Utfordrende innspill i skoledebatten

 
Udfordringer for skolen
Av Niels Egelund
190 sider
Kroghs Forlag
 
Professor Niels Egelund ved Danmarks Pædagogiske Universitet er i sitt hjemland karakterisert som en rikssynser. Han uttaler seg med stor selvsikkerhet om de fleste spørsmål i tilknytning til utdanning.
 
I boka "Udfordringer for skolen" kikker han inn i glasskula der han ser etter de utviklingstrekk som kan fortelle noe om hvilken retning skolen utvikler seg de kommende årene.
 
Ett av de forhold i dansk skole som Egelund ser på med bekymring, er at danske folkeskoleelever er svært urolige i timene. Danskene ligger her på fjerde siste plass i en PISA-undersøkelse. Han mener grunnen er at danske lærere er redde for å vise autoritet og sette grenser. Barna tar med seg den frie "selvforvaltningspædagogik" i daginstitusjonene inn i skolen. Om feilen ligger hos skolen eller hos daginstitusjonene, gir han ikke klare svar på. Men han antyder at man må gi på båten en del romantiske forstillinger om enhetsskolen - røttene går helt tilbake til Grundtvig.
 
Egelund uttrykker også bekymring for andre danske resultater man kan lese ut av PISA-undersøkelsene. I lesing ligger Danmark omkring midt på treet, mens matematikkprestasjonene er litt over gjennomsnittet. Naturfagresultatene er å finne i den nederste tredelen av listen. Ut fra ressursinnsatsen skulle en vente en bedre plassering. (Har vi i Norge hørt tilsvarende?)
 
Og grunnen til disse svake skårene? Egelund mener at danske lærere ikke er flinke nok til å differensiere, og videre: "Danmark har samlet alle elever i en enhedsskole, forsynet med enhedslærere, det første av ideologiske grunde, især som udtryk for en socialdemokratisk skolepolitik, støttet godt op af det radikale venstre, det andre på grund af en tradisjon, støttet godt opp af en lærerforening og af en lang række seminarier".
 
Dermed vet vi hvor professoren står politisk. Etter Egelunds mening er det derfor behov for en revolusjon, både i skolen og i daginstitusjonene. Hva den skal gå ut på, gir han noen anvisninger på i boka.
 
Professoren mener at godt utdannede lærere gir godt læringsresultat. Han refererer til forskningsresultater som viser at lærere med de beste kvalifikasjonene i dansk, også greier å få elever med den beste leseferdighet. For å hindre uønsket atferd i klasserommet presenterer Egelund en metodikk som mange lærere kan dra nytte av - for uro i klassen er også et påtrengende problem også i vårt land.
 
Lærere opplever at uheldige forhold i folkeskolen også smitter over i gymnaset. Danske gymnaselever mener at lærerne ikke kan forlange at de utviser nysgjerrighet overfor det faglige eller engasjerer seg i undervisningen. Lærerne kan forlange at elevene gjør en innsats på de områder der det er strengt nødvendig, men heller ikke mer. Elevene utvikler en klassisk lønnsarbeiderbevissthet.
 
Egelund støtter seg på uttalelser fra flere hold når han beskriver at elevene er preget av F-rollen, også i skolen - F-en står for fritid, frirom, (kamerat) fellesskap og forbruk. Elevene må oppdras til at F-rollen legges igjen hjemme når de går til skolen, og de må få inn under huden at skolen er et sted der de skal arbeide. I en dansk rapport om undervisningsdifferensiering heter det at læreren er hovedkraften bak elevenes mulighet til å bli hovedpersoner i deres egen læreprosess.
 
Også i Danmark uttrykkes det bekymring for den svake interessen for naturfagene. Egelund ser også på hvordan et fags betydning uttrykkes. Det er gjennom timetallet i løpet av skoleåret, gjennom totalt antall timer i hele skoleløpet og gjennom de konkrete krav, som arbeidsbyrde, skriftlige oppgaver og avgangsprøve.
 
Men mange timer til faget er ikke tilstrekkelig. Forfatteren mener at for naturfagenes vedkommende (i Danmark er også teknikk inkludert) er lærerkompetansen sentral, og særlig på de laveste klassetrinnene er den dårlig. "At man i et øvrigt civiliseret land accepterer at lærere underviser i noget, de ikke er linjefaguddannede eller på anden måde er kvalificerede til, er et under", skriver Egelund.
 
I PISA-undersøkelsen er det også påfallende at de femtenåringene som så seg selv som lærere som trettiåringer, hadde under middels resultater i realfagene.
 
Forfatteren legger stor vekt på at det som foregår i skolen, skal dokumenteres og evalueres, det er ingen vei utenom. Det kan derfor synes rart at det er blitt "gagns mennesker" av de fleste av dem som har gjennomgått folkeskolen både i Danmark og Norge uten å bli veid og målt i den grad mange utdanningsaktører i dag ønsker.
 
Selv om Egelund skriver om danske skoleforhold, har mange av problemstillingene stor relevans også for norsk skole. Som nevnt signaliserer Egelund ideologisk ståsted. Derfor vil hans bok både ergre og behage - men den som er interessert i utdanning, kan vanskelig stille seg likegyldig til hans synspunkter.