«Med en gang du sier ting høyt, blir det litt mindre farlig»
– Noen ganger tar jeg meg i å vente på at Andrine skal komme hjem fra en fryktelig lang ferie, sier Unni Espeland Marcussen som mistet datteren på Utøya. Hun er lærer og sier det er viktig at 22. juli blir et tema i framtidens lærebøker.
Andrine Bakkene Espeland var av de siste som ble drept på Utøya før politiet pågrep Anders Behring Breivik.
– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle bli bitter. Jeg har følt på sinne, men jeg vil ikke la det ta for stor plass, sier lærer Unni Espeland Marcussen, mor til Andrine.
Hun holdt seg helt unna aviser og nyheter de første seks ukene etter 22. juli. Etter hvert begynte hun å lese overskrifter på mobilen.
– Der får du det så smått, sier hun og viser med fingertuppene hvor små bokstavene blir på mobildisplayet. Nå forbereder hun seg mentalt på rettssaken.
– Jeg vil være i tingretten i Fredrikstad når Breivik forklarer seg, for jeg vil danne meg et eget inntrykk av han. Vi får bare mulighet til å være i Oslo den dagen Andrines sak kommer opp, sier Espeland Marcussen.
LES HELE HOVEDSAKEN I UTDANNINGS PAPIRUTGAVE HER SOM PDF.
Lærerfamilie
Andrine har to søstre, den ene jobber som lærer og den andre går på lærerutdanningen. Moren Unni jobber som undervisningsinspektør på Alvimhaugen skole i Sarpsborg. Selv skulle Andrine bli konditor, og hun gikk på linjen for restaurant- og matfag på en videregående skole i Fredrikstad.
– Hun var en stor ressurs for ungdommene rundt seg. Hun var med i elevrådet, og et halvt år før 22. juli meldte hun seg inn i AUF. Vennene til Andrine har fortalt hvordan hun alltid stilte opp for dem som trengte støtte, sier moren.
For Andrine var Utøya det store eventyret den sommeren, og hun storkoste seg på leiren de to dagene før 22. juli. Ikke lenge etter at bomben eksploderte i Regjeringskvartalet i Oslo, snakket Unni med datteren på telefon.
– Etter at vi hadde forsikret henne om at alle hun kjente var i god behold, sa hun: «Vi er på det tryggeste stedet på jorda, så det går bra med oss».
– Elevene sliter
Unni Espeland Marcussen har etter 22. juli hatt nær kontakt med mange ungdommer som var på Utøya eller som mistet nære venner.
– Generelt sett sliter de, sier hun.
Manglende søvn, sviktende konsentrasjon, ungdommer som må sove i sengen til foreldrene om natten. Espeland Marcussen vet at hun som lærer også må forholde seg til at Utøya resten av livet vil dukke opp som tema i møte med elevene.
– Barna spør jo allerede. Jeg har ikke klart å tenke så mye på hvordan 22. juli vil bli en del av undervisningen, men det er viktig at det blir det, sier hun.
Skolen hun jobber ved ligger bare et steinkast unna, og mange av elevene vet at Unni mistet datteren sin på Utøya.
– En dag sto det flere barn på trappen utenfor. De hadde plukket blomster og fine steiner til meg, sier Espeland Marcussen og smiler.
Les også: Forlag og forfattere diskuterer allerede hvordan 22. juli skal inn i lærebøkene
- Viktig at vi ikke glemmer
Hun har vært svært åpen og snakket mye offentlig om det som rammet familien.
– Jeg har alltid brukt fortelling som pedagogisk virkemiddel. Det har vært en av mine styrker som lærer, og det er det jeg også gjør nå gjennom å være åpen. Jeg forteller Andrines og min historie, sier hun.
Hun titter ut i rommet. Et enslig stearinlys brenner på et bord i stuen hvor det står et bilde av Andrine fra konfirmasjonen. Unni tenner gjerne stearinlyset når hun vil ha en stille stund for å tenke på de gode minnene fra livet med Andrine.
– Med en gang du sier ting høyt, blir det litt mindre farlig.
I framtiden vil hun også møte 22. juli i lærebøkene i skolen.
– Det vil kunne rippe opp i vonde minner, men det er vesentlig at det kommer inn i lærebøkene. Det er viktig at vi ikke glemmer. Dette er en historisk katastrofe som rammet landet, sier hun.
– Makter ikke skolehverdagen ennå
For Espeland Marcussen vil 22. juli alltid prege livet. Hun er fortsatt sykemeldt fra jobben som undervisningsinspektør og lærer på Alvimhaugen skole, men hun er innom og møter kollegaene en gang i uka, noe hun setter stor pris på.
– Det er også godt å være sammen med ungene. Jeg har vært med på noen turer med første- og andreklassingene, sier hun.
Men hun klarer fortsatt ikke å gå inn på kontoret.
– Jeg blir fysisk kvalm av å nærme meg. Jeg makter fortsatt ikke å forholde meg til skolehverdagen. Jeg har alltid vært veldig engasjert i jobben, og nå er det akkurat som om det ikke bryr meg. Det er en sorg det også, sier Espeland Marcussen.
Men hun tror ting vil komme tilbake med tid og stunder.
– Nå er det slik at jeg lenge har tenkt «bare denne rettssaken, dommen og rapporten fra 22. juli kommisjonen er overstått». Da kan jeg kanskje begynne å føle at det er over.
