Innlegget ble første gang publisert i Bergensavisen.
Det er fantastisk å komme på senvakt i barnehage og møte 18 barn som roper «hei», og vil ha og gi klem. Å få lov til å bli kjent med de små menneskene, følge utviklingen deres og trygge dem. Å delta i lek, passe på at alle er med og bidra i kampen mot utenforskap og mobbing.
Jeg får være leken, spontan og kreativ, samtidig som jeg må bruke intellektet mitt for å planlegge, dokumentere og passe på at vi følger Rammeplanen. Jeg føler jeg er del av noe viktig. Det er berikende, utviklende, gøy og kreativt.
Å jobbe i barnehage er fantastisk. Men det er også deler av det som er forferdelig slitsomt.
Som morgenene, når jeg må ta imot fire litt triste barn som alle syns det er dumt å si ha det til mamma samtidig, og jeg kjenner at fanget er for lite. Jeg kan bare håpe at neste vakt kommer før neste barn – for hvordan kan jeg klare å møte enda et barn på en god måte nå?
Les også: Søker seg vekk fra barnehagene – Hege vil heller kjøre lastebil
Eller som når det er 16 barn ute med meg og en kollega, og kollegaen min må gå inn og skifte bleie på et barn. Alene med 15 barn kjenner jeg på utilstrekkeligheten når ett av dem trenger at jeg er med for at han kan klare å komme inn i leken, samtidig som to andre sloss om en sykkel på den andre siden av plassen. Jeg skulle ønske jeg kunne delt meg!
Eller når en avdeling har avdelingsmøte, og bemanningen på to avdelinger må dele seg på tre avdelinger, og jeg skal være alene med ti barn jeg ikke kjenner så godt en hel time. Jeg kan bare håpe at jeg klarer å fenge alle sammen i en sangstund, og at ingen må ha hjelp på do den timen. Jeg klarer jo ikke gjøre begge deler samtidig!
Eller det kan være når en ansatt er syk og barnehagen ikke setter inn vikar før etter 16 dager, når NAV overtar lønnsutgiftene til den syke.
Vi prøver å organisere frokost, lunsj og frukt, dobesøk, bleieskift og av- og påkledning, samtidig som vi må trå til for barn i små og store kriser og aldri får gjort det vi vet er det beste; dele barnegruppen, sette oss ned, og møte hvert barn før uroen setter seg i gruppen og det blir kaotisk og stress for alle.
Oppi alt dette har jeg ansvar for at hvert barn har det bra og utvikler seg adekvat. Jeg har ansvaret for å fange opp og følge opp signaler barn gir på hvordan de har det, og i verste fall følge opp barn i krise.
Eller når jeg står i det daglige dilemmaet: Skal jeg spare min egen kropp og fysiske helse og la barnet kle på seg mest mulig selv eller klatre opp på stellebordet uten hjelp, eller skal jeg sette meg på huk og hjelpe eller løfte, slik at det går raskere?
Det er alltid noen som trenger meg et annet sted.
Oppi alt dette har jeg ansvar for at hvert barn har det bra og utvikler seg adekvat. Jeg har ansvaret for å fange opp og følge opp signaler barn gir på hvordan de har det, og i verste fall følge opp barn i krise. Jeg skal samarbeide med andre instanser, dokumentere og rapportere. Alt sammen med den samme, lave bemanningen på avdelingen.
Barnehageansatte organiserer og smiler og strekker oss lengre enn langt for at barn, foreldre og arbeidsgivere skal være fornøyde, for vi elsker jobben vår og det er så viktig for oss at barna har det bra!
Men dette misforholdet mellom rammevilkår og behov gjør at barnehager har skyhøyt sykefravær. I andre kvartal i år var det legemeldte fraværet i barnehager 9,3 prosent, mens gjennomsnittet for alle yrker i samme periode var 5,2 prosent. Til tross for en liten nedgang fra 2021 til 2022, har fraværet i barnehagene har økt de siste fem årene, og forskjellen mellom barnehager og andre yrker har vart over tid.
Tall fra 2019 tyder på at 31 prosent av sykefraværet kommer av helseproblemer helt eller delvis forårsaket av jobben. Det er mange fraværsdager, det!
I tillegg vet vi at 1 av 3 barnehagelærere slutter å jobbe i barnehage i løpet av en 10-årsperiode og at mange må gå av med arbeidsavklaringspenger og uførepensjon før de fyller 62 år.
Det handler om fysiske arbeidsbelastninger, om emosjonelt stress og det handler om manglende mulighet til å utføre arbeidet slik at man kan gå hjem uten å måtte tenke på barn man skulle fulgt opp bedre.
Jeg har hatt to års pause fra «gulvet» i barnehage nå, og jeg savner det gode med barnehagelivet. Likevel stiger pulsen og stresset når jeg tenker på å komme tilbake.
Det er bedre bemanning som kan endre dette bildet. Det kan gi meg litt mer rom til det enkelte barnet, det vil gi meg litt mer tid til å la dem klare selv, og det vil gjøre det litt lettere å gå fra for å skifte en bleie eller til og med ta pause uten å slite hverandre ut.
Les også: Smarte hjelpemidler gir lavere sykefravær i barnehagen
Det vil gjøre at jeg kan ha fokus på kvalitet i tilbudet, ikke bare best mulig organisering med lav bemanning. Og aller viktigst vil det gjøre at jeg og kollegene mine flere dager føler at vi strekker til. At vi har fått gjort det vi burde. At vi får fulgt opp hvert barns behov, og kan gå hjem uten vondt i magen.
Det ville ført til færre sykedager og bedre rekruttering, og det ville gjort det mulig for flere å fortsette å jobbe i barnehage uten å ofre helsen sin.
Og det ville aller mest vært bra for barna!
Vi som jobber i barnehage er utrolig tilpasningsdyktige og gjør det vi kan for at barna skal ha det bra og få gode opplegg og gode dager, uansett om rammevilkårene ikke er tilstrekkelige. Men det koster, og jeg er ikke alltid sikker på om det er verdt det.
