Hvor er kunnskapen bak lærerløftet?

Fører kunnskapspartiet Høyre en kunnskapsbasert kunnskapspolitikk? Eller har de ført oss bak lyset? Er det kanskje bare ideologi som styrer kunnskapspolitikken allikevel?

Studien som ble presentert på forskning.no og omtalt i Aftenposten samme dag, er ikke den eneste som ikke klarer å finne sammenheng mellom læreres fagkompetanse og elevenes resultater. Allikevel har det viktigste i Høyres kunnskapspolitikk vært å satse på læreren – i form av lengre utdanning, nye kompetansekrav og nye karakterkrav. Nå skal saken opp i Stortinget igjen, og jeg håper politikerne snur når det gjelder lovendringens tilbakevirkende kraft.

Den 26 august i år ble Torbjørn Røe Isaksen utfordret av lærer Ingunn Sollie på NRKs valgsending fra Trondheim. Hun lurte på hvordan han kunne vite bedre om pedagogtetthet i skolen enn en hel profesjon. Isaksens noe unnvikende svar er at det må være opp til kommunene å bestemme pedagogtetthet. Han fulgte opp med sine tre K-er. Skolen trenger ikke flere lærere, de trenger lærere med Kunnskap, Kompetanse og Kvalitet. Kunnskapsministeren var tydelig på at høyere lærertetthet ikke har prioritet, fordi at det er ingenting som tilsier at det vil gi bedre læring for elevene. Vi skal ikke gjøre noe vi ikke vet virker. Mantraet som ble stående ble «bedre lærere, ikke flere».
Noen dager i forveien hadde jeg utfordret ham på akkurat det på Twitter.

Utgangspunktet mitt var den etter hvert kjente metaanalysen av forskeren John Hattie. Bakerst i boka «Visible Learning», finnes en lett tilgjengelige rangeringsliste som viser effektstørrelsen av ulike faktorers påvirkning på elevers læring. Jeg lurte på hvordan kunnskapsministeren kunne bruke Hattie til å si at klassestørrelse ikke har betydning for elevenes læring (effektstørrelse 0.21), samtidig som han kjørte på med etterutdanning, lengre lærerutdanning og nye karakter- og kompetansekrav (Teacher education har effektstørrelse 0.12, teacher subject matter knowledge har effektstørrelse 0,09) Han svarte at de hadde godt belegg for at faglig fordypning virker, og ville gjerne sende meg lenker på e-post.

E-posten kom to uker etter valget. En av kunnskapsministerens rådgivere listet opp flere studier, som var ment å validere sammenhengen mellom faglig fordypning hos læreren og elevenes læring på en vitenskapelig måte. Det vises til 3 andre studier, i tillegg til Hatties – som jeg ærlig talt lurer på hvorfor var med. En dansk studie gjort for det norske kunnskapsdepartement finner at lærerens relasjon til elevene, og hvordan læreren evner å planlegge for elevenes læring, har stor betydning for resultatene. Også lærerens fagkunnskap har noe å si, men de viser klart størst effekt fra 0 til ca. 30 studiepoeng. Den positive effekten avtar etter det.

En norsk studie finner at på skoler der mange av lærerne har universitetsutdanning, er de faglige prestasjonene i matematikk bedre enn på andre skoler, og effekten av hovedfag (lektor) er størst. Lignende resultater finner de for nasjonale prøver i lesing, mens det ikke er noen statistisk sammenheng for eksamen i norsk. De finner ingen sammenheng mellom lærernes utdanningsnivå og elevenes engelskkunnskaper. Noe lignende finnes i en amerikansk studie.

I tillegg så presiserer man i rapportene for disse enkeltstudiene at sammenhengene kan skyldes andre årsaker enn lærerens kompetanse. Man antar at det finnes en sammenheng, men den er vanskelig å måle. Hvis det ikke vil gi seg utslag i økt læring for elevene, hvorfor ønsker da kunnskapsministeren å ta regninga for at alle lærere i ungdomsskolen nå skal ha 60 studiepoeng i basisfagene de underviser i? Og hvis økt faglig kompetanse kun har noe å si for matematikk, hvorfor da sette nye krav til norsk- og engelsklærerne?

I tillegg undrer jeg meg over hvordan denne forskningen skiller seg fra forskningen rundt klassestørrelse. Også her er det lett å anta at det finnes en sammenheng, i og med at vilkårene for å danne gode relasjoner, kunne gi tydelige tilbakemeldinger og tilpasse undervisningen, vil være bedre i mindre klasser. Også her finnes kun få enkeltstudier som viser denne sammenhengen.

Hevder kunnskapsministeren at ett sett med uklar forskning er bedre enn et annet sett med uklar forskning?

For lærere betyr det ikke så mye hva forskningen sier om verken læreres utdanning eller klassestørrelser. Vi vet at vi er helt avgjørende for elevenes læring. Vi vet også at vi må være trygge i fagene vi underviser – og nettopp derfor stritter vi imot dersom vi blir pålagt fag vi ikke ønsker, og takker gledelig ja til etter- eller videreutdanning i fagene vi brenner for.

Vi forstår også at læreryrket er mer enn fagformidling. Vi vet at det er helt avgjørende å dyrke den utrolig viktige relasjonen til elevene. Lærerens evige dårlige samvittighet er at vi ikke makter å dele oss på 30. Mine 60 studiepoeng i matematikk hjelper meg ikke med elevene som hater skolen. De frigjør ikke tid nok til å klare å følge opp alle i den grad jeg ønsker, og som jeg vet at ville hjulpet på nettopp disse enkeltelevenes læring.

Så derfor vil jeg spørre igjen, Torbjørn Røe Isaksen. Er politikken dere fører virkelig kunnskapsbasert, eller ligger det noe annet bak? Er det så enkelt at det er billigere med bedre lærere, enn flere lærere? I så fall vil jeg hjelpe dere med å spare noen kroner til. Innfør gjerne nye kompetansekrav og lengre utdanning, men ikke tving kravene på kompetente lærere ved å gi lovendringen tilbakevirkende kraft.

 

  • Camilla G. Hagevold er lærer og blogger på Skolevegen