Annonse
Debatt

– Jeg opplever som tillitsvalgt at det er en forventning om å fordømme lærerspesialistordningen, mens den så å si er helt i bleiestadium, skriver Roar Ulvestad. Foto: Istock.

Lærerspesialistene kan bli «fagenes tillitsvalgte»

Jeg opplever som tillitsvalgt at det er en forventning om å fordømme lærerspesialistordningen, mens den så å si er helt i bleiestadium.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Kanskje vi bør prøve å gi ordningen en oppdragelse før vi avsier nådeløse karakteristikker. Vi er en organisasjon med såpass tyngde at vi bør utnytte det vi har av definisjons- og påvirkningsmakt til å sikre kvalitet og substans på ethvert nytt tiltak eller ordning. De fleste tiltak vi blir «utsatt» for, er ikke gjennomtenkt på forhånd. Det er her vi kommer inn. «Vi» som de som faktisk har vært i et klasserom en stund.

 

Jeg tror ikke denne ordningen med lærerspesialister er ment som en trojansk hest for overstyring av vårt profesjonelle og faglige skjønn som lærere. Opprinnelig var det ment som et svar på spørsmålet om karriereveier for lærere, der man kan søke nye utfordringer uten å forlate klasserommet. Det er jo et karrierevalg å bli avdelingsleder, så hvorfor ikke lærerspesialist?

 

Vi har kommet så langt at noen skoler har prøvd ut en ordning med denne type funksjon, og vi har egne utdanningsløp for lærerspesialister, til og med med en mulighet for fordypning på masternivå. Vi har en forholdsvis fersk evaluering av ordningen så langt, et 170 siders akademisk markeringsbehov, men også noen kloke betraktninger å ta med seg i den videre utviklingen av ordningen.

 

Det er vel kommet så langt at spørsmålet ikke er spesialistordning eller ikke, men hvordan den kan fungere etter intensjonen. Professor Sølvi Lillejord sa på et foredrag i Bergen for noen år siden at man i vår evidenspregede tid ikke bør stille spørsmålet om «hva som virker» helt uavhengig av kontekst, men «hvordan man skal innrette et tiltak sånn at det fungerer etter intensjonen». Det fordrer en sensitivitet for konteksten tiltaket går inn i, det fordrer kunnskap om hvordan man gir lærere eierskap til utvikling, og det fordrer gode innsikter om hvordan man kan støtte lærerne i sitt daglige arbeid.

 

«Lærerspesialist» er kanskje litt pretensiøst språksnobberi, og lærerne som har blitt spurt i evalueringen, er ikke så glad i tittelen. Kan vi samle oss rundt et ord som ikke oser av hierarki, besserwissen og sjefing? Er fagleder bedre?

 

Dernest må rolleforståelsen avklares i forhold til (sic) ledelse og lærere. Evalueringen viser at lærerspesialister i noen tilfeller også er med i ledelsen som avdelingsledere, og at lederbiten har lett for å ta overhånd når tidsklemma strammer grepet. Fagkoordinatoren må være «ubesudlet» av andre lederoppgaver, slik at fokuset blir entydig og klart i hverdagen. Det handler også om hvilke signaler man sender til lærerne.  For at denne funksjonen skal fungere, ville jeg personlig definert fagleder som «fagets tillitsvalgte». Det fordrer støtte fra fagfellesskapet, så det kan ikke være hvem som helst som får denne funksjonen. Det samme gjelder for øvrig både avdelingsleder, rektorrollen og (den sist ankomne) mentorrollen.

 

Når det gjelder innholdet i selve funksjonen, er det flere komponenter som bør  være bunnsolide. Først og fremst en god fagforståelse. Det er mest nærliggende for meg å snakke om norskfaget, og da tenker jeg at å ha en god oversikt over både de språklige og litterære delene av faget er helt avgjørende. Man bør kjenne sin faghistorie og helst ha en stall full av kjepphester. I tillegg bør vedkommende ha en kritisk, men åpen innstilling til det som skjer av didaktisk utvikling både i språklige og litterære emner.

 

Fagplanene er i ferd med å gjennomgå en fornying. En fagleder bør ha god oversikt og forståelse av det potensialet som er i det nye planverket, uten å bli helt euforisk av «dybdelæring» og annen keiserbekledning. Ikke for å «brife» for sine «undersåtter», men rett og slett være i stand til å vise hvor stort rommet som vi skal utøve vårt profesjonelle skjønn i, kan være. Målet må ikke være at vi skal bli så like som mulig, men at vi utforsker handlingsrom reflektert og kreativt i fellesskap. Her handler det om å få ut i fellesskapet hva den enkelte kan og står for, slik at vi kan slå mynt på andres kompetanse og erfaringer.

 

Fagfornyingen legger vekt på kritisk tenking. En fagleder bør også utøve sunn kritisk tenking og vurdering av fagfornyingen i seg selv og kjenne vår nasjonale reformhistorie godt.  Kunnskap om fagfornyingen fordrer kunnskap om den sammenhengen som Fagfornyingen står i. Dette er ikke noe som den jevne lærer bruker så fryktelig mye tid på, men jeg tror at en fagleder kan bidra til å bevisstgjøre lærerne «sine» om hvor vi befinner oss i den historisk-pedagogiske «strøm». Her er det også naturlig at en fagleder har noe innsikt i den evidenskulturen som preger mye av skolehverdagen, og ikke gjør helt knefall for effektmålinger og importerte buzzwords.

 

Det er altså ikke småtterier en sånn tenkt fagleder bør kunne i den ideelle verden. I det daglige tror jeg primærbehovet er å lage faglige møtepunkter der lærerne i et fagfelt (eller i tilstøtende fagfelt) kan møtes for erfaringsutveksling og faglig drøs. Om en klarer å bygge en kultur preget av respekt og likeverd, der det er lov å feile, vil det kanskje være rom for at man kan utfordre hverandre på hva en driver med. Pedantene bør utfordres på pedanteriet sitt og løsne litt på slipset, mens kaospilotene kanskje vil synes det er gøy å prøve seg på en pedagogisk dobbel Windsor.

 

Sånne fellesskap finnes det mange av uten at vi kanskje trenger en «spesialist» for å få det til å fungere. Samtidig er det nok av skoler der man ikke får tid til fagmøter, og skoler uten systematisk erfaringsdeling når noen har vært sensor eller vært på kurs. En «lærerspesialist» kan være en måte å systematisere og organisere faglig samarbeid og utvikling på, både individuelt og kollektivt.

 

Ja til en tillitsvalgt for hvert fag!

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!