Tanker om lojalitet

Tilsynelatende har denne banale hverdagshistorien lite å gjøre med Utdannings interessante artikkel om "rektorer som skremmes til taushet" (6. desember 2002), men likevel: Ved høstens Halloween -"feiring" var skolen jeg arbeider på blitt tilgriset av noen ukjente eggkastere.
 
En journalist i vår lokale avis ringte meg, og ba meg i sakens anledning stille opp ved siden av griseriet, formodentlig med et misfornøyd, eventuelt sorgtungt, uttrykk i ansiktet. Rett eller galt: Jeg avslo. Det var ikke slik jeg ønsket å profilere skolen.
 
Med interesse merket jeg meg at den unge journalisten presterte å bli snurt, som om jeg hadde unnlatt å gjøre min selvsagte plikt - nemlig å stille opp når han ville, og på hans premisser.  
 
Todelt lojalitet
Relevansen? To ting etter min oppfatning: For det første dreier det seg om hvordan man ønsker å profilere den institusjonen man er satt til å lede. For det andre dreier det seg om forholdet til pressen.
 
Det siste først: Folk i mediene har sin egen agenda. Først og fremst skal de ha oppslag som slår. Av en eller annen uforklarlig - og bekymringsfull - årsak, ser dårlige nyheter ut til å gjøre sterkere inntrykk enn gode. Det kan være et lokalt lite scoop å få en rektor - eller en i tilsvarende posisjon innenfor et annet tjenesteområde - til å fronte et negativt oppslag, enten det dreier seg om tilgrising eller budsjettkutt.
 
Men det kan være svært mange grunner til å unnlate å stille opp - grunner som ikke behøver å ha noe å gjøre med frykt for overordnede. Ofte er det nemlig slik at det bildet som tegnes i mediene er et helt annet enn det man hadde tenkt seg, når man i en blanding av naivitet, god vilje og kanskje en smule PR-kåthet lar seg benytte. Omgang med media er sannelig ikke en sak for amatører, det er blitt den beske sannhet.
 
Hva ønsker man å formidle?
Dessuten må man altså spørre seg om hva man ønsker å formidle - er det bildet av en skole i krise? Er det inntrykket av forfall som skal få feste seg, i en situasjon hvor man i stadig økende grad må være forberedt på å konkurrere om elevene?
 
Bør man ikke heller som rektor si ... "ja, inneklimaet vårt kunne vært bedre, ja, vi hadde ønsket å få skolen pusset opp, men ut fra de forholdene som eksisterer, skal vi lage en så god skole som overhodet mulig." Har man ikke denne holdningen, bør man vel strengt tatt vurdere om det er rektor man skal være?
 
Men på dette vanskelige området er sannhetene så langt fra absolutte. For samtidig har offentligheten et selvsagt krav på å få vite konsekvenser av politiske vedtak, enten det er på lokalt eller nasjonalt nivå.
 
Ulike lojalitetstradisjoner i ulike yrkesgrupper
Vi ser da også at ulike yrkesgrupper har svært ulike tradisjoner, og åpenbart kan tillate seg ulik grad av åpenhet i forhold til "den hånden som før dem.". I alle år - muligens med unntak av de aller siste? - har norske offiserer kunnet utmale de dramatiske konsekvenser av at ikke forsvaret får nok penger.
 
Sentrale embetsmenn som biskopene kan, åpenbart uten frykt for konsekvenser, refse de statlige myndighetene som lønner dem, både når det gjelder bevilgninger til kirken og spørsmål av mindre pekuniær og mer åndelig karakter.
 
Som vanlig velger og samfunnsborger har jeg aldri oppfattet dette som noen skadelig form for illojalitet, men tvert imot som viktige innspill. Det er av interesse for den brede offentlighet dersom kompetente offiserer mener at landet legges åpent for terroranslag. Det er ofte relevant når en sentral person som biskop Stålsett finner grunn til å kritisere regjeringen.
 
Man kan være enig eller uenig i det han sier, men få vil bestride Stålsetts rett til å si det, selv om han altså er en høytstående embetsmann, og lønnes av de myndigheter han åpenbart elsker å refse. Kravet om lojalitet kan altså ikke være absolutt, og er det ikke heller. Samtidig må man vel forutsette at frittalende offiserer, biskoper eller andre embetsmenn som har klart å manøvrere seg inn i en situasjon hvor de kan si hva de ønsker, reflekterer over sin posisjon?
 
"Et folkebedrag!" uttalte kommanderende general Bauck i 1930, da forsvaret ble ytterligere nedbygd. Det kunne han altså gjøre, selv om han var general. Men året etter gikk han av. At historien skulle gi ham fullstendig rett, er i denne sammenhengen kanskje av mindre interesse?
 
Hvor lojale skal skolefolk være?
Hva så med skolefolk? Hvor lojale må man forvente at de skal være? Jeg har vanskelig for å se det illojale eller betenkelige i at en rektor gir rent objektive opplysninger om konsekvenser av budsjettkutt ved hennes skole. Det er av legitim interesse for et lokalmiljø å få greie på at det for eksempel blir en lærerstilling mindre ved skolen, og det kan ikke være noen aktverdige grunner til å holde det skjult.
 
Noe helt annet vil det være hvis rektor gir seg til med elendighetsbeskrivelser i den anledning. Det kan ikke være hennes oppgave. Dersom hun skulle mene at budsjettkuttene er av en slik karakter at det er blitt komplett umulig å realisere læreplanens målsettinger, og hun samtidig har sagt fra til sine overordnede uten å få respons, har hun en eneste ting å gjøre, nemlig å si opp i protest - slik vi må forvente at general Baucks moderne etterfølgere vil gjøre dersom de mener landet legges åpent for Fienden (hvem nå det måtte være). 
 
Nyansert bilde
Hvis vi nå løfter blikket vekk fra det lokale, og over til en mer nasjonal skoledebatt, om norsk skoles kvalitet og om norsk skoles prioriteringer, så er det også et nyansert bilde som møter oss: Det er nødvendig for en god debatt at de som presumptivt vet mest om skole, nemlig pedagogene, deltar.
 
Da tenker jeg ikke bare på de pedagogiske forskerne, som nokså sjelden behøver å bevege seg ned i den gjenstridige virkeligheten, og som følgelig har en litt ubehagelig tendens til å holde seg med ideelle fordringer. Nei, vel så interessant, og vel så betydningsfullt er det at de som har sin daglige gjerning blant elever fritt kan få si sin mening. Lærere og rektorer deltar heller for lite enn for mye i den offentlige debatten om skolen.
 
Men også her finnes det grenser. En lærer - eller enda verre, en rektor - som med brask og bram utbasunerer at han/hun ikke tror på læreplanen, får utvilsomt et forklaringsproblem, når vedkommende hver eneste dag er satt til å realisere nettopp denne planens intensjoner.
 
På den annen side kan ikke folk som arbeider i skolen forventes å ha en slags kim-il-sung-aktig lojalitet til planen. Det er av utvilsom offentlig interesse når lærere i grunnskolen mener å kunne fastslå at leseferdigheten er gått tilbake etter introduseringen av L-97, og det kan ikke være illojalt å fortelle offentligheten om dette. Ei heller kan det være illojalt når lærere i videregående skole kritiserer Reform 94 for å være altfor teoretisk for elever på yrkesfaglige studieretninger.
 
Ikke absolutte sannheter
Spørsmålet om lojalitet kontra ytringsfrihet er ikke først og fremst et spørsmål om jus. Mer er det et spørsmål om fingerspissfølelse, god smak og en viss musikalitet. Enhver arbeidstaker står i et utvilsomt lojalitetsforhold til sin arbeidsgiver, og dette må prege ens opptreden i forhold til det omkringliggende samfunn. På den annen side er servilitet og tilsløring alltid av det onde, og dessuten stikk i strid med det ønsket om åpenhet og bramfri tale som må prege ethvert demokrati.
 
Så får taleføre og talevillige rektorer og lærere - i likhet med alle andre offentlig ansatte - bakse seg fram i dette litt uklare landskapet, og søke den nødvendige gylne middelveien, helst i dialog med sine arbeidsgivere. For sannhetene på dette feltet kan ikke være absolutte, og det vil alltid være en viss tvil om hvor grensene skal gå.