Ulik undervisning er likebehandling
De finnes i alle klasserom: Elevene med det store læringspotensialet. Noen av dem klarer seg fint, andre gjør det ikke. Det er på tide å snakke om tilpasset opplæring igjen, denne gang for alle.
Når vi snakker om «tilpasset opplæring», tenker vi ofte på elever som strever med å tilegne seg faglige kunnskaper og utvikle hensiktsmessige arbeidsmåter. En annen elevgruppe er imidlertid like sårbar og har like stort behov for tilpasning: Elever med stort læringspotensial. Det er også i denne gruppen vi møter den paradoksale kombinasjonen «store evner – underyter/drop-out». Ikke bare er det synd for samfunnet, som går glipp av en mulighet, det er også trist for eleven det gjelder. Hvordan kan skolen hjelpe elever med store evner til å realisere sitt potensial?
Navnet skjemmer ingen
Før vi kan henvende oss til noen, må vi erkjenne at de fins. Og barna som ligger et hestehode eller to foran sine jevnaldrende, fins. I Norden er det svake tradisjoner for å bruke betegnelser som «evnerik» eller «begavet» om elever, og det er tilsvarende svake tradisjoner for å tilrettelegge undervisningen for dem.
I Norge bruker vi i dag betegnelsen «elever med stort læringspotensial» om elever som har potensial til å prestere svært høyt. Denne elevgruppen utgjør om lag 10–15 prosent av elevmassen. Betegnelsen «elever med ekstraordinært læringspotensial» utgjør om lag 2–5 prosent av landets elever. Dette er elever som har potensial til å prestere enda høyere enn de 10–15 prosent med stort potensial.
Å kategorisere elever etter potensial er kun mulig fordi vi har skapt kunstige skillelinjer mellom dem. Disse skillelinjene sier ingenting om verdi, men gjør det mulig å begrepsfeste fenomener, og vi trenger begreper for å kunne behandle et tema, også dette. For enkelhets skyld vil vi her bruke betegnelsen «elever med stort læringspotensial » om elever i begge gruppene, altså «stort» eller «ekstraordinært» læringspotensial. At elever settes i samme bås, vil imidlertid ikke si at de er like. Disse elevgruppene er like mangfoldige som andre, både sosialt og faglig.
Én for alle, alle for én
Vi har i lang tid erkjent at alle klasserom har elever som strever. Og at elever som strever, er like verdifulle som andre. Vi må også erkjenne at hvert klasserom har elever som ligger faglig og skrive-, lese- og læringsteknisk foran andre i klassen. Slik vi ser på våre skolestrevere, skal vi også se på elever som får merkelappen «stort læringspotensial»: De er like verdifulle som andre. Fordi alle elever er like verdifulle, har alle elever rett til tilpasset opplæring og et godt læringsmiljø. Dette er skolens ansvar.
En vanlig oppfatning er at elever som lærer mye og raskt, klarer seg selv. Dette er dog ikke nødvendigvis tilfelle. De er sjelden vidunderbarn, selv om de lærer lettere enn sine jevnaldrende. Noen elever med høyt læringspotensial er selvdrevne og presterer høyt, andre motiveres ikke av skolen og presterer lavt. De underyter; kanskje får de også stempel som urokråke eller lat. Eller de dropper ut. Noen fellestrekk har de likevel: Blant annet lærer de raskt, har tidlig et nyansert språk, og de er dyktige til å se sammenhenger.
Tross deres gode utgangspunkt: Også disse elevene trenger støtte i læringsprosessen. Forskning viser at når en elev med stort læringspotensial gir opp, er dette et resultat av en årelang, ofte emosjonell, prosess som kan ha begynt allerede tidlig i barneskolen: De har kjedet seg, og engasjementet for skolearbeidet har gradvis forsvunnet. I tillegg er de kanskje blitt overlatt til seg selv med sin læring. Derfor er det så viktig å understreke at disse elevene må få tett oppfølging og tilpasset opplæring gjennom hele skoleløpet.
Fordi de beveger seg så raskt gjennom læringslandskapet, kan elever med stort læringspotensial faktisk ha større behov for stimulering og nær kontakt med læreren enn mange andre elever. De trenger læreren som faglig, og kanskje også som sosial, sparringspartner. Slik kontakt forhindrer at eleven føler seg fremmedgjort og alene om ansvaret for sin læring. For elever med stort læringspotensial trives ikke nødvendigvis bedre enn andre som faglige eller sosiale ensomflygere.
Ulik undervisning er likebehandling
Tilpassingen av opplæringen er avhengig av fag og hvor i skoleløpet elevene befinner seg. Læreren kjenner eleven og er derfor den som best vil kunne utforme slike tilpassa opplegg. Det viktigste er likevel at skolen erkjenner at disse elevene fins og at de har rett til et godt læringsmiljø og faktisk tilpasset opplæring på lik linje med alle andre elever. Slik kan også disse elevene få realisere sitt potensial, og derigjennom kan samfunnet realisere sine muligheter, ikke på tross av elevens kjedsomhet eller ensomhet, men på grunn av skolens gode oppfølging av dem. For først når vi underviser våre elever ulikt, behandler vi dem likt.
* Margunn Mossige er førstelektor, mens Trine Mathisen Gilje er universitetslektor ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger.
