Fra dårligst til best på 1-2-3

Spesialpedagog Johanna Lundén begynte i den nye jobben ved Nossebro skole i Västra Götalands län høsten 2005. Som det ofte skjer med spesialpedagoger fikk hun en liten gruppe med elever som «ikke passet inn».

– Den gruppa bare vokste, sier Lundén.

Til gruppa kom autister, dyslektikere, innvandrere, elever med sosiale problemer og så videre og så videre.

– Jeg begynte med fem elever, men det ble raskt til tolv.

Lundén kjente på et økende ubehag. I tillegg til hennes spesialgruppe fantes én heldags spesialavdeling med fem elever, én særskolegruppe med 8 elever og et eget rom for spesialgrupper kalt Oasen med 60 elever på det meste. Alt dette i en av Sveriges minste kommuner med 5500 innbyggere, Essunga kommune, ca. 4 mil fra Trollhättan.

– Jeg tenkte «hva er det vi holder på med, når vi plukker ut barn på denne måten?». Det ga ingen gevinst for noen, sier Lundén.

Så kom høsten 2007. Lundén vandret inn i storsalen på skolen. Da hun kom ut igjen visste hun at hun jobbet på Sveriges dårligste skole. «Startskuddet for endring» kaller hun det i dag.

Mye av den endringen skal handle om utenforskapet som forsvant. Velkommen til Nossebro.

«Nu jäklar»

Den sagnomsuste høsten 2007: Alle Nossebro skoles ansatte var samlet i storsalen før skolestart. Lærere i fortsatt feriemodus pludret lystig seg i mellom, men da kommunens skolesjef gikk på podiet, kunne man ane en uro. Lærerne ble blåst ut av feriemodus av helt andre ting enn viltre elever – nemlig statistikk.

– Da jeg gikk ut av salen etter at resultatene var lagt fram, var jeg dritforbanna. Jeg tenkte «nu jäklar», sier lærer Sandra Naess.

For første gang hadde man i Sverige rangert skolene etter resultater. Tallene skole- og sosialsjef Bosse Svensson viste etterlot Nossebros lærerstand i mildt sjokk. Kommunen var blant de fem dårligste i det meste: avgangselevenes snittkarakterer, andelen elever som kom inn på videregående skole og andel elever med bestått i alle fag. Skolen var rett og slett dårligst i Sverige.

Politikerne hadde allerede en plan, og også denne ble lagt fram på møtet. Innen 2010 skulle alle elevene få godkjent vitnemål og komme inn på videregående. Utgangspunktet i 2007 var at kun 75 prosent av elevene oppnådde det.

– Mange, inkludert meg, tenkte om målene at «det her er umulig». Vi måtte likevel gi det et forsøk, sier lærer Jonas Engernäs.

Forskningsbasert snuoperasjon

– Det var trist og pinlig, sier skolesjefen i Essunga kommune, Bosse Svensson.

Kommunen tok umiddelbart affære da resultatene kom. Rektor på skolen ble fritatt for all jobbing med administrasjon og dokumentasjon. Det skulle Svensson ta seg av.

– Rektor skulle ha fokus på å bedre resultatene og skape en bedre skole for elevene. Ledelsen må få tid til å gjøre jobben sin, sier Svensson.

I tillegg ble spesialpedagog Johanna Lundén en sentral person i den kommende skoleutviklingen. Et av hovedmålene var at undervisningen skulle være forskningsbasert. Lundén sammenstilte den mest solide pedagogiske forskningen HUN FANT i et hefte som alle lærere ble pålagt å sette seg inn i. Deretter diskuterte lærerne hvordan denne kunnskapen kunne brukes på skolen.

– Nå prater vi om det som hender i klasserommet på lærerværelset. Tidligere snakket vi aldri om det. Vi diskuterer hvordan vi skal legge opp timene, og hva som kan endres til det bedre, sier Lundén.

Flere av lærerne på Nossebro karakteriserer denne lærerværelse-praten som en holdningsendring.

Og hva sa så forskningen Lundén hadde samlet om hva som gir best resultater? Et av de tydeligste svarene var inkludering.

– Vi la ned alle spesialgruppene og tok elevene inn i klasserommet, sier skolesjef Svensson.

Ressursene dette frigjorde, ble tatt inn i klasserommet. Blant annet har de satset på å ha to lærere i mange timer. De har også satset på tydeligere struktur for elevene, kompetanseheving av lærerne og en egen ekstra støtte i tillegg til undervisningen i normalklassen. Elevene er med på all undervisning i klassen, men kan få ekstra støtte gjennom ekstra undervisning utenom ordinær undervisning.

– Vi har ikke brukt noen konsulenter eller superpedagoger fra Stockholm. Vi har gjort dette selv, og det er vi litt stolte av. Det går faktisk an å forandre en skole. Og det går an med de ressursene og de lærerne man har, sier Bosse Svensson.

– Og dere har ikke brukt mer penger?

– Nei, vi har heller måttet kutte litt, sier Svensson, som er klar på at inkluderingstankegangen for all del ikke må bli en måte for kommunen å spare penger på.

Tre år etter snuoperasjonen, i 2010, var kommunen blant de ti beste i Sverige på alle de punktene hvor de tre år tidligere hadde vært blant de fem dårligste – snittkarakterer, andel elever som kom inn på videregående og andel elever som fikk bestått i alle fag.

Spranget var oppsiktsvekkende og smått utrolig, og det har gjort at pedagoger, skoleutviklere, politikere og byråkrater kommer bussende til Nossebro. Lass på lass. 

– Fram til nå har vel rundt 200 kommuner i Sverige vært i kontakt med oss. I tillegg kommer besøk fra Danmark og Norge, sier Svensson.

Den stillferdige mannen bak kontorpulten med en for lengst foreldet regnemaskin ved siden av pc-skjermen smiler.

– Bamble kommune har vært her på besøk nylig, og Porsgrunn, sier Svensson.

Jaha? Porsgrunn?

Rabagastene blir i klasserommet

Den flunkende nye Heistad ungdomsskole i Porsgrunn kommune er fortsatt delvis en byggeplass, og ikke et eneste klistremerke finnes på elevenes bokskap. En elev svinger forbi i gangen, og rektor Tom Stormyr smiler og hilser.

– Det der var en elev som ikke ville ha vært her på skolen, hvis vi hadde tatt ut elever i egne spesialtiltak, sier Stormyr.

Han leder også kommunens ressursteam som reiser rundt til skoler som trenger hjelp med å håndtere elever med store atferdsvansker. Teamet består av en leder og fem fulltids ansatte, og det følger opp over tjue skoler i Porsgrunn kommune.

– Det er disse elevene vi har, og da må vi finne verktøy for å håndtere også de vanskelige elevene. Det er lite forskning som sier at det å hive rabagastene ut av normalskolen er det beste, sier Stormyr.

Overgangen fra kontoret til Bosse Svensson i Nossebro kjennes ikke stor, bortsett fra at Porsgrunn er en kommune med over 35.000 innbyggere. Seks ganger større enn sin ideologiske tvilling i Sverige.

– Det handler ikke om en masse ekstra ressurser, men om å snu tankegangen, sier Stormyr.

Han forteller at kommunen aldri har ønsket egne skoler eller tiltak for å løse atferdsproblemer i skolen. For fem-seks år siden gjennomførte de en spørreundersøkelse blant alle rektorene, og etter deres vurdering var det da 78 elever med atferdsvansker som kunne få et tilbud utenfor klassen.

– Strategien om at alle skal med, var åpenbart under press. Det ville vært uhåndterlig og var ikke i tråd med vår strategi å ta alle de elevene ut i egne tiltak, sier Stormyr.

De bestemte seg for heller å styrke tankegangen om at alle skal med gjennom å etablere et eget team som skulle bidra til å løse problemene der de fantes.

– Og dette må være enten-eller. Skal man ha en slik ideologi, men så plutselig gjøre vesentlige unntak, blir det vanskelig, sier Stormyr, og tilføyer at det ikke finnes noen kvikke løsninger på inkluderingsutfordringene.

– Men å samle alle problemelevene fra flere skoler i en kommune på ett sted, det tror jeg ikke noe på.

Sprer seg til naboen

Han har selv vært i Nossebro for å dele erfaringer.

– De kunne ikke fortsette å skylde på elevene. De fant ut at det de måtte gjøre noe med, var seg selv, sier Stormyr.

Dette er også ideen bak ressursteamet i Porsgrunn. Sammen med lærere og skoleledelse lager en analyse av situasjonen for å se på hvilke forhold som opprettholder den uønskede atferden. Deretter finner de en strategi for hva skolen kan gjøre for en ønsket endring. Stormyr mener  det finnes gode alternative skoler og spesialtiltak, og han tror også det kan være en løsning for noen skoler.

– Men hvis skolene får stor tilgang på tilbud hvor elever kan tas ut av klassen eller skolen, ender det med at man ikke lenger ser dette som skolens egne utfordringer, men i hovedsak kvitter seg med elevene uten å vurdere egen praksis. For man er helt nødt til å se på læringsmiljøet disse elevene kommer fra, sier Stormyr.

Ressursteamet har fått gode tilbakemeldinger, og rektorene i kommunen støtter opplegget. Nå har også nabokommunen Bamble kjøpt seg inn i teamet for oppfølging i sin kommune.

– Er dette billigere for kommunen?

– Det vet jeg ikke, men det krever uansett mange ansatte å drive spesialgrupper eller spesialskoler. Vi er seks ansatte som betjener alle skolene i Porsgrunn, og nå også Bamble. De få gangene vi må sette inn ekstra tiltak rettet mot enkelte elever, får vi ekstra midler til dette i en korttidsperiode, sier Stormyr, som er åpen om at heller ikke de alltid klarer å beholde elevene i klassen.

– Det vil alltid være noen hvor vi må finne individuelle løsninger. Da er det ofte snakk om 24 timers oppfølging, langt mer enn bare skole. Likevel, hvis en elev må tas ut i en periode, skal det tilbudet opphøre når eleven tilbakeføres til klassen eller går ut av skolen, sier Stormyr.

Slik vil de unngå å skape et kunstig behov.

– I det øyeblikk du lager et permanent utenfortilbud til 20 stykker, vil det være 20 stykker der hvert år. Lager du til 50, vil det være 50 der. Og lager du til 150, blir det 150 elever utenfor hvert år. Det er til hinder for å skape innovative løsninger i skolen, sier Stormyr.

– Opplevdes som en trussel

I det tidligere spesialrommet på Nossebro skole i Sverige er det nå tomt mens de ordinære timene pågår, for da skal alle delta i de vanlige klassene. I friminutt og pauser stikker imidlertid elever innom for å få «ekstra støtte». I hjørnet ved vinduet sitter Ida Forsell (14) og Nadja Corneliusson (14) og øver til heimkunnskapsprøve.

– Vi har prøve på torsdag, så i dag er vi her en halvtime, sier Ida.

– Hvorfor går du hit?

– For å få bedre karakterer, sier Ida og titter opp på spesiallærer Britt Marie Nilsson.

– I samråd med mamma har vi bestemt at du skal ha ekstra støtte to ganger i uka, sier Nilsson.

Hun har jobbet i skolen siden 1989 og var skeptisk da omleggingen til full inkludering skulle gjennomføres.

– Den gangen så jeg på enkelte elever vi hadde og tenkte «aldri om det går», men jeg har endret meg, sier Nilsson.

Mens hun tidligere tilbragte all sin tid på dette grupperommet med elever i spesialtiltak, den gang kalt Oasen, er hun nå mest inne i den normale undervisningen for å hjelpe elever som strever.

– Jeg ser ingen ulemper med endringen. I dag treffer jeg alle elever, også de flinke, og vi ser at alle smelter inn i skolemiljøet på en helt annen måte. Å bli plukket ut, slik vi gjorde før, er en form for utenforskap. Elever ville ikke bli plukket ut, og det opplevdes som en slags trussel, sier Nilsson.

Nå er hun kun på grupperommet for å gi ekstra støtte i tillegg til de ordinære undervisningstimene.

– De fleste som er innom her, er her rundt tre ganger i uka. Det er kanskje 15-20 elever innom hver uke, sier Nilsson.

Alle disse elevene er samtidig med i all den ordinære undervisningen. Ida og Nadja forsvinner ut etter en liten halvtime med ekstralesing. De begynte på skolen etter omleggingen og har aldri opplevd at noen har blitt plukket ut av timene for å gå i egne spesialgrupper.

– Før hadde jeg bare elevene ingen andre ville ha. Nå har jeg alle. Vi som er spesiallærere er blitt mer fleksible, sier Nilsson.

Forsidekritikk

Nossebro-fremgangen er også blitt møtt med kritikk, da avisen Dagens Nyheter skrev en stor forsidesak om at skolen hadde gitt for høye vitnemålskarakterer.

Bakgrunnen var at elevene fikk bedre resultater på vitnemålet enn det de hadde fått på de nasjonale prøvene tidligere i skoleåret. Det ble antydet at dette var grunnen til den spektakulære utviklingen i Nossebro-elevenes avgangskarakterer i 2010, som hadde gått fra verst til best i Sverige i løpet av tre år.

– Ja, det var én enkelt lærer som hadde gitt for gode karakterer i matematikk. Men etter å ha korrigert for dette, viste det seg at vi da ville havnet på 10. plass i Sverige istedenfor 9. plass, så det hadde ikke endret stort på helhetsbildet, sier skolesjef Bosse Svensson.

Kommunen fikk revisjonsselskapet PWC til å gå gjennom saken. PWC fant ingen store problematiske avvik.

– Året etter var det ingen avvik mellom resultatene på nasjonale prøver og avgangskarakterene, sier Svensson, som imidlertid understreker at resultatene i år ikke kommer til å bli like gode som året før, ettersom de har et spesielt krevende årskull.

– Av og til er det litt overdrevet dette at vi brukes som et godt eksempel over alt. Vi er en liten kommune, og det spiller også inn fordi resultatene kan variere noe mer, sier Svensson.

Men da Skolinspektionen i Sverige vurderte Nossebro, uttalte de at det var det beste eksempelet på skoleutvikling de hadde sett. De to siste års resultater viser også at Nossebro-skolen fortsatt er blant de beste i Sverige etter omleggingen. På skolen er de ikke i tvil om hovedårsaken.

– Det viktigste er inkluderingen. Hadde vi ikke gjort det, ville vi ligget konstant nede i gjørma, sier spesiallærer Johanna Lundén, som nå har tatt over som rektor på barneskolen.

– Jeg tok jo feil

Dagens undervisning er over, og på lærerværelset sitter lærer Sandra Naess og forteller at hun fortsatt husker ordene fra rektor da endringene ble sparket i gang i 2007: «Det er lærernes jobb å sørge for at elevene lykkes».

– Det er jo det. Det er min jobb å fikse det, sier Naess.

Hun sleit allikevel lenge før det sank skikkelig inn.

– Jeg måtte jobbe hardt med meg selv for å endre innstilling. Tidligere la jeg problemet over på eleven, og det var aldri min feil om noen ikke lyktes.

– Det endret seg?

– Jaha! Før tenkte jeg at det alltid vil være noen elever som ikke får godkjent vitnemål. Og disse var jo uansett i et annet rom nede i gangen, gjerne sammen med en ufaglært assistent. Nå er vi mye mer bevisste på at alle elevene skal nå målet og få vitnemål, sier Naess.

– Så du savner ikke det gamle?

– Nei, det kan jeg ikke gjøre. Jeg tok jo feil, sier hun.

Elevene i de gamle spesialgruppene hadde andre bøker. Et annet opplegg. «Nede i kjelleren», som Naess kaller det.

– Jeg hadde fire-fem av mine elever ute av klassen i spesialgrupper. Dermed slapp jeg å tenke på dem, sier Naess.

Det blir en kort pause.

– Jeg tenker på noen stakkarer fra den tiden …

Hun slipper ut et lite sukk.

– … de fikk aldri en sjanse.

Utviklingen på Nossebro skole etter omleggingen i 2007

Vitnemål 9. klasse

*Gjennomsnittlig karakterpoeng for 9. klassinger i Sverige var rundt 211 i skoleåret 2011/2012.

Nasjonale prøver 9. klasse – andel elever som besto (%)