– Jeg har stor tiltro til lærerne, og at de på fornuftig vis tilpasser bruken i klasserommene, sier Trond Ingebretsen.
Den siste tiden har det vært debatt rundt et mye omtalt opprop for mindre skjermbruk i skolen . I mai fikk representanter for kampanjen også møte kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) for å legge fram sin sak.
Mens noen lærere har vært kritiske til oppropet og mener det blir skapt en skrekkversjon av den digitale bruken i skolen, ønsker andre lærere debatten velkommen.
Nylig gikk forelder og IT-utvikler Christer Veland hardt ut mot innføringen av nettbrett i skolen til elever helt ned på første trinn. Han mener dårlig personvern og lite forskning på læringseffekter hos de minste barna er blant tingene som gjør at nettbrettene bør ut av småskolen.
– Jeg har hørt om barn som står opp om natta for å finne nettbrettet fra skolen, til tross for at foreldrene har forsøkt å gjemme det, for på skolens nettbrett er det fritt fram hele døgnet, sier Aas.
– Blant de beste i verden
Digitaliseringssjefen i Osloskolen, Trond Ingebretsen, sier at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes i skjermopprøret.
– Unesco mener norske læreplaner er blant de beste i verden.
Blant annet fordi de har en god balanse i bruken av digital teknologi. Våre
læreplaner sier at vi både skal bruke læringsteknologi og penn og papir. Dette
er bestemt av Stortinget og er ikke noe den enkelte skoleeier eller lærer kan velge.
Alle må forholde seg til hva som står i læreplanene, sier Ingebretsen.
Han er divisjonsdirektør for tjenesteutvikling,
digitalisering og analyse i Osloskolen og har fulgt debatten om skjermbruk i
skolen de siste ukene.
– Foreldrenes uro skal vi ta på alvor. Men det vi ikke kan
gjøre er å la en anekdote bli stående som en sannhet. At barn står opp om natta
for å finne nettbrettet fra skolen, er en slik anekdote. Debatten blir ikke mye
klokere av det, sier Ingebretsen som understreker at de har gode filtre som
beskytter mot skadelig innhold på de digitale verktøyene i Osloskolen.
– Og fra høsten skal vi teste ut funksjonalitet som gir
foreldre og lærere bedre mulighet til å styre nettbrettbruken til barna.
– Da nettbrettene kom inn i de første skolene for flere
år siden, var det gode filtre også da?
– Jeg tror det har vært et generelt problem i Skole-Norge,
at dette ikke har vært bra nok. Det har kritikerne rett i, og det er noe vi
gjør noe med.
Han tror også absolutt det finnes eksempler på uklok bruk av
læringsteknologi i norsk skole.
– Men da må vi ta fatt i den ukloke bruken der det foregår
og gjøre noe med den. Vi kan ikke ut fra noen slike dårlige eksempler si at også
de som bruker læringsteknologien på en glimrende måte, nå må kutte det ut, sier
Ingebretsen.
– Avdekker lese- og skrivevansker
Han mener hele skjermdebatten bærer preg av ikke å anerkjenne
hverdagen skolen og lærerne står i, for eksempel hvor positiv utviklingen har
vært for dyslektikere og andre med lese- og skrivevansker, hvor digitale
verktøy har gitt dem en bedre skolehverdag.
Han viser til et eksempel fra Oslo-skolen, hvor de har
samarbeidet med Universitetet i Bergen om å forske på bruk av et læringsspill
ti minutter hver dag gjennom seks uker.
– Så blir elevenes bruksmønster analysert, ikke resultatene,
men hvordan de bruker spillet. Og da klarer man å avdekke elever med lese- og
skrivevansker i dobbelt så stor grad som man ville fått til uten bruk av slik teknologi.
Da kan disse elevene få tidlig oppfølging. Skal vi ikke gjøre det, fordi noen mener
det blir for mye skjermtid, spør han retorisk.
Samtidig er en han enig i at vi må diskutere hvordan skolene
bør bruke læringsteknologi til beste for læring og trivsel.
– Og jeg synes det er kjempefint at foreldre engasjerer seg
i skolespørsmål. Men jeg savner en mer nyansert debatt. Jeg har lite tro på en
skole helt uten læringsteknologi, og heller ikke en skole som bare bruker læringsteknologi.
Vi må få til en kombinasjon av digitale verktøy og bøker, penn og papir. Det
blir uhensiktsmessig å diskutere om skjermen hører hjemme i skolen eller ikke,
sier Ingebretsen.
– Men hvorfor er det akkurat et nettbrett til hver elev
fra første trinn som er den store løsningen?
– Jeg mener ikke at nettbrett i seg selv er den store
løsningen. Jeg tror at nettbrett, på lik linje med andre teknologier vi bruker
i skolen, har en plass. Læreplanen sier at barn og unge skal kunne lese både digitalt
og på papir i andre klasse. Da må vi ha utstyr.
– Men innebærer det at alle elever må få hvert sitt
nettbrett fra første trinn?
– Det går an å dele utstyr på skolen, men da får vi masse
ekstra administrasjon. Da må vi passe på at sensitiv info fra én elev ikke blir
liggende igjen på et nettbrett som en annen elev skal bruke. Administrasjonskostnadene
vil øke ganske mye, og det vil bli ytterligere press på lærernes tid.
– Skolene bestemmer verktøy
Han mener imidlertid at debatten om hvilket verktøy man
bruker, om det er nettbrett eller pc, er et sidespor.
– Om det er et nettbrett eller pc er underordnet. Totalt
sett i Oslo-skolen har vi omtrent femti prosent nettbrett og femti prosent pc. Begge
deler er verktøy som fungerer veldig godt når de blir brukt riktig, og som
kanskje er kontraproduktive om de blir brukt feil. Hva skolene ønsker å bruke
av verktøy, bestemmer de selv.
– Hvilke alternativer veide dere opp mot hverandre den
gang nettbrett ble valgt som verktøy?
– Vi har ikke valgt nettbrett som verktøy, det er opp til
skolene. Vi har også skoler som har valgt pc. Valg av verktøy er en pedagogisk
diskusjon som de tar på hver skole.
– Så dere har ikke noen klar pedagogisk begrunnelse for eventuelt
å velge nettbrett som verktøy?
– Det er klare føringer i læreplanene, hvor det også ligger
klare pedagogiske mål knyttet til bruken av digitale verktøy. I Oslo kommune
har vi 182 skoler som vi vet er ganske forskjellige. Vi, som skoleeier, går
ikke veldig langt inn i å bestemme hva som skal skje i klasserommet eller hvilke
verktøy skolene skal bruke. Vi har full tiltro til lærerne våre og ledelsen på
de enkelte skolene. Men de må ha utstyr på plass. De fleste velger nettbrett,
og det er helt greit.
– Kan valget av nettbrett ha noe med pris å gjøre?
– Det kan godt tenkes. Skolene har hele tiden tøffe
økonomiske prioriteringer. Det er ikke noe nytt.
– Noe av det skjermkritikerne peker på er at det er dårlig
pedagogisk begrunnet at hver elev skal ha et eget nettbrett fra første klasse?
– Nettbrettet er et verktøy, ikke et mål. Det er mange misforståelser
rundt begrepet digital kompetanse. Begrepet «digital kompetanse» finnes ikke i
læreplanen, men begrepet «digitale ferdigheter» er det som blir bruk. Dette er
ferdigheter man skal kunne bruke for å nå kompetansemål i læreplanen. For
eksempel står det i læreplanen i norsk at digitale ferdigheter blant annet
handler om å kunne finne, vurdere og bruke digitale kilder i arbeidet med
tekst. Nettbrettet er en tilgjengelig og enkel teknologi, og det oppfyller
kravene som står i læreplanen, noe også en pc gjør. Men nettbrettet er et
verktøy, akkurat som en pc. Debatten bør handle om hvordan vi kan bruke verktøyene
på en best mulig måte i skolen.
– Må finne lokale løsninger
Samtidig mener han det må være åpent for å diskutere om det alltid
er klokt å sende nettbrettene med elevene hjem.
– Men dette må det finnes gode lokale løsninger på. Enkelte
steder fungerer det helt supert, andre steder ikke. Vi må vokte oss vel for å
kutte ut nettbrett til førsteklassinger over hele landet, bare fordi det har vært
dårlig bruk enkelte steder.
– Det er åpenbart eksempler på dårlig bruk av digitale
verktøy – hvis det ikke er noen nasjonale retningslinjer å forholde seg til, hva
med de elevene som går på skoler hvor dette håndteres dårlig?
– Vi, som skoleeier, følger opp skolene våre hele tiden. Men
i alle klasserom i hele Norge er det forskjeller. Det er ikke noe annerledes
med teknologibruk enn med den tradisjonelle undervisningen. Det er veldig bra
mange steder, mens det trengs forbedringer noen steder. Skoleeierne jobber så
godt de kan for å få bedring der det trengs.
Han mener det fortsatt er behov for å bygge kompetanse.
– Da må vi diskutere hva som er bra bruk av læringsteknologi,
og hvordan vi kan endre det som ikke fungerer. Løsningen er ikke å kutte det ut.
– Ved enkelte skoler forteller de at de ikke har råd til
både lærebøker og nettbrett – hva tenker du om det?
– Jeg har forståelse for at skolene har trange rammer.
Tallene viser at Oslo kommune bruker omtrent like mye penger på bøker som på
læringsteknologi. Noen skoler er mer digitale og andre mindre digitale. Det var
heller ikke sånn før digitaliseringen at læreboka på skolen alltid var helt ny
og ubrukt, eller at læreboken i tredje klasse var nettopp det som vekket
leselysten hos eleven. Enten-eller-debatten om skjermtid er unyansert. Vi bør
diskutere hvordan vi skal få til en bedre skole for alle, fremfor å tro at alt løser
seg om vi bare tar bort skjermen.
– Tiltro til lærerne
Han understreker at lærerplanene forutsetter at skolene må
ha læringsteknologi tilgjengelig for å kunne oppfylle mange av
kompetansemålene.
– Samtidig er det sånn at vi har noen tusen års erfaring med
bruk av blyant og papir, mens vi har tretti års erfaring med å bruke teknologi
som endrer seg nærmest fra måned til måned. Vi må finne ut hvordan vi får dette
til å fungere til det beste for elevenes læring og trivsel.
– Men burde man ikke finne ut det først, før man innfører
det?
– Hvem skulle funnet ut det?
– Gjennom forskning?
– Skoleforskningen er i stor grad tilbakeskuende. Samtidig
er det selvsagt et dilemma. Men jeg oppfatter at det store flertallet av
lærerne synes det er veldig bra at det er læringsteknologi i skolen. Lærerne er
ekstremt opptatt av elevene sine, og de ville ikke gjort noe som de trodde ikke
fungerte eller i verste fall var skadelig.
– Så du er ikke redd for at forskerne om ti år – etter at
forskningen på dette har kommet lengre – vil si at «uff da, dette virket visst
negativt på læringen»?
– Nei, det er jeg ikke. Jeg har stor tiltro til lærerne, og
at de på fornuftig vis tilpasser bruken av læringsteknologi i klasserommene.
