Med Kongo i hjertet

Elevene hadde lært seg én kongolesisk sang på forhånd. Men de regnet med at i løpet av de neste to timene ville de lære mer. Jevnaldrende elever ved fire andre skoler i Skien, fikk også besøk av sanggruppen samme uke.

Bakgrunnen for sammenkomsten er skoleprosjektet "Skoler i samarbeid" (SIS), en underorganisasjon til stiftelsen "La Afrika leve". Stiftelsen ble dannet i 1996, i håp om at konfliktene i republikken Kongo Brazzaville ikke ville føre til borgerkrig. Men i 1997 brøt borgerkrigen ut og bidro til store ødeleggelser i landet, både materielt og menneskelig.

Siden da har ildsjelene i "La Afrika leve!" jobbet utrettelig med å rette søkelyset mot nettopp Kongo og Afrika. Blant annet tok de initiativet til å dra i gang et skoleprosjekt i 1998, og resultatet ble "Skoler i samarbeid"  (SIS.)

Den siste uken i september arrangerte "Skoler i samarbeid" sammen med byens skoleadministrasjon, kulturetat, handelsstand og kirkelige organisasjoner "Afrikansk uke" i Skien, hvor blant annet kurs med sanggruppen Kimia stod på programmet.

-- Kjempegøy! Råkult! Skrytordene haglet fra elevene etter halvgått kurs med danseglade kongolesere som spilte trommer. Elevene skulle ut og trekke frisk luft -- men "strekke-på-beina-behovet" var ikke det som meldte seg først. Det tok riktignok litt tid for de norske kroppene å mykne opp såpass at de svingte seg naturlig, uten å smugkikke på hvordan nabokroppen svingte seg. Men da trøya ble varm, ble det stadig mer liv i elevenes bevegelser.

Men det gjorde godt med den lille pausa, lell. Og det er akkurat dèt som er en av de største ulikhetene mellom norske og kongolesiske barn, i følge gjestene fra den afrikanske skoleadministrasjonen: En kongolesisk elev kan sitte to-tre timer i solsteiken og lytte til lærerens undervisning.

Men det finnes mange eksempler på at også norske unger engasjerer seg. Det kom tydelig fram nettopp i pausen. I stedet for å gå ut, prøvde flere de ekte tam-tam-trommer fløyet direkte fra Kongo.

Anette Tollefsen (10 år) og Tara Atehirani (11 år) var blant dem som fikk prøve seg på trommene. Og det var ikke så lett å få god lyd i tromma som man kanskje skulle tro. Men etter kyndig veiledning fra Eliane Binongo og Emma Kemediba fra Kimia, gikk det bedre.

-- Det er moro, fortalte Anette og Tara, og siktet både til selve trommingen, men også til konserten som skulle avholdes i idrettshallen ved siden av skolen dagen etter.

-- Det er første gang vi skal være med på en konsert og jeg tror det  blir masse folk! sa Anette med øyne som gløder av iver.

På konserten skulle Kimia opptre, men også elever fra barneskolen på Moflata. Noen, som Tara og Anette, synger i skolekoret Kor Libri, og skulle synge både sammen med Kimia og alene.

De to jentene har jobbet med Kongo på skolen i mange år allerede, og de fortalte at de har hatt det ganske morsomt med prosjektet: -- Det har vært gøy å tjene penger for å kjøpe gaver til dem på skolen "vår" i Kongo. Også har vi sendt elevene der nede kulepenner.

Og at gavene har kommet frem, vet jentene. Det har de nemlig sett bilder av. Nettopp det å følge gaven helt frem og se at den kommer dit den skal, er viktig i dette prosjektet. Dette bidrar også til følelsen av nærhet som er så vesentlig i prosjektet "Samarbeid i skolen".

Koordinator Elna Bjørge fortalte at de sender gavebrev med gavene. Dette må de kongolesiske rektorene underskrive, og med det forplikter de seg til å behandle gavene på best mulig måte. Grunnen til brevet er et ønske om å ha oversikt over hva som er gitt og hvem som har mottatt gavene.

Man skulle kanskje tro at nærheten var vanskelig å ivareta når avstanden er så pass stor som den er mellom Moflata i Skien og Mpaire skole på Gamboma i Kongo. Men takket være gjensidige gaver og brev, studiebesøk både til Kongo og Norge, den direkte kontakten mellom elev og elev, opplever elevene det fjerne landet som nært. Og om det vitnet Thomas Nicolaisen, femteklassing ved Moflata barneskole i Skien, under Kimias kurs i skolens musikkrom:

-- Det er jo litt rart å jobbe med et land som er så langt borte, men det gjør egentlig ingenting, heller. Kongo er et land vi hjelper, men det er et land vi kan bli kjent med også. Vi kan sende gaver til dem, og brev og sånn. Jeg har skrevet til en gutt som er ett år større enn meg. Jeg skreiv på engelsk, to sider! Men jeg har ikke fått noe svar ennå.

-- De har det jo ikke så særlig bra der nede for tida, da. Det har i hvert fall læreren vår fortalt. De har hatt ganske mye krig og sånn. Så nå skal vi samle inn penger og sende dem noen ting. Jeg vet ikke helt hvordan det skal skje ennå, men vi skal gjøre det.

Mens vi pratet tok Kimia plass i front igjen. Trommerytmene tok fatt i både dem og oss. Og det merket også Thomas:

-- Nei, nå blei 're fart på'ri frammi der! utbrøt han fornøyd på ekte Skien-mål, og begynte spontant å danse kongolesisk.