på og handler overfor foreldrene i mer formelle sammenhenger.
 
Om å la seg bruke og misbruke
Også som pedagog får jeg lov å gjøre feil. Jeg kan gjøre feilvurderinger, jeg kan misforstå eller rett og slett tråkke skikkelig uti. Å gjøre feil er menneskelig. Ikke dekk over og fordel eller overfør skylden til andre. Gå til den forelderen det gjelder og forklar deg.
 
Be om unnskyldning. Det gjør meg ikke til en dårligere pedagog, tvert imot. Jeg viser meg som et helt menneske, som kan gjøre feil, men også er i stand til å gjøre noe med feilene. Denne måten å takle slike "glipp" på, kan gjøre at foreldrene ikke blir så redde for ikke å strekke til, for ikke å være gode nok.   Det er rom for å gjøre feil, ikke vite alt og ikke kunne alt.
 
Jeg skal ikke her ta for meg hvordan en skal takle og leve med foreldre i krise. Jeg vil likevel gjøre noen kommentarer i den forbindelse. Der er ulike grader av kriser, og vi mennesker er forskjellige, vi har ulik beredskap og ulike toleransegrenser.
 
I forhold til samarbeid med foreldre forekommer det at vi kommer i en lojalitetskonflikt. Jeg slites mellom foreldrene og deres problemer. En ikke ukjent situasjon er at mor og far flytter fra hverandre, og bruker barnehagen som buffersone fordi de ikke kommuniserer med hverandre. Jeg synes at dette er en vanskelig situasjon, fordi jeg skal ivareta alle parter på en anerkjennende måte. 
 
Jeg vet at en del av meg sliter med et identifikasjonsproblem i en slik situasjon. Hvem identifiserer jeg meg med? Jeg er ikke nøytral, det som skjer vekker følelser i meg, og det er det nødvendig å erkjenne. Jeg vil påstå at nøytralitet er lik likegyldighet, og kommer ingen til gode. 
 
Jeg er først og fremst til for barnet og må ta dets opplevelser på alvor. Jeg må også "se" mor og far, men jeg kan ikke la meg bruke som psykolog eller terapeut. I forholdet til mor og far har jeg erfart at det er viktig å være avgrenset. Våg å si at dette som du sier til meg nå, må du selv ta opp med den andre parten.
 
Jeg kan og vil ikke brukes som sendebud, mekler eller "klagemur". Det å være avgrenset handler også om å våge å stå i en konflikt, og se sin egen rolle. Våg å bli upopulær for en stund. 
 
Om å ta kontroll
Noen foreldre synes det er nærmest traumatisk å skilles fra barnet når det leveres i barnehagen. Vis forståelse for at det kan oppleves vanskelig.  Det er forskjell mellom å vise forståelse for og å støtte oppunder uro.
 
Vær tydelig, si hva du gjør, både for barnets skyld og forelderens. Hjelp mor eller far ved å være trygg, hold barnet og si at "nå går pappa". Gi rom for at mor eller far når som helst kan kontakte barnehagen og høre hvordan det går.   
 
Det å vise at jeg har kontroll i situasjonen kan gjøre både barnet og foreldrene tryggere. Si hva du gjør, ikke bare gjør det, tenk høyt! Tenk deg selv inn i situasjonen der det var godt at andre tok over kontrollen, og at det gjorde deg tryggere. Vis empati og selvkontroll.
 
Jeg blir hver dag utfordret og satt på prøve i forhold til mine holdninger og handlinger med foresatte og foreldre. Hvordan er virkelighetsbildet mitt, og anerkjenner jeg at andre har et annet bilde av virkeligheten og tolker verden på andre måter enn jeg gjør?
 
Noen foreldre har en overbevisning eller tro som setter spesielle forutsetninger for samarbeid med barnehagen. Eksempelvis har mennesker som er knyttet til Jehovas vitner en bestemt oppfatning i forhold til bursdagsfeiringer og markering av høytider. Hvor langt strekker foreldreretten seg? 
 
Jeg må aldri glemme å spørre meg selv om hva som er barnets beste, og som fagperson må jeg forholde meg til de lover som gjelder i Lov om barnehager, og de rammene og påleggene som ligger i Rammeplanen for barnehager.
 
Holdningene mine kommer til uttrykk i handlingene mine, enten de er bevisste eller ubevisste, enten jeg vil eller ei. Hvordan vi arbeider i den daglige kontakten med foreldre og foresatte sier noe om hva vårt syn på foreldrene er. Gjør vi dem til klienter eller brukere?