Kommentar:

- Både Synnøve og jeg er  politikere som ikke har glemt at vi stammer fra menneskeheten. Derfor er det utrolig sunt  å komme seg ut og lytte til det folk har å si. Det er noe Arbeiderpartiet ikke har utmerket seg på, sier Giske, representant for ungdommen i et parti presset av etterkrigstidens aller dårligste valg.
Dette er nye signaler. Det er ingen tilfeldighet at de kommer fra den yngre garde i partiet. Helt siden Einar Gerhardsens dager har Ap utviklet en arroganse som i større og større grad har gått ut over deres egen grasrot. Ja, Gerhardsen og co. trodde ikke noen andre kunne regjere Norge da Per Borten overtok i 1965. Det var da den parlamentariske lederen, venstrehøvdingen Bent Røiseland, sa følgende: "Det er meget sunt å få nye hender ned i regjeringsskuffene."

Det har falt i undertegnedes lodd å følge landets utdanningsministre relativt tett de siste 20 årene. Forskjellen på de få borgerlige statsrådene i disse årene og alle Ap-ministrene har vært påtakelig nettopp når det gjelder holdninger til organisasjoner og vanlige folk. Eksemplene kunne trekkes fram i fleng. Det skal vi la være. Vi vil kun nevne at når de store lærerorganisasjonene avholdt sine landsmøter, viste Ap-statsrådene seg enten ikke i det hele tatt, eller de avla rekordkorte besøk mens limousinen gikk på tomgang og den sentrale figur brukte en halvtime eller så for å lire av seg en hilsen som ikke inneholdt noen verdens ting. Man kunne bli frustrert av mindre.

Men selv om Ap for øyeblikket oppholder seg i skyggenes dal, som Jan Petersen har formulert det, vil nok partiet komme sterkt tilbake. Det lover i alle fall godt at Giskes opptreden i statsrådstolen skilte seg radikalt ut fra hans partipolitiske forgjengere. Derfor er det neppe noen tilfeldighet at det er nettopp han som tar denne form for selvkritikk. Det er et opplagt sunnhetstegn.
Derfor er det nok andre som fortjener å få tildelt arrogantprisen personlig. Vi skal vokte oss vel for å nevne navn.