Vegrer vi oss for å lære?
Tenker vi over innholdet i de mange uforpliktende hverdagssamtaler, forstår vi at det er de vanlige temaer som går igjen. Bevisst eller ubevisst unngår vi den konfliktskapende ordveksling. Sies det noe som krever spesiell ettertanke, oppstår ofte en b
Velger vi å se slike negative reaksjoner
som lærevegring, er dette et fenomen som til en viss grad
gjelder oss alle, og som er en del av vår
beskyttelsesmekanisme. Vi sorterer automatisk våre
inntrykk. Blant annet på grunn av fattigdom var de
gamle massesamfunn under pisken. Folk lot seg disiplinere med
maktbruk og skrevne eller uskrevne lover. I flere hundre år,
helt frem til vår tid, godtok derfor skolebarn pugging av
Pontoppidans forklaring og andre for dem uforståelige
religiøse sentenser. Moderne kommunikasjon og større
velstand har forandret oss alle. På godt og ondt har
menneskene fått øket sin makt. Denne blir brukt på
forskjellig vis, og altfor mange har flyktet inn i det lettvinte og
underholdende. Dette har fulgt med over i skolen og skapt alvorlige
problemer. I en bok sier filosofen Arne Næss at han
i løpet av sin skoletid en gang bokstavelig talt nektet å
lære fransk, og åpenlyst ga uttrykk for dette overfor
rektor. Når en så klok mann som Arne Næss velger
å fortelle dette, tør jeg å ta det som en advarsel
mot fremveksten av intelligente elevers vilkårlige
maktbruk.
Skolen har ikke hverdagens frihet til å godta eller avvise
(unngå) det kjedelige eller uforståelige. Det på
forhånd fastlagte program greier bare i liten grad å
gjenskape fritidens mange tilbud om atspredelse, og skjult eller
åpenlyst oppstår negative reaksjoner. For å motvirke
disse foreligger ingen entydige metoder fra lærernes side. Det
er forståelig om de føler de må ty til en
oppstykket, underholdningspreget undervisning for å få
den nødvendige ro.