En lærerprofesjon i motvind

Streik, lønnstap og misfornøyde lærerstudenter: Læreryrket omkranses av negativ omtale. Forhåpentligvis går vi en lysere framtid i møte, der lærerprofesjonen omtales som er et attraktivt og ettertraktet yrke, og lærerutdanningene melder om kamp om studieplasser Hvordan skal vi komme oss dit?

I 2013 var det flere som søkte om å få delta i Paradise Hotel enn det var søkere til svensk lærerutdanning. Vi er heldigvis ikke der, men i 2022 sank søkertallet til lærerutdanningen i Norge for tredje år på rad, og flere studiesteder meldte om ledige plasser.

Ikke nok med det: Da Studiebarometeret ble presentert forrige uke, kunne vi lese at lærerstudenter er blant de minst fornøyde med utdanningen. Igjen.

Hvorfor er ikke læreryrket et selvfølgelig førstevalg for ambisiøse unge? Hvorfor er det ikke konkurranse om studieplassene på lærerutdanningene?

For å svare på disse spørsmålene, pekes det ofte i to retninger: Kortere, mer praksisbaserte lærerutdanninger. Og høyere lønn.

Men ligger egentlig løsningen der? I en kort, praksisbasert lærerutdanning?

I dag er alle lærerutdanninger for å undervise i grunnskolen og videregående skole femårige masterutdanninger.

I Finland – et land vi ofte liker å sammenligne oss med – har lærerutdanningene vært femårige i flere tiår. Men Norge er ikke Finland. I Finland er det konkurranse om plassene i lærerutdanningene. I Finland har lærerprofesjonen høy tillit.

I Norge er lærerstudenter misfornøyde med lærerutdanningens profesjonsfokus og arbeidslivsrelevans. Som svar på denne kritikken, peker flere på behovet for mer praksisbasert lærerutdanning, og det debatteres stadig om omleggingen til femårig lærerutdanning var en god idé.

En lærerutdanning skal inneholde mye. Lærerstudenter skal blant annet ha god kunnskap om undervisningsfagene sine, og kunnskap om hvordan disse fagene kan formidles videre i klasserommet. De bør også lære å tilpasse undervisningen slik at alle elever opplever mestring og variere undervisningen slik at alle elever opplever motivasjon. Lærerstudenter bør også lære om vurdering for læring, digitale verktøy, skole-hjem samarbeid, individuelle opplæringsplaner og pedagogiske rapporter.

Men hva da med masteroppgaven; kan den bidra til å forberede studentene til lærerhverdagen?

Hverdagen som lærer er kompleks, og det stilles stadig større krav til lærprofesjonen. I framtidens skole trenger vi profesjonsutøvere som kan stå i denne kompleksiteten. Lærerstudenter trenger ikke bare å lære om det som fungerer her og nå; de må ha kompetanse til å utforske og videreutvikle egen praksis i dag – og om tjue år.

Dette er kompetanse som en femårig profesjonsutdannelse kan bidra til.

Bedre samarbeid mellom praksisfelt og høyere utdanning

Løsningen på studentenes misnøye med lærerutdanningene er ikke nødvendigvis å korte ned lærerutdanningsløpet. Jeg tror heller løsningen ligger i å synliggjøre koblinger mellom praksisfeltet og høyere utdanning.

Læreprofesjonen kan i større grad involveres i lærerutdanningenes undervisning, forskning, og masteroppgaveskriving.

I en rapport om lærerutdanningenes arbeid med bachelor- og masteroppgaver, fant vi få eksempler på involvering av praksisfeltet i studentenes oppgavearbeid. Her kunne det for eksempel vært interessant å utforske mulighetene til å involvere praksisfeltene i valget av relevante forskningsområder, og økt bruk av lærere som biveiledere av oppgavearbeidet.

En videre mulighet for å fremme praksisrelevans i lærerutdanningene, er bruken av lærere som underviser både i skolen og i høyere utdanning. I min doktorgradsavhandling om lærere i kombinasjonsstillinger, fant jeg mange gode eksempel på hvordan lærere koblet teori og forskning i høyere utdanning til dagsaktuelle og relevante praksiseksempel fra klasserommet. En fersk NOU om etter- og videreutdanning, peker på slike kombinasjonsstillinger som en av flere mulige karriereveier for lærerprofesjonen.

Les også: Tips for å gjere lærarutdanninga betre og meir attraktiv

Lærere i kombinasjonsstillinger kan også bidra til lærerutdanningenes forskningsarbeid, da de har god kunnskap om hvilke problemstillinger forskningen burde belyse.

Samtidig - som jeg har argumentert for tidligere – er det ikke slik at en lærer nødvendigvis en god lærerutdanner. Det krever mye å synliggjøre eksplisitte koblinger mellom teori og praksis for studentene.

En videre utfordring er at slike nye roller utfordrer holdningene i en lærerprofesjon som tradisjonelt har vært egalitær.

En lærerprofesjon uten jantelov?

I fjor gikk lærere til streik med et ønske om å verdsettes og anerkjennes for utdanning og kompetanse.

Jeg tror også lærerprofesjonen selv har en lang vei å gå i å anerkjenne ulik kompetanse.

I et innlegg om nye forslag til etter- og videreutdanning for lærerprofesjonen, skriver Roar Ulvestad at det er bekymringsfullt at alle karriereveier leder helt eller delvis ut av klasserommet, og skriver videre at «vi må få faglærte i alle klasserom før vi spiser dessert».

Jeg sier ja takk, begge deler.

Jeg tror mange av oss som allerede står i klasserommet, har lyst på dessert mellom hovedrettene. Jeg tror vi kan og bør ha høyere ambisjoner på vegne av lærerprofesjonen.

Jeg tror mange lærerstudenter kan motiveres av å bevege seg mot et langt arbeidsliv der dørene mot ulike karriereveier står åpne.

Og her, helt til slutt, kommer vi tilbake til spørsmålet om lønn. Nye arbeidsoppgaver, for eksempel i skjæringspunktet mellom skole og lærerutdanning, bør også innebære muligheter for økt lønn.