Tid for å stille spørsmål?

Jeg får vel skylde meg selv for å ha virret meg inn på de gamle filosofers irrganger. De vise menn som grublet og tenkte til krampa tok dem. Interessant er det likevel, når man endelig får tid til å lese og gruble litt selv. For en ting er sikkert, man får mange spørsmål underveis. Et av de mest banale spørsmålene jeg får er hvordan hadde de tid til dette? Det er muligens litt urettferdig, når jeg får det litt i perspektiv, å sammenligne antikken med vår egen tid. Vi lever tross alt i en hyper, duper, materialistisk, global verdensøkonomi, som i grunnen, når jeg får stoppet opp litt, fungerer som et stort sort hull som sluker alt. Det er mulig det vil ha tilbake alt det en gang spydde ut. Utvikling, tenker du? Ja, vi får lide sammen, tenker jeg og heller satse på total økonomisk nedsmelting, så vi kan starte på nytt. Som mange ganger før? Om det er noen vits er vel heller tvilsomt. For som slitere i maurtua, går vi på med krum nakke og krumme tær og glemmer like fort.

De ble vise disse gamle mennene som gikk og grublet, mens de tilegnet seg kunnskap for så å lære den bort igjen til andre utvalgte. For like naturlig som at vi igjen skal feire solens seier over mørket til påske, eller at dagen blir lengre enn natten, har det vært naturlig å lære bort til andre. Å lære av andre og lære bort til andre mennesker er helt sentralt i vår sivilisasjon. Som påsken gir håp om nytt liv gir læring håp til samfunnet. Et håp om at de som kommer etter kan komme enda lenger enn de som ga fra seg kunnskapens gnist. Som å gi videre et av edens epler fra kunnskapens tre eller opplystheten Lucifer stjal fra noen ingen helt vet hvem var eller er, for sikkerhets skyld. Alle må lære å krype før de kan lære å gå og løpe. Reprodusert kunnskap er viktig i starten, som det å krype for å lære å gå. Men så det store spørsmålet, kan de noensinne lære seg å løpe? Å ta denne kunnskapen og forvandle den om til visdom? Ingen er vel uenige i at det er stor forskjell på å være kunnskapsrik og vis. Se på pensum og spør deg selv, hva lærer vi våre barn?

Skolen leverer det den skal i dag. Elevene sitter på rad og rekke i eggekartongen. En klok dame, sa på Ikt-konferansen i Bergen at «Skolens historiske formål var å produsere folk til industrien». Skolen er, mente hun videre, ikke tilpasset den nye virkeligheten vi lever i. Noen har glemt å fortelle politikerne og skolen, at vi ikke lenger trenger Pontoppidans forklaring og eggekartongementalitetet skolesystemet er lestet på. Eller handler det fortsatt om kontroll og mennesket som et produkt for andre? Løfter du blikket mot samfunnet så ser du heller ikke så mange vise menn. Hvor har det blitt av dem? Har vi så dårlig tid, der vi stritter mot det store svarte hullet, at vi ikke har tid til å tenke gjennom ting? Når skal vi si at et verdenssamfunn, så sterkt bygget på kravet om økonomisk vekst, ikke er bærekraftig? I det minste intellektuelt.

Alle barn elsker intuitivt visdom, særlig hvis den er pakket godt inn. Er det vi mangler i skolen i dag? Tvilsom, reprodusert kunnskap, laget av dem som vant siste krig gjør nok ikke verden bedre. Den gjør ikke barna eller voksne mer lykkelige heller, det tror jeg vi kan slå fast. Alle, store som små, unge som gamle, bærer gjennom livet en følelse av at det er noe mer. Gnisten får likevel ikke tid til å tenne noen skikkelig bål. Altfor mange mennesker driver rundt hele livet uten å noen gang konfrontere seg selv med viktige spørsmål. Det ramler inn noen tanker noen ganger, som raskt blir fordrevet av samfunnets mas og kjas og kamp for mer penger og mer tid. Så går no dagan, hørte jeg noen si. Sant er det. Hver dag ser læreren ut over klassene der de sitter som lydige eller ulydige egg i en eggekartong. Når læreren har sagt sitt, jobber elevene med oppgaver, og noen lærere gløtter ut av vinduet og ser heller ikke i dag, noen vise menn eller kvinner som vandrer mellom blokkene. Ikke har de noe her å gjøre heller. Det er for kaldt og først og fremst så skriker fabrikkene på føde. Oppdraget er utført.