Gir syriske flyktningbarn en fremtid

Flyktningstrømmen fra Syria øker stadig. Uten utdanning vil de syriske barna ende opp som en tapt generasjon. I Jordan har mange skoler i løpet av kort tid fått antallet elever fordoblet.

– Ett tusen jordanske elever om morgenen. Ett tusen syriske elever om ettermiddagen, sier Jamil Kasabeh mens det knirker i døra på kontoret hans.

Kasabeh er rektor ved gutteskolen Abu Baker Sadeeq i Irbid, en by nord i Jordan, cirka 20 kilometer fra grensen til Syria. Det knirker ofte i døra til det gulmalte kontoret hans. Stadig kommer noen innom for å spørre om noe; elever, lærere og foreldre til barn som nettopp har begynt på skolen. Døra er alltid åpen.

– Jeg jobber dobbelt så mye som før. Dagene blir dobbelt så lange, nå som vi også har elever på ettermiddagen, forteller rektoren.

Flere av de ansatte på skolen jobber doble skift. Samtidig har rektoren sørget for ekstra lærere til skolen. De nye lærerne kommer inn om ettermiddagen for å undervise de syriske flyktningbarna.

– Vi har delt elevene inn i jordanske og syriske klasser, fordi de syriske barna har et veldig variert nivå. De har gått glipp av mye og har mye å hente inn. Vi har et litt annet undervisningsopplegg for dem, forklarer rektoren.

Skolen en trygg havn

Ekstra lærere, bøker og annet skolemateriell blir levert og finansiert av Unicef. Mens Redd Barna i Jordan har ansvaret på bakken for en landsomfattende «back-to-school campaign» – en kampanje for å få de syriske flyktningbarna tilbake til skolebenken.

– Jeg banker på døra og sier: «As-Salam-Aleikum, jeg er Ala'a fra Redd Barna i Jordan. Jeg vil gjerne snakke med dere om utdanning. Det er viktig, og vi kan hjelpe».

Ala'a Quran har gått fra dør til dør til mer enn fem hundre syriske flyktningfamilier. Mange av barna har vært lenge på flukt og har ikke gått på skole i ett eller to år.

– Noen av familiene er redde for å åpne døren, redde for fremmede. Og for mange er ikke utdanning førsteprioritet. De er mest opptatt av å komme seg i sikkerhet, skaffe seg husly og mat, sier Quran.

Quran forteller også at mange syriske familier nå er så fattige og utarmet at de sender barna sine ut for å jobbe i stedet for å la de gå på skole. Redd Barnas team i Irbid har likevel, i løpet av 3–4 måneder, lyktes i å overbevise foreldrene til mer enn 10.000 syriske barn om at det nettopp nå er viktigere enn noensinne å sende barna på skole.

– Det er viktig at barna får utdanning, slik at de er rustet til å reise hjem igjen og bidra til å gjenoppbygge landet sitt. Dessuten er skolen et trygt sted for barna å være etter at de har opplevd mye vondt og levd i kaos lenge, sier Ala'a Quran.

– Jeg tror det er fint for barna å komme seg ut av den trøstesløse stemningen som ofte preger familiene deres. De har alle vært gjennom mye, de har sett mye blod, bombing og skyting, og mange har mistet sine kjære. For barna blir skolen et sted der de også kan leke, synge og le, sier Sewar Sawalha, som også jobber for Redd Barna i Jordan.

Flyktet fra tortur og en by i grus

Mange foreldre begynner etter hvert å innse at konflikten kan komme til å vare lenge, og at barna deres vil være uten en fremtid hvis de ikke får muligheten til utdanning.

– Jeg syns det er viktig at alle barna mine får utdanning. Spesielt jentene, sier Um Abdalla.

Um Abdalla er mor til fem; to gutter og tre jenter. Stemmen er klar og tydelig gjennom det svarte sløret som dekker ansiktet, hodet og hele kroppen. Bare øynene er synlige.

– Utdanning er som et våpen for dem. De må gå på skole så de kan få seg jobb, bli selvstendige og ta kontroll over sin egen fremtid, enten det blir i Jordan, et annet land eller tilbake i Syria, sier hun.

Mannen sitter en meter unna på gulvet i stua, i den umøblerte leiligheten familien leier sammen med tre andre familier. Tjuefem slektninger bor sammen på fire rom og kjøkken. Det er litt over ett år siden de flyktet over grensen til Jordan fra byen Deraa – en av de byene som er hardest rammet av krigen i Syria.

– Først flyktet jeg alene, etter å ha vært i fengsel i seks måneder og blitt torturert. Etter hvert innså jeg at ting bare ble verre og verre i Deraa, og at konflikten ikke kom til ende med det første. Jeg skjønte at vi ikke lenger hadde en fremtid der. Derfor reiste jeg tilbake og tok med meg hele familien hit, forklarer Abu Abdalla.

Familien Abdalla er en av de mange tusen syriske flyktningfamiliene som har fått besøk av Redd Barna med deres tilbud om å hjelpe barna tilbake til skolebenken. Og utdanningsmyndighetene har ryddet plass og sørget for at de lokale skolene er i stand til å ta imot så mange elever.

Har fått en skolekamerat

Abu Abdalla gikk selv bare ett år på skole før han som barn begynte å jobbe i en av familiens restauranter. Familien eide tre restauranter i Deraa. Alle restaurantene deres er nå bombet i stykker. Familiens livsgrunnlag er jevnet med jorden.

– Jeg skjønner nå at utdanning er nøkkelen til mine barns fremtid. Jeg vil at de skal få mer utdanning enn meg. Jeg vil at de skal gå mange år på skolen og lære så mye som mulig. Skolen bidrar også til at barna har det bedre og kan føle en viss normalitet i denne vanskelige situasjonen, sier Abdalla.

To av døtrene har allerede dratt på skolen i en liten minibuss, mens den eldste gutten, Haddi (7), pakker skolesekken. 

– I begynnelsen var han redd for å gå på en ny skole her i Jordan. Han ville bare tilbake til skolen han gikk på i Syria. Han savnet vennene sine der, og han var redd for å gå ut av denne leiligheten. Men nå, etter et par måneder, gleder han seg til å gå på skolen, forteller familiefaren.

Lille Haddi smiler forsiktig.

– Jeg har fått en ny venn på skolen. Han heter Omar, og vi leker gjemsel sammen.

Skole i flyktningleirene

Majoriteten av de mer enn 550.000 syriske flyktningene i Jordan er innlosjert i byene og lokalsamfunnene, slik som familien Abdalla. Samtidig har mer enn 130.000 søkt tilflukt i flyktningleiren Zataari, som ligger tett på grensen til Syria, cirka en times kjøring fra hovedstaden Amman.

– Vi regner utdanningstiltak som nødhjelp, på linje med å sørge for vann, mat, medisiner og husly. Det er «first line emergency», sier Dean Brooks, som er utdanningsekspert i Flyktninghjelpen.

Zaatari er nå er verdens nest største flyktningleir, med kilometer på kilometer med hvite telt og gråbrun sand, og et innbyggertall på størrelse med Stavanger. Flyktninghjelpen samarbeider tett med andre organisasjoner som Unicef, UNHCR, Redd Barna og jordanske myndigheter for at så mange som mulig av barna i flyktningleiren skal få muligheten til skolegang.

– Skolen møter barnas kognitive og psykososiale behov, og den bidrar til at barna kommer tilbake til rutiner og normalitet i en ellers kaotisk hverdag. Det er også viktig å understreke at utdanning er en menneskerett, sier han.

Brooks understreker videre at utdanning ikke bare er en menneskerett i seg selv. Det er også helt avgjørende å lære å lese og skrive for å vite om og kreve andre rettigheter.

– I en nødhjelpssituasjon er utdanning i tillegg ekstremt viktig for å kunne ta imot livsviktige beskjeder, om for eksempel smittsomme sykdommer, vaksiner, hygiene, matutdeling eller sikkerhetsinformasjon.

Mens Redd Barna går fra telt til telt for å snakke med foreldrene om å sende barna til de provisoriske skolene som er bygget i leiren, har Flyktninghjelpen blant annet bidratt til å opprette ungdomssentre i leiren der de unge kan få yrkesopplæring. 

– Dette bidrar til at ungdommene blir bedre i stand til å delta aktivt og ta på seg ulike arbeidsoppgaver i leiren, i stedet for å surre hvileløst omkring. Og det gir dem håp om at de en dag kan bidra til å gjenoppbygge Syria, sier Brooks videre.

Frykter en tapt generasjon

I Syria er nå én av fem skoler skadet, ødelagt eller benyttes som husvære, ifølge Unicef. Det vil si at mer enn 4000 skoler ikke brukes til det de egentlig skulle brukes til – nemlig undervisning. 

– Det er stor grunn til bekymring over at så mange syriske barn og unge har gått uten skolegang over altfor lang tid. For dem som allerede har gått glipp av skolegang i ett, to eller tre år, øker risikoen hver eneste dag for at de aldri vil komme seg tilbake på skolebenken, sier Dean Brook.

Ifølge Unicef er det nå 2,3 millioner barn inne i Syria som mangler skoletilbud. Blant de syriske flyktningene i naboland går sju av ti barn i skolealder glipp av skolegang.

– Ja, vi frykter at dagens syriske barn ender som en tapt generasjon, slik som for eksempel i Somalia. Både i og utenfor Syria er det enorme behov for utdanningstiltak. Derfor har vi skoleprogrammer og ungdomsprogrammer i flere av Syrias naboland, som Jordan, Irak og Libanon. Og vi glade for at det er flere aktører og organisasjoner på banen, med det samme målet – å sørge for at Syrias barn har en fremtid, sier Dean Brook.

De stilleste elevene

Abdalla junior har kommet seg til ettermiddagsskiftet på skolen i Irbid. Han setter den blå sekken forsiktig ved siden av pulten og setter seg på stolen. Alle elevene i klasserommet sitter stille på plassene sine. Ingen roper, bråker eller finner på sprell.

– De syriske elevene er mer stille og forsiktige enn de jordanske elevene, sier læreren.

Han forteller at det kan være utfordrende å undervise barn som ikke har vært på skolen på lenge, barn som har mange traumer i skolesekken. Mange er triste og fortsatt redde.

– Det er spesielt én gutt som blir redd hver gang han hører høye lyder. Han er redd for bomber, sier læreren.

Læreren sier også at det er vanskelig å undervise barn på så mange ulike nivåer.

– Jeg gjør mitt beste for å være nær og omsorgsfull, slik at alle elevene skal føle seg vel. Og så prøver jeg å se alle elevene og deres behov, både de som trenger trøst og de som trenger mye hjelp til å hente seg inn faglig.

Gjestfrihet

Norge har lovet å ta i mot tusen flyktninger fra Syria. Abu Baker Sadeeq gutteskole i Irbid har allerede tatt imot det samme antallet. Tusen syriske elever.

Jordan totalt har tatt imot over en halv millioner syriske flyktninger, i tillegg til en halv million irakiske flyktninger, over to millioner palestinske flyktninger og et stort antall flyktninger fra Libanon.

– Det er klart at vi begynner å føle at alle flyktningene belaster systemet og det jordanske samfunnet. Men det er en menneskelig plikt. De er i en vanskelig situasjon, og det føles naturlig å prøve å hjelpe dem så mye som vi kan, enten det er å dele ut brød, åpne våre hjem eller dele våre skoler, lærere og skolebøker. Vi jordanere vi har alltid gjort det, det er sånn vi er, sier Sewar Sawalha.

Rektoren på gutteskolen er enig. Han føler et personlig ansvar.

– Jeg gjør mitt beste for at alle elevene på min skole skal føle seg hjemme, at de syriske elevene skal føle at Jordan er deres hjem. Alle ansatte på skolen respekterer barnas behov, og de syriske barna blir behandlet likt de jordanske, for alle barn har rett til utdanning uansett livssituasjon, avslutter Jamili Kasabeh.