«Norsk skoles største utfordring i dag er at den lever i en konstant spagat»

Staten og kommunene styrer den norske grunnskolen samtidig. Spagaten fører til at skolen må skape læring under dobbelt trykk og med doble og til dels motstridende krav.

For at norske elever skal få en skole der de lærer mer, for at vi skal få en skole som kan gjøre oss i stand til å leve godt også etter oljen, må skolen bli mer kommunal eller mer statlig – dagens spagat mellom statlige krav og føringer og kommunale ditto er ødeleggende for skolen.

Den norske skolen hadde en herre, staten, fram til 1992. Da kom den nye kommuneloven som overførte skoleeieransvaret for grunnskolene til kommunene. Til tross for at kommunene nå var de formelle eierne av skolene fortsatte staten å detaljstyre skolen i stor grad gjennom rundskriv, regler og føringer. Dette fortsatte fram til 2000 da retten slo fast at staten ikke hadde hjemmel til å bestemme over organisering og ressursdisponering i den norske skolen.

I januar 2003 innhenta utviklinga også lærernes arbeidsforhold, da ble arbeidsgiveransvaret helt tillagt arbeidsgiverne – kommunene. Lærernes siste formelle bånd til staten – de var kommunalt ansatte på statlige vilkår – ble nå revet over. Jeg var sjøl på barrikadene som lærer. I ettertid føles det rart å ha streika mot at arbeidsgiver skal ha arbeidsgiveransvaret.

Overføringa av det fulle arbeidsgiveransvaret var dråpen som for alvor starta den ødeleggende konflikten mellom lærere og kommunene som har prega norsk skole fra da og fram til i dag. I 2006 kom den nye læreplanen, Kunnskapsløftet, basert på målstyring. Hvordan målene skal nås skulle nå bestemmes av kommunene. Samtidig som skolen formelt sett har blitt helt kommunal har staten brukt sin rett til å styre skolen på den eneste måten den kan, gjennom lovregulering.

I løpet av de siste årene har staten innført flere nye fag, endra på innholdet i mange andre fag, innført leksehjelp og frukt (og fjerna frukten igjen) og en mengde andre små og store krav og føringer. Kun de største kommunene klarer å henge med på alle. Opplæringsloven og forskriftene endres i et forrykende tempo slik at staten fremdeles detaljstyrer den kommunale virksomheten skole på en helt annen måte enn den blander seg i andre kommunale tjenester. Skolen har fått en ny herre, kommunen, men har også beholdt sin gamle herre, staten.

Statens styringslogikk er klar: Alle elever skal lære så mye som mulig, helst skal de bli bedre til å regne enn elever i andre land. Kommunenes styringslogikk er annerledes; budsjettene strekker ikke til alt kommunestyret ønsker av god drift og investeringer til beste for innbyggerne. Som rektor i ungdomsskolen fikk jeg beskjed av rådmannen om at “enhetslederen må ha fokus på budsjettet”. Uka etter var jeg på en konferanse for skoleledere der kunnskapsministeren formante at “rektors hovedfokus er elevenes læringsutbytte”.

Rådmannen og kunnskapsministeren snakker om skolens leder, men de bruker forskjellige titler på samme person. Statens opplæringslov slår fast at “skolen skal leiast av rektorar” i kontrast til kommunestyrets vedtak om at “alle kommunale enheter skal ledes av en enhetsleder”.

Staten overlater tittelen på sykehjemsledere og alle andre kommunale ledere til kommunenes sjøl, men krever at skolens leder skal ha en bestemt statlig tittel, lik i hele landet. I de fleste norske kommuner overser de statens krav og krever at skolens leder skal ha samme tittel som andre kommunale ledere på samme nivå. Resultatet blir oftest at sjefen for skolen har to titler, et godt bilde på settet med doble oppgaver hun skal løse.

Som sjef i grunnskolen hadde jeg ansvaret for at statens opplæringslov ble fulgt samtidig som jeg som kommunal enhetsleder hadde ansvaret for å følge kommunale vedtak. I forskrift til opplæringsloven, som læreplanen teknisk sett er, står det blant annet at “elevene skal symje på magen og ryggen og dukke”. Det viste seg å bli et problem for meg fordi svømmehallen var stengt for å holde budsjettet. Kravene til skolen er motsetningsfylte på mange nivå; de pedagogiske og faglige krav i loven, gitt av staten, kan stå i konflikt med det å skulle leve opp til lokale krav fra kommunen.

Den norske skolen har vært prega av konflikt siden 2003, lærerne har ikke tillit til at kommunene er i stand til å utvikle en god skole. Tre ganger har lønnsforhandlinger og forhandlinger om arbeidstid ført til streik, tusenvis av elever har mista tusenvis av undervisningstimer. Og det vil skje igjen. Fordi skolen er både statlig og kommunal samtidig. Konflikten mellom lærernes største fagforening Utdanningsforbundet og kommunenes interesseorganisasjon KS vil fortsette å lamme norsk skole inntil noen gjør noe annet med dette problemet enn å behandle enkelte symptomer i stedet for å se på hva som forårsaker dem.

Norsk skole takler forståelig nok det doble settet med krav dårlig. De to herrene snakker lite sammen – de snakker direkte til skolen sin og glemmer ofte den andre herren. Konflikten mellom KS og Utdanningsforbundet lammer norsk skole. Den kan bare løsnes ved at skolen løftes ut av det doble styringssystemet den strever med i dag. Styringa i norsk skole må enten overlates til kommunene i langt større grad eller staten må ta tilbake styringa av skolen i langt større grad. Dagens system med to herrer som samtidig styrer skolen med forskjellige styringslogikker er ødeleggende for skolen.

 

  • Tor Bitustøyl er avdelingsleder Heimdal videregående skole