Hans Skjervheim - essayist og antipositivist

Det er mange av oss som ble legemlig og til dels også åndelig voksne i 1950- og 1960-årene, som har vært glade i Hans Skjervheim, den vennlige, norske Sokrates fra Myrkdalen i Vossestrand. Det er mange av oss som har lyttet til hans forelesninger eller hans seminarinnledninger og som har samtalt med ham utover i seine kveldstimer.
 
Det er mange av oss som har lest, om og om igjen, hans skriftlige arbeider og som med særlig glede har studert hans mange essays. Når vi hadde lest ham, så satte vi "Deltakar og tilskodar" , "Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi" eller "Det instrumentalistiske mistaket" opp på studentenes pensumliste slik at også de skulle bli kjent med hans samfunnsvitenskapelige og filosofiske verden.
 
Vi leste ham, og vi foreleste i store auditorier om mistaket og dialogen, og vi registrerte at studentene hørte etter. De kom tilbake til de store auditoriene for å høre mer om ham. Og etter hvert som tiårene har gått og vi alle sammen er blitt eldre, så har vi lest de mange bøkene som er skrevet om ham. For da han passerte 50 år, ble det i realiteten utgitt to festskrift til ham og om ham.
 
Da han passerte 70 år ble hans tenkning og innsats analysert i mer enn 20 artikler i boka "Regime under kritikk", og et par-tre år etterpå skrev en av hans disipler, Jon Hellesnes, boka "Om Hans Skjervheim". Og ikke så få av oss har reist til Stalheim med tog og buss for å delta på Skjervheim-seminaret som arranges årlig til minne om ham.
 
Enda en bok
Som om dette ikke skulle være nok, så kom det høsten 2002 enda en ny bok om den mye elskede Hans Skjervheim. Nå er det dikteren, journalisten/redaktøren og litteraturprofessoren Jan Inge Sørbø som har skrevet om ham under tittelen "Hans Skjervheim - ein intellektuell biografi".
 
Forlaget presenterte boka som det første samlede "oversyn over livsgjerninga til filosofen og skribenten Hans Skjervheim (1926-99), ein av dei mest markante norske intellektuelle etter krigen". Og vi som mente at vi ble åndelig voksne i 1950- og 1960-årene, hakk i hæl på Hans Skjervheim, ga oss forventningsfullt i kast med den.
 
Men i "resepsjonen" av boka dukket en ny generasjon opp, representert ved den utidige Erling Fossen som gjennom Klassekampen (som nå er blitt en avis du ikke kan overse hvis du vil følge med i de store debattene) distanserte seg fra den nesegruse beundringen for Hans Skjervheim: "Etter ordinære kriterier burde Hans Skjervheim for lengst ha vært en død filosof. Den nesegruse beundringen av ham er til skade for norsk åndsliv."
 
For hvordan kunne Skjervheims analyser hjelpe oss til å forstå vår tids utfordring, den globale, altomfattende kapitalismen som vi må forholde oss til som en paradigmatisk vending? Med Fossens ord: "Hvordan Skjervheims liberalhabermasianske metafysiske vrøvlerier kan brukes til å kaste lys over den paradigmatisk nye tilstand som er oppstått, er for meg en gåte."
          
Hvorfor betok Hans Skjervheim oss?
Hva var det så med denne mannen og med tenkningen hans? Hvorfor betok han oss og hvorfor dyrket vi ham? Forholder vi oss i dag fremdeles helt ukritisk til hans livsverk av analyser og påstander?
 
Den posisjon som Skjervheim ervervet seg, hadde nok i noen grad med form i videste forstand å gjøre.
De gamle omgangsformene i det akademiske livet varte ved ut gjennom 1950- og 1960-årene, preget som de var av overordning-underordning, av enveisdosering og av avstand.
 
Skjervheim brøt med dette mønsteret. Han foreleste ikke så mye, men innledet i stedet til seminar hvor studentene fikk komme til orde. Ja, han var - når sant skal sies - som oftest en skrøpelig foreleser, og han kunne mer enn en gang virke dårlig forberedt.
 
Men han tok det igjen med renters rente når forelesningen ble avløst av samtalen. Den inviterte han uavlatelig til, og den ble han aldri trøtt av. Han lyttet til studentene og interesserte seg for deres refleksjoner. Som forelesningen raskt gikk over i seminaret, slik gikk seminaret til sist over i diskusjonen med studentene over mer enn ett glass øl.
 
"Skjervheim ble ofte sittende helt til restauranten ("Krølle" i Uranienborgveien) stengte kl. 1.30 og han gjorde opp for de obligatoriske 27-28 halve pilsflaskene (til kr. 1,85 pr. stykke), som de tilårskomne serveringsdamene alltid markerte med kulepennstreker på bordduken".
 
Ville heller samtale
Hans Skjervheim skrev ikke så forferdelig mye. Han ville heller samtale enn å skrive. Han skrev på det nærmeste ikke noe i fagfilosofenes internasjonale tidsskrifter til tross for at han behersket tysk som en innfødt og skrev magistergradsavhandlingen på engelsk.
 
Men han skrev ikke bare for ekspertisen. Derfor skrev han mange steder. Han publiserte i de allmenne tidsskriftene som Syn og Segn, Samtiden, Kontrast, Kontinent Skandinavia, Nytt Norsk Tidsskrift og han var gjerne til stede i dagspressen, i Bergens Tidende, Morgenbladet, Dagbladet, Aftenposten.
 
Skjervheim egnet seg for tidsskriftene og dagspressen fordi han var en replikkunstner - skriftlig som muntlig. Sørbø gir mange eksempler på hans kunst i så måte: Han grunnga behovet for en åpen og fri diskusjon slik: "Det er ikkje plass til alt vit i eitt hovud."
 
Han møtte den ortodokse venstresidens forsøk på å forene marxismen og Solidaritet i Polen med følgende ord: "Du kan ikkje sameina Lenin og Solidaritet, det er som å forveksle jomfrua av Orleans med den glade enke. Da gaor ikkje da, da gaor ikkje da."
 
Og han trøstet en student som hadde gjort det litt dårlig til eksamen, med følgende ord: "Du treng ikkje vera flink til alt. Då vert du akkurat som Johan Galtung."
 
Dyrket essayet
Skjervheim egnet seg for tidsskriftene og dagspressen fordi han dyrket essayet, og jeg tror også at hans popularitet for en del kvilte på det faktum at han erstattet den forsiktige avhandlingen og den pertentlige artikkelen med essayet. Sagt negativt: Skjervheims form var ikke den professorale selvtilfredsheten, den omstendelige systematiseringen av argumenter, de mange og lange sitatene og den strenge læremestertonen.
 
Skjervheim skrev med essayets mer muntlige og subjektive form. Han formidlet ikke bare et budskap, men også sin egen tankegang og seg selv som tenker. Han etablerte en dialog med leseren og kom til syne som en intellektuell omstreifer med en skeptisk grunnholdning til hegemoniske standpunkter.
 
Formen var åpen og fordomsløst prøvende, dialektisk. Var ikke provokasjonsgleden vel så stor som belæringsgleden? Jeg tror for min del at når Skjervheim entret så mange pensumlister i universitets- og høgskolestudiene i pedagogikk, så hadde det til en viss grad å gjøre med hans form.
 
Professorene Johs. Sandven og Reidar Myhre var nok belæringsglade forskere og forfattere, men de var forutsigbare, omstendelige og fjerne med sine idealer om saklighet. Lærebokstilen deres manglet temperament og de hadde ingen egen stemme, slik Hans Skjervheim hadde det. Filosofen fra Myrkdalen kom leseren nærmere som person enn de to professorene som også skriftlig sørget for å være på distanse med kolleger og studenter.
 
Modig mann
Når vi har dyrket Skjervheim som vi har gjort, så skyldes det også at han, som den vennligste av alle, var en modig mann. Han angrep de hegemoniske kretser, også Johs. Sandven, og han forsvarte seg. Han satte positivismen under debatt, men så også den ortodokse marxismen. Han angrep Jens Arup Seips lære om de vikarierende motiver i politikken.
 
Skjervheim la seg ut med postmodernismen da den begynte å bli populær hos de tilpasningsdyktige, og han gjorde det samme med målstyringsfilosofien eller den siviløkonomiske tenkningen da den erobret universitetene.
 
Skjervheim trakk seg ikke i diskusjonene, og han tidde ikke når motangrepene kom slik professorene Johs. Sandven og Reidar Myhre gjorde det. Sandven trakk seg som instituttstyrer ved Pedagogisk forskningsinstitutt på Blindern da et flertall vedtok at det skulle holdes åpne instituttmøter. Ingen av de to deltok i debatter med denne nye generasjonen som provoserte dem. De nøyde seg med å belære de uvitende for så å tie når motangrepene satte inn.
 
Og slik er det fremdeles innenfor det pedagogiske fagfeltet. Et ferskt eksempel kan være nok som belegg for denne påstanden: Den siste sommeren gikk historikeren Jon Hustad med boka "Skolen som forsvann" til et veldig angrep på progressiv pedagogisk tenkning i Norge. Han navnga de verste kjeltringene: Eva Nordland, Mosse Jørgensen, Erling Lars Dale, Edvard Befring, Gunn Imsen. Men har de svart? Ikke så jeg har registrert? De venter visst bare på at uroen skal gli over.
 
Men den posisjon som Skjervheim ervervet seg, hadde så visst også å gjøre med det innholdet som han tilførte den norske samtalen fra 1950-årene av og helt fram til 1990-årenes begynnelse. Den hadde å gjøre med at han var en anti-autoritær tenker som aldri ble politisk korrekt og som heller ikke gerådet ut i de ekstreme oppfatningene.
 
Påvirket av tyske tenkere
La oss først konstatere dette: Skjervheim ble lenge lyttet til fordi han hadde noe spennende å fortelle som mange var uvitende om. Mens de hegemoniske miljøer i norsk forskning i de første etterkrigsårene nokså ensidig søkte vestover, skaffet Skjervheim seg betydningsfulle studieopphold i Bonn (1955-56) og i München (1959-1963) hvor han ble omgangsvenn med innflytelsesrike tenkere som Karl-Otto Apel og Jürgen Habermas.
 
Mens de samme hegemoniske miljøene orienterte seg mot amerikansk kvantitativ forskning som formidlet mye banal kunnskap, så søkte Skjervheim mot den klassiske filosofiens store problemer og ble en kjenner av Kant, Hegel, Marx, Heidegger og frankfurterskolens ledende skikkelser som Adorno og Marcuse. Som ingen andre ble Skjervheim en formidler av den filosofien som studentopprøret kvilte på.
 
Brøt med venstresiden i norsk politikk
Men dernest og nå til essensen i Skjervheims tenkning: Han stod vakt om demokratiet med sin argumentasjon for frihet og fornuft. Det var selvfølgelig demokratiet og den folkelige samtalen han vernet om når han brøt med venstresiden i norsk politikk og vendte seg reservasjonsløst mot Marx' lære om klassekamp og revolusjon.
 
Han var ute i det samme ærendet når han gikk i rette med Hans-Fredrik Dahl og norsk presse som etter hans mening foretrakk underholdningen og konsumet framfor folkeopplysningsarbeidet. Og hvorfor karakteriserte han postmodernismen som et "kulturelt sjølvmord"? Hvorfor distanserte han seg fra postmodernismens påvisning av det uomgjengelig litterære og retoriske ved all språkbruk?
 
Svaret er at han oppfattet postmodernismen som et angrep på fornuften. Den opphevet skillet mellom sant og usant, mellom gyldig og ugyldig tolkning av tekster. Det var friheten og fornuften eller den åpne samtalen preget av hensynsløs ærlighet som var Skjervheims hovedbudskap. Det var derfor de to begrepene "overtala" og "overtyda" (overbevise) ble så sentrale i hans forfatterskap.
 
Han aksepterte ikke overtalelsen eller forførelsen eller reklamen som har som formål å påtvinge eller lure inn på andre mennesker en oppfatning. Hans ideal var den tillitsfulle drøftingen hvor alle kort legges på bordet og hvor konklusjoner trekkes som en konsekvens av argumentenes egen tyngde.
 
Det var mennesket som et reflekterende, samtalende og selvbestemmende vesen han forsvarte når han vendte seg mot målstyringen som den siste store kampsaken og når han betraktet den som en ulykke for norsk høyere utdanning.
 
For målstyringen med sin bedriftsøkonomiske tenkning gjorde studentene om til en vare og byråkratiserte universitetslivet. Målstyringen med sin tro på lønn og straff og effektivitet stred fundamentalt mot Hans Skjervheim og hans kjærlighet til det humboldtske universitet med frihet for både lærere og studenter til lære fra seg og tilegne seg det de selv anser som viktig.
 
På parti med frihet og fornuft
Det var friheten og fornuften Skjervheim tok parti for også når han vendte seg mot vitenskapen som styringsinstrument og mot ekspertisens herredømme. Men aller tydeligst kom selvfølgelig hans tro til uttrykk når han framstod som etterkrigstidas fremste kritiker av positivismen.
 
Det var positivismen han bekjempet når han trakk opp skillet mellom naturvitenskap og åndsvitenskap i tråd med Wilhelm Diltheys postulat om at naturen forklarer vi, men mennesket forstår vi. Det var positivismen han argumenterte mot når han betonte at mennesket er et språklig, kommuniserende og intensjonalt vesen som ikke kan studeres tilfredstillende med naturvitenskapens kartleggende metoder.
 
Det samme var tilfellet når han pekte på at forskningen ikke er verdifri og at verken samfunnet eller mennesket kan studeres rent positivt, det vil si fra utsiden, nøytralt og objektivt. For forskeren er en del av samfunnet han lever i, også som forsker, og begrepsbruken hans fungerer derfor ikke bare som et analytisk verktøy, men som en instrument som former det han analyserer.
 
Skjervheim protesterte i mer enn 20 år energisk mot absolutteringen av den naturvitenskapelige metoden fordi den tingliggjorde mennesket og dermed truet mennesket som et selvbestemmende subjekt.
 
Det er dette Skjervheim har etterlatt seg som kulturell arv: Troen på fornuft og frihet som materialiserer seg i den tvangsfrie og åpne samtalen som ender i klare overbevisninger. Trenger vi så ikke til å drøfte denne arven, og dens eventuelt begrensede verdi, også i globaliseringens og siviløkonomiens tidsalder?
 
Jan Inge Sørbøs bok er et mesterstykke. Forfatteren er imponerende godt orientert både om teksten, altså Skjervheims tenkning, og om konteksten, altså den sammenhengen som Skjervheim opererer innenfor. Han har et sikkert grep om regien og et velpleid språk. Jeg skal nøye meg med tre kommentarer:
 
Far til dialogpedagogikken
I pedagogiske miljøer har Skjervheim med en viss rett blitt betraktet så å si som "far" til dialogpedagogikken, det vil si en pedagogikk hvor læreren og elevene møter hverandre som likeverdige parter. De samme miljøer har lagt mindre vekt på at Skjervheim distanserte seg fra Knut Illeris' deltagerstyrte pedagogikk med forgudelsen av prosjektarbeidet. Og de har knapt nok oppfattet at Skjervheim presiserte at diskursen forutsetter visse grunnkunnskaper hos eleven.
 
Da han selv hadde gjort smertefulle erfaringer med deltakerstyrt undervisning ved Roskilde Universitet, skrev han: "Det er lite fruktbart å vera lærar i eit slikt system, og sume av studentane oppdaga etter kvart at det var ikkje så bra å vera student heller: dei fekk høve til å læra for lite av folk som alt kunne noko." Det taler til Sørbøs fordel at han forteller også dette om Skjervheims erkjennelse.
 
Når Sørbø mot slutten av biografien drøftet den humboldtske universitetstanken, peker han på at gårsdagens eliteuniversitet er blitt avløst av et masseuniversitet. Det er riktig, men jeg er ikke sikker på om denne forskjellen er av særlig stor betydning.
 
Forskjellen mellom gårsdagens universitet og dagens har mer å gjøre med endringer i studentenes verdier og mentalitet. De gamle produksjonsverdiene (langsiktige mål, hardt arbeid, utholdenhet) er som en følge av produksjons- og velstandsutviklingen erstattet av kosumentverdier med vekt på nytelse og øyeblikkelig behovstilfredsstillelse.
 
Jan Inge Sørbø slutter seg sterkt til Skjervheims uvilje mot psykologisk reduksjonisme, det vil si at et standpunkt føres tilbake til den psykologiske strukturen i standpunktinnehaverens personlighet.
 
Men synder ikke Sørbø mot sitt eget prinsipp når han skriver følgende om Erling Lars Dale som etter hvert er kommet til å se på professor Johs. Sandven med større forståelse enn han opprinnelig gjorde: "Det er også vanskeleg å forstå omvurderinga hans av Sandven-tradisjonen uavhengig av at han skifta "Sitz im Leben", frå ideolog for kritiske studentar til etablert professor ved Sandvens gamle institutt". Er det ikke nettopp psykologisk reduksjonisme Sørbø her bedriver?