Engasjerte foreldre kan gi dårligere skoleresultater

– Jeg fikk hundrevis av e-poster hver eneste dag fra alle mulige slags mennesker, sier Keith Robinson.

Det var alt fra sinte forskere til fagfolk som skrev «godt jobba» til lettede foreldre som hadde følt seg nedlesset i skyldfølelse fordi de ikke hadde klart å hjelpe barna til bedre skoleresultater.

Sosiologen og forskeren ved University of Texas forteller Utdanning via Skype om da han og forsker Angel L. Harris fra Duke University ga ut boken «The Broken Compass» for et drøyt år siden. Den baserte seg på en stor studie de to hadde gjennomført for å få klarhet i hvordan foreldrenes engasjement påvirket barnas resultater på skolen.

– Vi ble veldig overrasket over resultatene vi fikk, sier Robinson.

Lite effekt

De hentet inn undersøkelser gjort på tusenvis av amerikanske familier hvor foreldrene var spurt om hvordan de involverte seg i barnas skolegang. De delte dette inn i 63 forskjellige typer foreldreatferd som for eksempel leksehjelp, å diskutere skole med barna og å lese for barna. De fordelte også familiene ut fra etnisitet og sosioøkonomisk status. Så koblet de resultatene fra disse undersøkelsene med prøveresultatene og karakterene til elevene i lesing og matematikk.

Var det slik at de elevene som fikk mest oppfølging og hjelp av foreldrene også hadde den beste utviklingen i skoleresultater?

– Det viste seg at de fleste typene foreldreatferd hadde ingenting å si for elevenes skoleresultater, sier Robinson.

Leksehjelp påvirket negativt

I et debattinnlegg i The New York Times i 2014 skrev forskerne at det å ha foreldre som involverte seg mye oftere viste en negativ enn en positiv sammenheng med elevenes prestasjoner. Å hjelpe barna med lekser hadde for eksempel en klar negativ sammenheng med skoleresultatene.

– Foreldre blir fortalt at jo mer de involverer seg, dess bedre. Men kanskje bør foreldre gjøre mindre og heller fokusere på noen få ting som kan se ut til å gi positive effekter, sier Robinson.

Så hvilken foreldreatferd kom positivt ut av studien? Det var en kort liste på tre ting: å forvente at barnet skulle ta høyere utdanning (gå på college), å diskutere skoleaktiviteter med barna og å kreve spesifikke lærere til barna.

Den foreldreatferden som hadde klarest sammenheng med positive resultater var at foreldrene forventet at barnet skulle ta høyere utdanning.

– Det er mer en holdning enn en atferd. Men denne holdningen må overføres til barna gjennom atferd, sier Robinson.

Hissig debatt

Boka, en rekke artikler i mediene og det kontroversielle innlegget i The New York Times med overskriften «Foreldreinvolvering er overvurdert» førte til opphetet debatt i USA.

Professor i utdanningspsykologi, Lee Shumow, skrev et innlegg i School Community Journal hvor hun påpeker flere problemer med analysen til Robinson og Harris. Hun nevner flere metaanalyser som viser at foreldreengasjement gir positive resultater. Hun skriver at flere studier viser at effekten av foreldreengasjement i stor grad avhenger av hvordan det gjøres, noe hun mener Robinson og Harris ikke diskuterer i boka. 

Jay P. Greene, professor ved University of Arkansas, skriver i et innlegg at studien kun viser at når barn sliter med skolegangen, involverer foreldrene seg mer. Foreldre vil i større grad hjelpe et barn som sliter på skolen, og derfor vil det være en sammenheng mellom dårlige skoleresultater og mye hjelp fra foreldrene. Det betyr selvsagt ikke at hjelpen fra foreldrene er det som fører til dårlige resultater, sier flere av kritikerne av studien til Robinson og Harris.

Les også i The Atlantic: Don't help your kids with their homework. 

Mener kritikerne tar feil

Keith Robinson blir oppgitt over mye av kritikken som går på at de har sauset sammen korrelasjon og kausalitet.

– Dette kunne vært et problem, hvis vi hadde målt foreldreatferd og elevresultater på samme tidspunkt. Vi var veldig klar over det da vi satte opp analysemodellen. Derfor har vi hatt to måletidspunkter, sier Robinson.

På tidspunkt 1, som i ett av datasettene er 8. trinn, har forskerne sett på elevenes skoleresultater og foreldrenes involvering. På tidspunkt 2, som er 12. trinn i samme datasett, har forskerne sett på elevresultatene for de samme elevene og analysert utviklingen fra 8. til 12. trinn.

– Ved å bruke to måletidspunkter undersøker vi endringene i elevenes skoleresultater på bakgrunn av foreldrenes atferd på et tidligere tidspunkt. En slik analyse kontrollerer for barnas tidligere skoleresultater, noe kritikerne har hevdet har vært et problem, sier Robinson.

På enkelte områder så de også at flinke elever som fikk mye foreldrehjelp endte opp med å gjøre det dårligere sammenlignet med flinke elever som ikke fikk foreldrehjelp.

Robinson sier de er blitt beskyldt for at de skal ha hatt som utgangspunkt for hele studien at de skulle rakke ned på foreldrenes rolle.

– Vi gjorde denne studien fordi det var uklart for oss hvor forskningen sto på feltet. Tidligere funn pekte i alle retninger. Så vi ante ikke på forhånd hva vi ville finne. Vi står fullt og helt bak metodene vi har brukt i studien, sier han.

– Må lære opp foreldrene

Robinson er imidlertid klar på at foreldre åpenbart betyr noe for barnas skolegang.

– Men ikke på den måten vi lenge har trodd at de har hatt betydning. Derfor må vi finne ut mer om hvordan vi skal få mest mulig ut av hvordan foreldrene involverer seg i barnas skolegang, sier Robinson.

Han tror ikke at å hjelpe barna med lekser nødvendigvis er galt, selv om dette viste negative sammenhenger i deres studie.

– Problemet er at vi ikke har lært foreldrene hvordan de skal hjelpe barna med leksene på en god måte. Vi må hjelpe foreldrene med hvordan de på en mer effektiv måte kan involvere seg i barnas skolegang, ikke bare fortelle dem at de må involvere seg, sier Robinson.

Flere av funnene fra studien viser hvor vanskelig det er å få klare svar på dette feltet. At foreldre leser for et barn i de første skoleårene viste for eksempel tre forskjellige sammenhenger med skoleresultatene ut fra hva slags elevgruppe de undersøkte. For hvite og spansktalende elevgrupper hadde dette en sammenheng med bedre leseferdigheter på skolen, mens for svarte elevgrupper viste dette en sammenheng med dårligere leseresultater.

– Mønsteret for mange av de foreldreatferdene vi har målt går i alle retninger. Det betyr at vi kan ikke bare fortelle foreldrene at de må gjøre mer av enkelte ting. Beslutningstakerne må være mye mer nyanserte i hva de forteller foreldrene, sier Robinson.

– Altfor lite foreldreforskning i Norge

Professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark, Thomas Nordahl, har jobbet mye med forskning på skole-hjem-samarbeid. Han er enig med Keith Robinson i at resultatene fra forskningsfeltet spriker.

– I Norge har vi knapt gjennomført forskning på dette feltet. Det er forbausende hvor lite interesserte vi er i å finne ut mer om hvordan foreldrene påvirker barnas resultater, sier Nordahl.

Han viser til skoler som har forsøk med foreldreskoler med et visst antall obligatoriske samlinger for foreldrene tidlig i skoleløpet. Her samtaler skolen med foreldrene om hva som forventes av dem, og hvordan foreldre best kan følge opp barnas skolegang.

– Vi skulle gjerne visst mer om effektene av slike tiltak, men det vet vi ingenting om, sier Nordahl.

– Må formidle positive holdninger

Han understreker at det er ting ved foreldreengasjement som ser ut til å være viktig.

– Det er rundt 700-800.000 foreldre som har barn i grunnskolen i Norge. Det store flertallet av dem er fornuftige folk. Å si at vi ikke trenger dem, er dristig, sier Nordahl.

Han mener flere av funnene til Robinson og Harris samsvarer med noe av det forskning har vist tidligere.

– Når foreldre klarer å formidle betydningen av skole, har en positiv holdning til skolen og snakker med barna om skole og arbeidsinnsats, så ser det ut til å ha en positiv sammenheng med elevenes resultater. Foreldre som er opptatt av skole og utdanning har barn som også er opptatt av skole og utdanning, sier Nordahl.

– Er du enig i at foreldrene trenger bedre opplæring i hvordan de skal hjelpe barna?

– Ja, det kan være vanskelig å vite hvordan man konkret skal støtte og hjelpe egne barn. Særlig for foreldre som ikke selv har lykkes særlig godt på skolen. Da kan man risikere negative effekter av foreldrenes involvering. Det viktigste foreldre kan gjøre er uansett ikke å hjelpe barnet med leksene, det er å fortelle ungene at skole er viktig. Og det er noe alle foreldre kan gjøre, sier Nordahl.