Gro Hammerseng-Edin var en ledertype allerede i barnehagen

I Trollhaugen barnehage på Gjøvik finnes det en svær hage, den perfekte boltreplass for ei aktiv jente som Gro Hammerseng-Edin. Akebakke om vinteren, skuespill ute om sommeren.

– Jeg har bare gode minner, sier en av Norges største håndballspillere gjennom tidene.

Gro gikk i barnehagen fra hun var to år til hun var sju. Mamma jobba, så da ble det fulltidsplass.

– I min familie var det normalen at ungene gikk i barnehage. Storebroren min gikk i Trollhaugen, og var en trygghet for meg. Lillebroren og lillesøsteren min gikk også i samme barnehage etter hvert. Jeg har alltid vært sosial og likte meg godt.

En gang overnattet de i barnehagen, på koserommet.

– Det var ikke det minste skummelt, bare spennende og gøy!

Hun minnes feiring av Lucia-dagen og bursdager med selvlaget krone. Hun greier ikke å grave fram fra hukommelsen et eneste negativt minne.

– Jo! Det var et metallrekkverk på ei trapp. Det måtte jeg selvfølgelig slikke på om vinteren. Skikkelig vondt. Men ikke veldig originalt, ler Gro.

Ledertype

Gro har vært kaptein på landslaget i håndball i mange år. Nå har hun sluttet på landslaget, men er kaptein på laget til Larvik Håndballklubb.

 – Var du litt kaptein i barnehagen også?

– Jeg kan ikke huske det selv, men mamma har fortalt at jeg var en ledertype i barnehagen. Jeg var snill og høflig med de små, og jeg hørte etter. Slik er jeg fortsatt. Jeg glemte aldri noe, og var flink til å innordne meg. Jeg ville klare ting selv. Ifølge mamma var retningslinjene hjemme og i barnehagen ganske like, og det gjorde det lett for meg, forteller Gro.

Hun tror at personligheten hennes har vært stabil siden barnehagen.

– Jeg er tilpasningsdyktig, og ganske var på andres kroppsspråk, følsom, tror jeg. Hvis jeg ser at det trengs styring, tar jeg gjerne grep.

Porten

– Når jeg lukker øynene, ser jeg to blide, trygge damer. Vi kalte dem for tanter den gang. Disse to skilte seg ut blant de voksne og het Guri og Siri.

Minnet om porten i barnehagen bringer fram godfølelsen i magen, gode forventninger. Gro tror det var fordi mamma og pappa kom for å hente henne akkurat gjennom den porten.

– Minnet om porten sitter fortsatt i hukommelsen. Når jeg henter sønnen min Mio (3,5 år), har det hendt at jeg har funnet ham i nærheten av porten. Da tenker jeg på min egen port, smiler Gro.

Å få Mio sammen med kona Anja Hammerseng-Edin er det største Gro har opplevd.

Gro tenkte fra starten at det var helt naturlig at han skulle gå i barnehage. Anja hadde helt andre erfaringer. Hun hadde aldri gått i barnehage, hadde mor som jobba deltid og ei bestemor i nabohuset.

Det ble til at Mio begynte med 50 prosent plass som ettåring. I dag har han plass fire dager i uka.

Ukomplisert start for sønnen

– Mio skled rett inn i barnehagen. Han var allerede så vant til å forholde seg til mange mennesker, både besteforeldre, venner og gjennom håndballen. Det var en stor fordel. Det var nok verre for oss å gå fra ham, enn det var for ham å se at vi gikk, sier Gro.

Både Gro og Anja er håndballspillere på toppnivå. De har korte, men beinharde arbeidsdager.

– Mio kan bestemme seg for at han vil bli hjemme fra barnehagen en dag, hvis han vil. Men innimellom er vi helt avhengige av familie som stepper inn når vi spiller kamper andre steder eller har samlinger.

Vil legge opp

Gro satser fortsatt for fullt som håndballspiller. Men hun vet at en dag tar det slutt. Hun forbereder tiden etter håndballen med å studere kulturjournalistikk ved siden av.

– Jeg har skrevet ei bok, og jeg vil gjerne fortsette å skrive. Jeg jobber også med å danne meg en bra plattform innenfor ledelse, sier hun.

I boka Anja + Gro = Mio skriver Gro om den store kontrastene som ligger i den personen hun er utenfor banen, og den hun er når hun gir jernet på håndballbanen. Gro skrev boka sammen med kona Anja.

– Jeg er vanligvis ei ganske beskjeden jente. Det kunne ikke falle meg inn å utnytte for eksempel det at jeg er en kjent person. Men på håndballbanen kan jeg bli helt nådeløs, sier Gro.

Måtte sette seg i pappa-stolen

Gro og Anja fikk barn gjennom inseminasjon fra en ukjent donor ved en klinikk i Danmark. For Mio er de mamma (Gro) og moa (medmor Anja). Gro har tenkt mye på at Mio kan få spørsmål om hvor pappaen hans er, eller kanskje enda mer ubehagelige spørsmål.

For Gro er det viktig å få Mio til å føle seg trygg og elsket. Nå for tiden leser hun boka «Wilma har to mammaer» for sønnen. Det er en bok som handler om hvordan et donorbarn blir til.

– Mio er ikke spesielt opptatt av å lese bøker, men denne boken tror jeg vi har lest minst 50 ganger. Han blir aldri lei, forteller Gro.

Møtet med Eventyrskogen barnehage i Larvik ble for Mio, Gro og Anja veldig positivt. Styreren var trygg i møte med en familiesammensetning som ikke er A4. Hun hadde erfaring som bidro til at hun var avslappet, og hun fortalte på en fin måte til de andre barna at Mio har to mammaer.

Gro kan bare huske noen få ubehag-elige og rare opplevelser da hun gikk gravid med Mio og i den første tiden etterpå. Som at Anja ble bedt om å sette seg i pappa-stolen på ultralyd.

Mio og mammaene

– I barnehagen var det aldri noen rar stemning. På plassene til alle barna er det et skilt, hvor det står navn og kontaktinfo på mor og far. Vi fikk spørsmål om hva vi synes det skulle stå på Mios plass. En fin opplevelse. Hvert av barna i barnehagen bygger sitt eget hus. Foreldrene bidrar med bilder. Så snakker de i samlingsstunden om de forskjellige familiene, også om vår, forteller Gro.

En av guttene i barnehagen hadde tydelig aldri hørt om at det gikk an å ha to mammaer og ingen pappa. Vi fikk en fin liten samtale med ham. Dagen etter sto han innenfor vinduet da vi kom med Mio. Han ropte ut «der kommer Mio og mammaene hans»! Så enkelt er det ofte med barn.

Ikke vær redd for å gjøre feil

– Har du noen gode tips til barnehagelærere som møter familier med to mammaer eller to pappaer?

– Vær åpen. Ikke vær redd for å spørre foreldrene, men la barna være i fred. Vær heller ikke redd for å gjøre noe feil. Det finnes så mange forskjellige konstellasjoner av familier i dag, sier håndballspilleren.

• Denne artikkelen var først publisert i tidsskriftet Første steg nr. 3 - 2015.
  Hele utgaven leser du elektronisk her