Lærerutdanning

Er vi kompetente nok? Vi er ikke så sikre på det, skriver forfatterne og etterlyser mye mer praksis.
Er vi kompetente nok? Vi er ikke så sikre på det, skriver forfatterne og etterlyser mye mer praksis.

Vi kan for lite om det som virkelig teller

Debatt: Vi kan ingenting om skolevegring, men vi kan gi deg en grundig innføring i mayaindianernes tallsystem. Dette skremmer oss.

Publisert

Vi har nå fullført tre år i lærerutdanningen. På denne tiden har vi alle skrevet en håndfull fagtekster, og vi har god kunnskap om det ene og det andre. Spør oss om forskjellen på behavioristisk og sosiokulturell læringsteori, og vi gir deg et godt svar. Spør oss om hvordan referere til Apa 7 på riktig måte, og vi viser deg det gjerne. Spør oss om hvordan regne ut integraler eller regne om fra mayaindianernes tallsystem til det babylonske tallsystemet, og vi gir deg en grundig innføring.

Vi kan derimot ikke svare deg når det gjelder hvordan håndtere en elev med skolevegring. Eller hvordan tilrettelegge for en elev med Aspergers, ADHD eller angst. Vi kan heller ikke svare deg på hvordan best mulig gjennomføre et foreldremøte, med mindre de fem punktene vi lærte i tredje året er nok. Vi mener at alt dette skyldes at dagens lærerutdanning er problematisk og mangelfull.

Lite praksis

Et problem er praksisordningen. Som fremtidige lærere har vi bemerkelsesverdig lite praksis i forhold til andre utdanninger, som eksempelvis vernepleierutdanningen. I løpet av en femårig lærerutdanning har vi rundt 862 timer praksis, mens en vernepleierstudent har omtrent 1125 timer praksis over tre år.

Om under to år står vi i et klasserom med ansvar for opp til tretti elever. Vi har aldri deltatt på et foreldremøte eller holdt en elevsamtale. Vi har aldri opplevd hva vi skal gjøre dersom en elev trenger hjelp fra eksterne samarbeidspartnere. Derimot har vi lært teorien vi kan vente oss i læreryrket. Problemet er at det vi har lært, sjelden stemmer overens med hvordan det faktisk fungerer i praksis.

En ting er å kunne memorere en liste over hvordan et foreldremøte bør se ut, noe annet er å faktisk få observere og delta på et realistisk foreldremøte. Våre over 800 timer praksis er for lite praksisnære til at vi får erfaringene vi trenger.

Vurderingsformer

Et annet problem er utdanningens vurderingsformer. Forfatterne av denne kronikken dekker hele karakterskalaen. I tre år har vi kun hatt eksamener der det teoretiske pensumet har stått i fokus, der vi gjennom intens pugging har gulpet opp mest mulig kunnskap på kortest mulig tid. Er vi heldige, får vi kanskje ett litt beskjedent spørsmål på slutten om hvordan vi kan lære bort faget til elevene, og endelig får vi vist en brøkdel av vår undervisningskompetanse. Vi har hørt at vi blir vurdert i praksis, men hva blir egentlig vurdert?

Vi har erfart at så lenge vi ikke er helt udregelige, møter opp til hver undervisning og smiler til alle vi ser, er dette mer enn godt nok for å bestå praksis. Vi syns det er skremmende at praksis, det desidert viktigste i lærerutdanningen, er det fremtidig arbeidsgiver får minst innsyn i. Det vi har erfart er at hvem som helst kan bli lærere og undervise fremtidens elever, så lenge man pugger seg til gode karakterer og klarer å oppføre seg de få ukene vi er ute i et klasserom.

Fagenes oppbygging

Er tredje problem er fagenes oppbygging. Ved studiestart får vi velge to fag på 60 studiepoeng, og senere ett fag på 30 studiepoeng. Sistnevnte er i seg selv ikke et problem, problemet er derimot hvordan lærerutdanningen prioriterer fagets innhold. Istedenfor at vi får litt kunnskap om alt som trengs for å undervise i faget, får vi dybdekunnskap i noen få temaer.

Vi kan for eksempel alt som skjedde i USA for 250 år siden, men det som skjedde i Europa under 2. verdenskrig for 80 år siden, kan vi svært lite om. Det vil si at det elevene faktisk viser litt interesse for, er det vi som fremtidige lærere kan fortelle minst om. Dette gjør at vi, i tillegg til å ha lite praktisk erfaring med foreldremøter, elevsamtaler og tilrettelegging for elever med ulike behov, om to år vil stå i et klasserom med for lite fagkunnskap. Vi synes elevene fortjener bedre enn dette.

Disse tre problemene skyldes i stor grad politikken. I 2017 kom regjeringen med kravet om femårig utdanning for alle lærerstudenter. Målet var en større fagfordypning, bedre praksis og en større sammenheng mellom disse. Tre år senere viser studiebarometeret at lærerstudentene er de minst fornøyde studentene i hele landet, ifølge Utdanningsnytt.no 29.1.2020. Vi har fått mye kunnskap, men det hjelper ikke hvis vi ikke får testet ut hvordan vi bruker denne kunnskapen i praksis. Og trenger vi all den kunnskapen vi besitter?

Trenger vi som ungdomsskolelærere å ha fordypning i trigonometri, amerikanske presidenter og avansert setningsanalyse?

Trenger vi som ungdomsskolelærere å ha fordypning i trigonometri, amerikanske presidenter og avansert setningsanalyse? Kunne ikke heller regjeringen brukt midlene på å få de fire årene mer praksisnære? I stedet for å legge til enda et år med en for lite praksisnær lærerutdanning. Alt vi vil, er å bli verdens beste lærere og forbilder for fremtidenes elever, men slik ting er i dag, blir dette vanskelig.

Om under to år har vi ansvaret for en skoleklasse. Grunnlaget vårt er kompetansen fra altfor lite praksis, skriving av mange ulike fagtekster, oppgulp av informasjon på muntlig eksamen og altfor lite kunnskap i enkelte fag. Er det oss dere ønsker å ha som kontaktlærere for barna deres? Er vi kompetente nok? Vi er ikke så sikre på det. Vi har lært mye i løpet av disse tre årene, men det er ingen tvil om at vi kan for lite om det som virkelig teller.

Powered by Labrador CMS