– Hvis læreren synes en elev er plagsom, så er det ikke dannende å kjefte på eleven. Det er uprofesjonelt og umodent.
– Hvis læreren synes en elev er plagsom, så er det ikke dannende å kjefte på eleven. Det er uprofesjonelt og umodent.

Danning og utdanning – et tilsynelatende umulig oppdrag

Debatt: Hva gjør vi når elevene hindrer oss fra å gjøre jobben vår?

Publisert

Lærerne har et utdannings- og et danningsoppdrag. Elevene skal utdannes til et arbeidsliv. Det er samtidig forventet at elevene skal få gode verdier for å delta i et demokratisk og åpent samfunn. Men hva gjør vi når elevene hindrer oss fra å gjøre jobben vår?

Elevene er mennesker som lever sine egne liv, med egne meninger, verdier og tolkninger om hva som er et meningsfullt liv. De lever i et samfunn, har et sosialt miljø, og i dette så har de følelser, gode og dårlige dager, og forskjellige forutsetninger for å håndtere skolehverdagen. Vi må anerkjenne at elevene er fullverdige mennesker som har retten til et bra liv her og nå.

Samtidig skal vi oppfylle et danningsoppdrag, og med det kommer det en forventning om at elevene ikke bare er mennesker her og nå, men mennesker i utvikling. Skoleelevene er uferdige mennesker som skal dannes og utdannes til borgere i et voksensamfunn. Vi skal altså gi elevene noe de ikke har bruk for enda.

Dannings- og utdanningsoppdraget

Skolens utdanningsoppdrag er å gi elevene de verktøyene de trenger for å mestre livet i det fremtidige samfunnet som de skal bli en del av. Som del av dette er det satt opp læreplaner i forskjellige fag med hver sine kompetansemål. Samtidig skal elevene dannes til å tenke kritisk, etisk, og bli et individ med egne meninger. Men skolen er ikke verdinøytral. Elevene skal bli miljøbevisste, reflekterende mennesker som tror på likeverd, likestilling og demokrati. De skal ut i samfunnet med like muligheter, og de skal møte samfunnet med engasjement og utforskertrang. Kritisk tenkende individer som gjør det de skal; jeg vet ikke helt hvordan det skal være mulig.

Alle mennesker er i utvikling

Jeg mener det er to erkjennelser lærerne må ta med seg i klasserommet:

  1. Elevene er ikke ferdig utviklet.
  2. Elevene skal ikke bli ferdig utviklet.

Tanken om at det finnes et ferdig utviklet, riktig menneske, er både uoppnåelig og usunt. Likevel er det meningen at læreren skal lede elevene i en spesifikk retning. Det er dette som er kjernen i dannings- og utdanningsoppdraget. Vi skal la elevene bli seg selv, men vi må hjelpe dem på veien dit. Det er uunngåelig at det er noen underliggende verdispørsmål i utdanningen. Skolen gjennomfører en jobb, og den jobben medfører meninger og holdninger om hvordan jobben skal gjøres. Det er disse verdispørsmålene som nevnes i opplæringsloven og i læreplanen. Men virkeligheten er mer kompleks enn læreplanen fremstiller den som. Alle elever har ikke like muligheter, alle elever trives ikke på skolen, og alle elever skal ikke få lov til å være seg selv hvis det innebærer å ødelegge for de andre elevenes trivsel.

Positiv frihet eller negativ frihet

Friheten til eller friheten fra? I klassisk liberalisme vektlegges negativ frihet. Friheten fra ytre tvang, som å bli presset inn i en bås. Ideologien i norsk skole vektlegger positiv frihet. Friheten til å bli seg selv. Denne idéen fører med seg en idé om at «hvis jeg vil dette, så må jeg få lov til det». Men hvis én elevs frihet skal går på bekostning av andre elevers frihet, hva gjør vi da? Hvis en elev er et forstyrrende element i klasserommet, så går det på bekostning av de andre elevene. Men alle elever har rett til en trygg skolehverdag, og dette inkluderer elever som tilsynelatende oppleves som å være «i veien» eller «vanskelige».

Læreren har derfor ikke retten til å krenke barnas rett til en trygg skolehverdag kun for å tilfredsstille lærerens behov for ro og orden. Elevene har frihet til å gjøre det de vil, men friheten fra å bli krenket. Det læreren sitter igjen med er et utrolig vanskelig dilemma; uansett hva læreren gjør, så blir det feil. Hva skal læreren gjøre for å håndtere det som tilsynelatende er ødeleggende for utdanningsoppdraget?

Hva gjør vi med forstyrrende atferd?

Danningsoppdraget handler ikke om å danne elevene inn i en bås. Det handler om å identifisere når et barns atferd er gått fra å «være seg selv» til å bli negativt for andre.

Hvis læreren straffer atferd basert på egne følelser, så er dette en misforståelse av maktrelasjonen i klasserommet. Hvis læreren synes en elev er plagsom, så er det ikke dannende å kjefte på eleven. Det er uprofesjonelt og umodent. En del av danningen er faktisk å la elevene håndtere hverandre. Det vil være å tillate elevdemokratiet å ta ansvar for seg selv.

Det er når atferden går fra å være «forstyrrende» til å være krenkende overfor andre, at læreren er pliktig å ta grep. Elevene har behov, men er ikke alltid emosjonelt modne eller språklig kompetente nok til å kommunisere disse behovene godt. Forstyrrende atferd er ofte et forsøk på å håndtere vonde følelser, og det er lærerens ansvar å anerkjenne at elevene ikke enda er modne nok til å kommunisere dette på en ordentlig måte.

Emosjonelt moden – men til hvilken pris?

For å oppfylle dannings- og utdanningsoppdraget trenger vi emosjonelt modne, kompetente lærere som klarer å velge sine kamper med omhu. Men det er svært vanskelig å være emosjonelt moden når man står i skyttergraven, med 30 elever som har forskjellige behov, der en situasjon kan oppstå brått og plutselig, tilsynelatende ut fra intet, og med elever som aktivt går inn for å trykke på knapper.

Jeg har dessverre ingen løsning, men jeg har tre spørsmål til ettertanke. Jeg antyder ingen fasit, for det finnes ingen; jobben er for kompleks til det. Vi må finne våre egne svar:

  • Kan elevene bli emosjonelt modne hvis deres nærmeste voksne ikke er det?
  • Hvordan håndterer vi elever som ikke respekterer sanksjonene våre?
  • Finnes det noen ting som er viktigere enn andre?
Powered by Labrador CMS