Skriving er mer enn rettskriving og grammatikk

Skriving er et verktøy vi mennesker bruker for å formidle tanker, ideer og følelser med andre mennesker. Å bruke kunstig intelligens kan virke fristende, men vi mister noe unikt menneskelig i prosessen, skriveintuisjon og utveksling av mening.

Å bli god til å skrive er en livslang prosess. Det betyr at vi må øve til man blir gul og blå. Du blir på en annen side ikke en god skriver hvis «morra di» gjør leksene for deg. Det samme er sant hvis du overlater skrivingen til kunstig intelligens.

Du øver ikke bare på rettskriving, setningsoppbygging og tegnsetting når du skriver, men du tilegner deg hva jeg vil beskrive som skriveintuisjon.

Å lære å skrive er i essensen å lære seg å tenke på en mer konkret og materiell måte. Ved å få dine egne tanker ned på papir eller skjerm, kan andre få tilgang på det du tenker. Deling av dine tanker er hva som gjør det du skriver relevant for andre.

Dine tanker er det som er relevant for andre mennesker, og det er andres tanker vi ønsker å få tilgang på når vi leser andres tekster. Vi leser fordi vi har interesse for andre menneskers intensjoner. Vi er interessert i å fange opp andre menneskers intensjoner gjennom å lese det de skriver. Vi leser ikke for å lese en intensjonsløs vegg av tegn skrevet av en maskin.

Å skrive er å tydeliggjøre og materialisere din egen tenkeverden overfor andre mennesker. Gevinsten med å skrive selv er derfor stor. Ikke bare hjelper skriving for å fokusere dine egne tanker, men det tillater andre å få innsikt og kommentere dem.

Hva er skriveintuisjon?

Men hva jeg legger jeg i dette med skriveintuisjon? Jo, skriveintuisjon er de kulturelle lærdommene vi tilegner oss ved å lese og skrive. Tekster, og spesielt skriftlige tekster, er veldig komplekse fenomener som inkluderer mer enn tegna vi setter sammen for å lage en tekst.

På konkret plan handler skriving om å mestre rettskriving, tegnsetting og grammatikk. Ikke minst handler det om å skrive på en måte som gjør at setninger henger sammen, og at vi strukturerer teksten som er fordelaktig for meningsfellesskapet vi er en del av.

Det handler også om å lære hva vi gjør når vi skriver, som for eksempel å forklare, beskrive og argumentere. Det får vi kun iboende forståelse av ved å forklare, beskrive og argumentere for noe i en tekst vi skriver selv.

Målet er at det konkrete vi øver på, skal bli en selvfølgelighet som går relativt automatisk, slik at vi kan fokusere mer på de abstrakte aspektene ved å skrive. På et mer abstrakt og derfor intuitivt plan, handler skriving om konteksten vi opptrer i når vi skriver. Tekster oppstår ikke i et vakuum, men blir skrevet i både en kulturell og en situasjonell kontekst som gir den teksten mening.

En spesifikk situasjonell kontekst er hvis noen har dødd. Noen har dødd og vi må svare på den hendelsen på en passende måte. Vi skriver gjerne en kondolanse for å svare på en slik hendelse. Vi skriver kondolanser for å vise empati overfor venner eller kjente som har mistet noen som var dem nær, eller for å ikke virke helt psycho.

I det samme tilfellet har vi også en kulturell kontekst. I for eksempel religiøse og sekulære miljøer kan det være ulike normer for kondolanser. Det kan også være forskjellig fra nasjon til nasjon.

Å skrive tekster handler derfor om å mestre tekstnormer, og sosialisere seg inn i tekstkulturer der disse tekstnormene opptrer. Det er stor forskjell mellom å skrive et essay eller kåseri når vi går på skolen, eller når vi skriver en bursdagshilsen eller kondolanse til venner og bekjente.

Ulike kulturer = ulike tekstnormer

Skolen og venneflokken konstituerer to forskjellige tekstkulturer med hver sine egne tekstnormer. Ulike domener i samfunnet har som sagt sine egne skriftkulturer. Tekstkulturen i organisasjoner er ikke nødvendigis den samme som i tekstkulturer innenfor næringslivet.

Å bli en god skriver betyr å bli god til å forstå samfunnet vi lever i. Det må vi øve på. Den øvelsen forsvinner hvis vi får kunstig intelligens til å skrive for oss.

Jeg skal heller ikke legge skjul på at å overlate skriving til kunstig intelligens også gjør oss dårligere utstyrt til å mestre rettskriving, grammatikk og tegnsetting. Det er på en annen side mer problematisk hvis vi ikke mestrer det kulturelle aspektet ved å skrive. For da forstår vi samfunnet vi lever i dårligere.

Forstår vi ikke samfunnet vi lever i, blir vi også dårligere til å formidle våre indre tanker til andre. Det gjør at samfunnet får mindre kontaktflater for å utveksle mening på en genuin måte. Det kan føre til splittelse innad i samfunnet.

Jeg mener at spesielt elever bør mestre både de konkrete og abstrakte aspektene ved skriving før vi introduserer dem for kunstig intelligens. Det kan fort bli fristende å få kunstig intelligens til å gjøre jobben for oss, men bør vi egentlig overlate tenkning og utveksling med andre mennesker til kunstig intelligens?

Vi bør være varsomme med måten vi introduserer kunstig intelligens på i skolen. Det er ingen god ide å rushe noe som bør være et langtidsprosjekt, barn og ungdoms vei til å bli gode skrivere. Vi må tenke over hvordan kunstig intelligens kan påvirke den prosessen.

Vi bør ikke innføre kunstig intelligens i skolen før vi har lagd en faglig forankret plan for hvordan vi skal implementere kunstig intelligens på en fornuftig måte. Å hoppe ned i innsjøen før vi har sjekket hvor dypt vannet går, er en forferdelig dårlig ide.

Professor: – De flinke studentene blir bedre med KI

– Uten et felles KI-regelverk blir det svært urettferdig for elevene